Er den nye musikken som komponeres i Bergen annerledes enn den er i Oslo og andre steder i Norden? Hva er i så fall forskjellen, spør Rebecka Sofia Ahvenniemi.

«Musikk skrevet av Bergenskomponister har ofte en åre av noe stille ved seg. Den går veldig langsomt, den er stillfarende, litt som Sciarrino», sier dirigent Peter Szilvay i samtale med Marion Hestholm i Spillerom på NRK P2 under årets Borealisfestival. Dirigenten beskriver en musikk som ofte er subtil og utforsker nyanser. Han bruker ordet «Bergensskolen». Samtidig presiserer han at det selvfølgelig er mye forskjellig som kommer fra Bergen.

Programmet er et fint utgangspunkt for å se nærmere på ny musikk fra denne byen. Er musikken som komponeres i Bergen annerledes enn den i Oslo og andre steder i Norden? Hva er i så fall forskjellen? I likhet med Szilvay mener jeg at den ofte har noe stille og drøftende ved seg. Samtidig er det vanskelig å peke på spesifikke stiltrekk.

Kanskje er det snakk om forskjellige praksiser rundt det å skape, heller enn en stil. Kanskje handler det om undervisningsmetoder og måter man snakker om kunsten på. «Skoler» utvikler seg ofte over lang tid, og påvirkes både av historisk bakgrunn, kulturelle impulser og individuelle initiativ.

Et fagfelt i lys av andre fagfelt
Tidligere hovedlærer i komposisjon ved Griegakademiet, Morten Eide Pedersen, har vært definerende for «Bergensskolen», og en viktig aktør i det norske musikklivet. Hans enestående kompetanse rommet ikke bare komposisjon og musikkvitenskap. Han var spesielt opptatt av å se fagfeltet i lys av andre fagfelt. Hva skjer i møtepunktet mellom musikk og andre kunstformer? Musikk og arkitektur? Litteratur og komposisjon?

Komposisjonsfaget lever ikke i et vakuum. For Morten Eide Pedersen var tenkningen rundt musikken noe som skjer i og gjennom en dialog, blottet for akademisk arroganse og gjennomsyret av et ønske om å bygge opp, og skape noe sammen. Han investerte mye tid i undervisning, samtaler, lange og drøftende e-poster, og hjelp til søknader og annen skriving.

Komposisjon og den tause kunnskapen
I dag er komposisjonsstudiet ved Griegakademiet i en sårbar situasjon, og man venter på en snarlig løsning. Etter Pedersens plutselige bortgang i 2014, ble undervisningsstillingen utlyst i 2015, men deretter ble den lagt på is av styret for Det humanistiske fakultet ved UiB. For øyeblikket bruker Griegakademiet vikarer som erstatninger.

Bruddet i kontinuitet etter dødsfallet vil kunne få varige konsekvenser for Bergensskolen. Den «tause kunnskapen» som utøves i kunsten er ikke en kunnskap som miljøet kan gjenopplive senere gjennom å lese faglitteratur og partiturer.

Det er selvsagt ikke slik at antiprofesjonelle holdninger dyrkes i Bergensmiljøet. Det er heller slik at man har en viss åpenhet for det risikable, skriver Rebecka Sofia Ahvenniemi. Foto: Magnus Skrede.
Det er selvsagt ikke slik at antiprofesjonelle holdninger dyrkes i Bergensmiljøet. Det er heller slik at man har en viss åpenhet for det risikable, skriver Rebecka Sofia Ahvenniemi. Foto: Magnus Skrede.

Kunnskapen er en praksis, og krever kontinuitet for å overleve, og for å kunne utvikle seg videre. Dette vil ikke bare påvirke musikklivet i Vestlandsregionen, men landets musikkliv som helhet, slik Glenn Erik Haugland skriver i leserinnlegget «Griegakademiet uten Grieg?» i Ballade i desember 2015. Innlegget er signert av flere norske komponister, festivaler og kunstinstitusjoner. Ifølge Haugland har komponistene gjennom historien tatt initiativ til etableringen av mange norske kulturtiltak. Komponister har stadig kommet med nye idéer, som har strømmet inn i samfunnet, med ny og uhørt musikk.

Som tidligere student av Morten Eide Pedersen skal jeg her prøve å skissere noen av de særegne trekkene ved samtidsmusikken som skapes i Bergensregionen. De følgende fem teser er et forsøk på å sette ord på noen av de «tause» praksisene som utøves i Bergensskolen – det som vanskelig lar seg oversette til språk. Tesene må leses med velvilje og forbehold.

TESE 1: Å være «profesjonell» og «kunstner» er ikke alltid det samme
Morton Feldman har ofte vært sitert angående komponistens tvetydige rolle som både «profesjonell» og «kunstner». Profesjonalitet går ut på å lære et håndverk, og så bruke de profesjonelle standardene i arbeidet. Profesjonaliteten kan garantere at «produktet» har en tilstrekkelig høy kvalitet. En kunstner kan derimot stå i opposisjon til det hun eller han har lært. Hun eller han kan prøve ut ting som aldri har blitt gjort før, og samtidig risikere å feile. Kyle Gann beskriver i artikkelen «In Dispraise of Efficiency: Feldman» at en profesjonell i den forstand er «imitator», mens den som gjør noe originialt er «amatør».

Kyle Gann beskriver i artikkelen «In Dispraise of Efficiency: Feldman» at en profesjonell i den forstand er «imitator», mens den som gjør noe originialt er «amatør».

På Griegakademiet foregår den profesjonelle komposisjonsopplæringen i sammenheng med studentens kreative arbeid fra og med første studieår. Hva skulle et komposisjonsverktøy være an sich, isolert fra kunsten? Regler er et hjelpemiddel til å forstå forskjellige estetikker. Reglene til «skolefugen» ble skapt i etterkant av den faktiske fugen, og egner seg til å komponere prototyper av fuger. Kanskje får man et mer presist og dynamisk bilde av en fuge gjennom å høre på 30 barokkfuger, og deretter prøve å imitere den flyktige opplevelsen?

Det er selvsagt ikke slik at antiprofesjonelle holdninger dyrkes i Bergensmiljøet. Det er heller slik at man har en viss åpenhet for det risikable. Våren 2016 gjennomførte pianisten Else Olsen S. sin såkalte kunstneriske disputas gjennom Program for kunstnerisk utvikling, ved Griegakademiet. Forskningen har dreid seg om begrepet åpen form, og ved disputasen valgte Olsen S. å respondere på spørsmålene fra sensurkomiteen med sitater fra Pippi Langstrømpe.

Else Olsen S. bestod. Like interessant som hvor vellykket Pippi-stuntet var, er at dette eksperimentet ble gjort. Mye ble satt på spill og mye ble risikert. Gjennomføringen av disputasen ble en del av dramaturgien i dette prosjektet som helhet. Else Olsen S. ville blant annet, i Cages ånd, vise at et spørsmål kan ha sin egen verdi i seg selv, uavhengig av svaret. Det samme gjelder for svaret. I stedet for en akademisk forklaring på hvordan eplet smaker, fikk offentligheten en smakebit av eplet. Hvis et slikt eksperiment skulle gjøres, måtte det finne sted i Bergen.

TESE 2: Blomster dukker opp underveis
I Bergen, bak de syv beskyttende fjellene, får nye initiativ ofte utvikle seg over tid, i «ro». Det vil si at man ikke umiddelbart er ute etter å stemple prosjekter under bestemte «ismer» og idealismer. Ved Griegakademiet snakker komponister ofte om «den dvelende refleksjonen», en tenkning som ikke er skråsikker eller høylytt, som ikke ser etter umiddelbare svar og resultater.

Den skapende prosessen befinner seg ikke nødvendigvis innenfor ett bestemt «verk». En fremførelse er heller en etappe på veien.

Den skapende prosessen befinner seg ikke nødvendigvis innenfor ett bestemt «verk». En fremførelse er heller en etappe på veien. Komponist Trond Lossius har sammenlignet dette med en plante som slynger seg under jorden. Innimellom dukker det opp en synlig blomst på oversiden, som et lite eksperiment. Verktøy utvikles underveis. Musikken snakker tilbake til komponisten og avslører nye muligheter. Betydelige komposisjoner etterlater spor i sitt verktøy og materiale.

Konsertserien Avgarde, der jeg hadde gleden av å jobbe som daglig leder i 2011-2014, har gjennom årene vært et laboratorium for nye prosjekter, som famler seg frem, og som ennå ikke har et presist svar på hva de selv er for noe. Avgarde har ivaretatt noen av de viktige forutsetningene for grunnforskningen i kunsten: Kunsten må også få eksistere der hvor den ennå ikke kan forsvare seg selv gjennom eksisterende konsepter og store billettinntekter. Jeg har lyst å sitere Synne Skouen fra hennes kronikk i Aftenposten i desember 2014: «Det hender jeg foretrekker det ikke formfullendte verket som i det minste trekker pusten og åpner for en refleksjon, en musikk som kanskje til og med famler seg fram med høy bevissthet om at det fort kan gå galt, framfor det flinke, selvsikre verket som går sin seiersgang rundt på Europas festivaler.»

Pedersen samlet et miljø med mange typer «vesener» rundt seg: Vesener som på hver sin måte famler seg frem i urovekkende og skumle landskap. Foto: Rebecka Sofia Ahvenniemi.
Pedersen samlet et miljø med mange typer «vesener» rundt seg: Vesener som på hver sin måte famler seg frem i urovekkende og skumle landskap. Foto: Rebecka Sofia Ahvenniemi.

TESE 3: Teknikken bør ikke overta for kunsten
Noen ganger kan komponister bli svært entusiastiske over matematiske systemer og ny teknologi, slik at man helt glemmer at det til syvende og sist handler om å lage kunst. Det er ofte vanskelig å peke på hvilket øyeblikk man kan si at kunsten forsvinner, da et verk kan ha høyt presisjonsnivå både når det gjelder notasjon, form og uttrykk. Hvordan vet man om musikken har mistet sin gåtefullhet og blitt helt og holdent teknisk? Når vet man at dette spørsmålet ikke bare handler om ens personlige preferanse?

Alle verk er samtidig også tekniske. De befinner seg i en historisk kontekst og de forholder seg til eksisterende praksiser. Musikken befinner seg alltid i et spenn mellom noe etablert og ukjent. Morten Eide Pedersen, som hadde en viss forkjærlighet for skjøre italienske klangteksturer, skriver om Sciarrinos musikk at den først og fremst har sin bærekraft som opplevelse, ikke som en «klingende analyse». Sciarrinos musikk målt i lydstyrke, kan beskrives som en «hviskingens poesi». Musikken peker ifølge Pedersen på forskjellen mellom å «lytte på» og å måtte «lytte etter» noe. Uttrykket blir en åpenbar kritikk mot lyttekultur og musikkonsum.

Det er en utfordring å snakke om kunsten uten at teknologien, i vid forstand, står i sentrum. I Bergensskolen har man ofte bevisst prøvd å unngå at en kompleks musikalsk opplevelse blir redusert til en språklig allmengyldighet. Slik Morten Eide Pedersen gjorde, kan man snakke om «nervøse klangobjekter», «forurensede og mettede klangspektre», eller «undrende fragmenter». Samtidig er en diskurs over musikken alltid dømt til å forbli ufullstendig, som sagt, akkurat som en beskrivelse av et eple ikke blir det samme som å smake eplet. Pedersen skriver i artikkelen «Come tutto è bianco. Om ‘Lohengrin’, Sciarrinos ‘Azione Invisible’» at man kanskje kunne forsøkt å speile Sciarrinos estetikk bedre ved å formulere dette i en kunstnerisk anlagt, søkende og fragmentert poesi.

TESE 4: Komponister trenger et felles «hus»
Hva slags «vesener» er komponistene i Bergen? Det har vært en tradisjon for at de nye studentene på Griegakademiet ikke bare har blitt valgt på bakgrunn av sine eksisterende ferdigheter, men også ut fra faglig åpenhet, ydmykhet og en mentalitet som passer med resten av gruppen. Motivasjonen skal være basert i faglig nysgjerrighet i større grad enn personlig prestisje.

«Komponist-vesenene» i Bergensmiljøet har noen ganger blitt sammenlignet med Mummifamilien i Tove Janssons Mummibøker. Det er plass til de mest forskjellige skikkelsene: Snusmumrikken, Snorkfrøken, Lille My og så videre. Samtidig grenser Mummidalen mot en mørk skog, og en skummel verden med kometer, oversvømmelser, isdronninger og hattifnatter. Naturen er urovekkende. Mange små vesener, som har gått seg vill, banker på eller skraper på døren til Mummihuset, og blir sluppet inn. Mummifortellingene åpner opp et univers med hjemløshet og uro, men også et barnlig og lekent møte med den ytre verden.

Kanskje er dette noe av kunstens grunnsituasjon? Å være i utkanten av det etablerte. Å lage ting, som vi ikke vet hva er. Pedersen samlet et miljø med mange typer «vesener» rundt seg: komponister, musikere, kunstnere og skribenter. Vesener som på hver sin måte famler seg frem i urovekkende og skumle landskap.

Boksamlingen til Morten Eide Pedersen krystalliserer på mange måter det verdifulle med tverrkunstneriske og tverrfaglige møtepunkt. Foto: Rebecka Sofia Ahvenniemi.
Boksamlingen til Morten Eide Pedersen krystalliserer på mange måter det verdifulle med tverrkunstneriske og tverrfaglige møtepunkt. Foto: Rebecka Sofia Ahvenniemi.

TESE 5: Nye ideer oppstår ofte i «mellomrommene»
Griegakademiet har en ny og spennende tid foran seg. I dag venter man på et vedtak angående nytt kunstfakultet ved UiB, som vil formes av Griegakademiet og Kunst- og designhøyskolen i Bergen. Dette kan stimulere til en ytterligere tverrkunstnerisk diskurs i komposisjon, som allerede fra før har vært til stede. Instituttleder Frode Thorsen mener at komposisjon kan danne et vesentlig bindeledd mellom musikken og andre kunstformer.

Interessante ideer oppstår ofte i møtepunktene mellom forskjellige kunstfelt. Boksamlingen til Morten Eide Pedersen (uformelt kjent som MEPoteket), krystalliserer på mange måter det verdifulle med tverrkunstneriske og tverrfaglige møtepunkt. Bøkene består blant annet av komposisjonsguider og skriveguider, samt estetisk, filosofisk og samfunnsvitenskapelig litteratur. Forbindelsene mellom disiplinene er til stede overalt i bokhyllen. Plasseringen av bøkene ved siden av hverandre viser uartikulerte tråder og koblinger. Denne holdningen til kunnskap står i fare for å bli utryddet i den nye, digitale verden med databaser og søkeresultater, der bokens tilhørighet til et fagfelt er definert på forhånd.

Møtet med det ukjente er vesentlig for komposisjon som virksomhet. Man har ofte oppmerksomhet på å skape rom for det utenkte, det som ligger i mellomrommene: Mellom kunsttradisjoner, språklige kategorier og musikalske stiler.

Rebecka Sofia Ahvenniemi har en mastergrad i komposisjon og filosofi (fra Griegakademiet/Universitetet i Bergen) og er i dag toårig stipendiat samme sted. Hun er tidligere student av Morten Eide Pedersen og har også hatt engasjement som daglig leder i konsertserien Avgarde.

Les også:
Tok en Pippi — om Else Olsen S.’ disputas
Griegakademiet uten Grieg? — om komposisjonsutdanningen ved UiB

Kilder:
Gann, Kyle: «In Dispraise of Efficiency: Feldman», an arts journal blog, 29. januar 2008, lesedato 21. april 2016

Pedersen, Morten Eide: «– Come tutto è bianco! Om ‘Lohengrin’ – Sciarrinos ‘Azione Invisible’», Autograf – tidsskrift for ny kunstmusikk, 14 (2005), 7-16.

Skouen, Synne: «Kvinners musikk, finnes den?», Aftenposten, 15. desember 2014,, lesedato 21. april 2016

Publisert:

Del: