Da Else Olsen S. skulle forsvare stipendiatprosjektet sitt, gjorde hun det med Pippi-sitater. – Jeg feirer at jeg har bestått prosjektet, og at det fortsatt går an å sjokkere i kunsten i dag, sier pianisten og komponisten.

Else Olsen S. Foto: Elisabeth Tønnesen

Det er kun få dager siden Else Olsen Storesund forsvarte stipendiatprosjektet Åpen form – en utvidet utøverrolle i form av en kunstnerisk disputas på Griegakademiet i Bergen. I prosjektet, som er underlagt Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, har hun forsket på Åpen form, en sjanger knyttet til grafisk notasjon av musikk, med utspring i den såkalte New York-skolen på 50- og 60-tallet.

En av foregangspersonene, John Cage, stilte gjerne til intervju med forhåndsskrevne svar. Med et ønske om å gi både publikum og opponenter en praktisk smakebit på sitt eget forskningsområde, stilte Olsen S. til disputas med 45 forhåndsplukkede sitater fra Pippi Langstrømpe. Videoopptaket viser en tilsynelatende overrasket opponent og komitéleder Tanja Orning, som på spørsmålet om Olsen S. kunne utdype metodene hun hadde benyttet seg av i arbeidet sitt fikk følgende svar:

– Hvorfor gikk jeg baklengs?, sa Pippi. Lever vi ikke i et fritt land kanskje? Kan vi ikke gå som vi vil? Forresten skal jeg si deg at i Egypt går alle folk på den måten, og ingen synes at det er det minste rart.

Opptaket formidler en stillhet preget av lett forvirring, som etter hvert glir over i fnising fra salen. Orning ser på henne, spør:

– Var det svaret ditt?

– Nja, sa Pippi, jeg tror du skal hente en stige, repliserer Olsen S.

Og slik fortsetter det, med to monologer gående parallelt, enten det er Orning eller hennes medopponenter Mats Persson eller Einar Nielsen som stiller spørsmålene.

Trang til å gå motstrøms
På Skype-linje fra basen sin i Bergen innrømmer Olsen S. at det var vanskelig å ikke skulle besvare komiteens mange grundige spørsmål som forventet.

– Det brant inni meg, men jeg måtte være konsekvent i rollen jeg hadde gitt meg selv, forteller Sandnesværingen på fortsatt intakt dialekt.

Å bruke Pippi som talerør var et naturlig valg, forklarer hun. Den første Pippi-boken ble utgitt i 1945, i samme periode som New York-skolen vokste frem, og i likhet med Astrid Lindgrens figur har pianisten og komponisten alltid hatt en trang til å gå motstrøms. Det var slik hun endte opp med preparert piano som sitt spesialfelt. Men det stakk også litt når Persson spurte om hun gjennom svarene sine ikke respekterte arbeidet komiteen hadde lagt ned i prosjektet og vurderingen.
– Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det har overhodet ikke vært min intensjon å ikke vise respekt for deres arbeid. Tvert imot, og det var også det Cage mente, at spørsmålet er så viktig og verdifullt i seg selv at det trenger ikke å bli forringet med et svar.

Spørsmålet er så viktig og verdifullt i seg selv at det trenger ikke å bli forringet med et svar.

Praktisk presentasjon
Bruken av Pippi-sitater illustrerer akten å spille samtidig, i motsetning til å spille sammen, et viktig aspekt ved Åpen form, påpeker Olsen S. Dette ble også demonstrert under selve presentasjonsdelen, hvor musikerne Stephan Meidell og Eva Pfitzenmeier spilte hver sin solokonsert av Olsen S.’ verk Les på henholdsvis elgitar og uroklokkespill samtidig med Olsen S.’ tekstlige fremleggelser. Både musikere og kandidat hadde innlagte stillheter i fremførelsene sine, hvor Olsen S. tidvis stanset opp midt i setninger.

– Det var kanonvanskelig. Når man prater kommer man inn i en flyt, så jeg øvde masse på det. Tilbakemeldingene jeg fikk var at med én gang jeg var stille skjerpet ørene seg, man begynte å lytte.
Det var også poenget.

Tilbakemeldingene jeg fikk var at med én gang jeg var stille skjerpet ørene seg, man begynte å lytte.

Hun ser at disputasen fort kan tolkes som institusjonskritikk, men det har ikke vært intensjonen. Hensikten var ”å gi en smakebit av eplet”, i motsetning til å beskrive med ord hvordan eplet ser ut.

– Jeg tror de i salen opplevde litt av den spenningen man møter i et Åpent form-verk, usikkerheten rundt sitt eget instrument når man er vant med å få servert hva man skal spille og hvordan. I et Åpen form-verk kan utøveren for eksempel få instruksjon om hvordan man skal spille, men ikke hva.

– Mangel på kunnskap i Norge
I løpet av de ti årene Olsen S. har forsket på Åpen form, har hun jobbet tett med amerikanske Christian Wolff og Pauline Oliveros, gjenlevende komponister fra New York-skolen. Begge har fungert som veiledere og forskningsobjekter i prosjektet, som i tillegg til disputasen bestod av konserten Konsertsirkus under fjorårets Borealis-festival, samt en praktisk håndbok om Åpen form. At Olsen S. måtte utenfor landegrensene for å finne kunnskap om feltet var nødvendig, ikke bare for å få tilgang til førstehåndsinformasjon, men for i det hele tatt å finne kunnskapen.

Foto: Elisabeth Tønnesen
Foto: Elisabeth Tønnesen

– Det er store mangler på kunnskap og erfaring innenfor denne sjangeren i institusjonene i Norge. Det har hele tiden vært min kritikk i prosjektet, konstaterer Olsen S., og forteller om den gangen hun ville levere et grafisk partitur som eksamensoppgave i et videreutdanningskurs i komposisjon på Norges musikkhøgskole (NMH). Hun ble bedt om å skrive partituret ut på noter slik at sensor lettere kunne bedømme arbeidet. Olsen S. trekker litt på skuldrene gjennom dataskjermen.

– Sett det inn i rammer vi kan forstå, liksom. Det fjerner jo hele åpenheten i verket!

Da hun i 2007 likevel bestemte seg for å levere verket – for øvrig det samme som ble fremført under
disputasen – var det første gang et grafisk verk ble levert på NMH.

– Det synes jeg er litt vilt, dette er jo en gammel tradisjon. Og sensoren sa, det er ikke så mye å si om dette verket. Det illustrerer kunnskapsnivået og erfaringen her i landet, den er ikke tilstede. Jeg hadde jobbet med verket sammen med Christian Wolff og Pauline Oliveros i to år, de hadde masse å si om det, om teksten, grafikken, interaksjonen, om verket og utøveren. Men det du ikke vet noe om kan du heller ikke si noe om.

Når jeg underviser studenter med disse verkene ser jeg at de begynner å eksperimentere med lyder, de blir bestevenn med instrumentet sitt. Angsten mange har for å spille riktig forsvinner.


– Viktig pedagogisk verktøy

Hun merker likevel at det har vokst frem et høyt kunnskaps- og erfaringsnivå blant norske samtidsmusikere. På NMH står Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin bak faget Improvisasjonsbasert samtidsmusikk, et lite men godt steg i riktig retning ifølge Olsen S., som også er opptatt av den pedagogiske gevinsten ved Åpen form.

– Når jeg underviser studenter med disse verkene ser jeg at de begynner å eksperimentere med lyder, de blir bestevenn med instrumentet sitt. Angsten mange har for å spille riktig forsvinner. Hvis en student skal kunne spille et slikt verk så vedkommende være en selvstendig skapende kunstner, du kan ikke være en nikkedukke. Det gjelder hvilke fag og utdanninger som helst, det er viktig å fostre selvstendige, tenkende individer.

– Hvordan synes du rammeverket innenfor akademia egner seg til fremlegging av den type kunstnerisk forskning som du har gjort?

I middelalderen måtte kandidaten skrive under på at han ikke kom til å angripe komiteen med kniv. Det burde vi kanskje hatt i dag også, bare omvendt

– Disputasen er en gammeldags form som jeg synes er fin, selv om jeg fikk sterke reaksjoner på min måte å løse det på. I middelalderen måtte kandidaten skrive under på at han ikke kom til å angripe komiteen med kniv. Det burde vi kanskje hatt i dag også, bare omvendt, gliser Olsen S.

– Var det en risiko forbundet med måten du valgte å løse disputasen på?

– Vel, jeg svarte på spørsmålene, de fikk bare ikke svarene de forventet. Men jeg er litt i sjokk selv over at jeg sjokkerte så mye. Som sagt, jeg respekterer komiteens arbeid høyt og dette er heller ikke en protest mot disputasformen, som jeg synes er et nydelig rammeverk for rollespill.

Jeg respekterer komiteens arbeid høyt og dette er heller ikke en protest mot disputasformen, som jeg synes er et nydelig rammeverk for rollespill.

– Du bruker ordet rollespill?

– Ja, enhver disputas er et rollespill. Rektor eller instituttleder kommer inn i fullt kostyme, en lang, svart kappe med hendene ut av to hull. Jeg kommer inn med mitt kostyme, og opponentene med sine dokumenter og kritiske spørsmål. Det foregår på en scene med publikum, og man vet som regel utfallet av det. Mitt hovedbudskap ved å gjøre det på denne måten var å spille min rolle for å presentere mitt prosjekt praktisk for offentligheten. Det står jeg for.

– På den ene siden er du akademiker som ser tilbake, du forklarer en tradisjon, mens på andre siden er du kunstner med fokus på samtidsmusikk og utvikling. Hvordan favner prosjektet dette spennet?

– Åpen form vil alltid være en sjanger som er både fortid og nåtid. Det er litt av kjernen i disse verkene, de vil alltid være samtidsmusikk med de utøverne som fremfører dem i vår nåtid.

– Enhver sjanger vil også nødvendigvis få en form over tid, selv om den er åpen. Om du hører et verk i Åpen form bli spilt, tilegner du deg da føringer for hvordan stykket skal lyde, bevisst eller ubevisst?

– Det har nok sikkert litt å si. Det kan gjøre like mye skade å høre på innspillinger. En innspilling eller én måte å fremføre et hvilket som helst verk på skal ikke være en fasit. Det representerer jo åpenheten som ligger i interpretasjonsbegrepet, uavhengig av hvilken sjanger utøveren måtte befinne seg i. Det er litt av grunnen til at jeg ikke har valgt å ta utgangspunkt i innspillinger og hvordan andre utøvere gjør det, jeg har lyst til å finne min egen stemme først.

Søker stillheten
Men aller først, etter disputasen som kilder fra salen har beskrevet som både ”spektakulær” og ”en intens treningsøkt”, skal hun ha det helt stille. I slutten av april tar hun med seg mann og de to barna som har kommet til i løpet av stipendiatprosjektet til en gård på Austrheim, så langt vest i landet som det går an å komme. Der blir det noen måneder med hjemmeskole, krabber og skjell, og detox fra internett og andre forstyrrelser. Men før hun logger av:

– Åpen form-komponistene hadde tette bånd til billedkunsten, og lot seg inspirere av blant annet Alexander Calder, Jackson Pollock og Mark Rothko både i notasjon og stemning. Hvordan opplever du at disse båndene er i kunstverdenen i dag?

jeg synes ikke vi skal være så redde, å ha overdreven høflighet i kunsten.

– Det er nok mer akseptert at visuelle kunstnere jobber med lyd, enn at musikere jobber med det visuelle. Jeg husker en gang jeg hadde en visuell tolkning av et Åpent form-verk på en av stipendiatsamlingene på Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, og fikk ganske mye tyn fra professorveilederne som sa at nå er du inne på det visuelle fagfeltet, der har du ingen kompetanse eller utdanning. Men jeg er ikke så opptatt av å måtte være skolert for å gjøre noe innenfor et felt, selv om jeg har dyp respekt for utdanning. John Cage kunne bruke billedkunstnere eller dansere i fremføringer av verk for slagverk, det er litt ulovlig i dag, du bruker en perkusjonist. De var respektløse da, jeg opplever ikke den samme respektløsheten i dag. Men jeg synes ikke vi skal være så redde, å ha overdreven høflighet i kunsten. Jeg gjør det som hjertet lyster, der er jeg litt som Pippi.

Publisert:

Del: