Masterportrett: Polymetrikeren

– Men jeg er så dårlig til å spille jazz. Og jeg kunne høre det selv, men jeg ville så gjerne.

Han forteller om en lærer som foreslo at han skulle gå mer i retning pop.

– Og jeg ble superfornærmet. Når man er ung så tør man jo ikke å si det til jazzvennene sine, sier han spøkefullt. Men så skjønte jeg at han hørte at jeg hadde et annet tonespråk og et annet øre for melodier.

Som voksen, eller voksnere, er Jørgen blitt helt komfortabel med å like det han liker.

– Prosjektet jeg har nå har også mange pop-referanser, men det er mer rom for rytmisk utforskning.

Han siterer studieleder Torben Snekkestad:

– Det er ikke suksess du jager etter på FRIMA. Du skal bare finne ut av ytterpunktene dine, prøve og feile. Det er det jeg gjør nå.

Asymmetrisk repetisjon
Men hva betyr egentlig prosjekttittelen hans?

Polymetrikk eller polyrytmikk er et musikkteoretisk begrep som beskriver det å bruke flere taktarter oppå hverandre samtidig.

– Hvordan ville du beskrevet musikken din for noen som ikke kan noe om musikkteori?

– Repetitiv, suggererende instrumental elektronika som samtidig klarer å skape variasjon i repetisjonen.Han forteller om første gang han hørte Stravinskijs Vårofferet og opplevde musikken som polymetrisk på grunn av aksentueringene. Det ga ham lyst til å rokke ved symmetrien i repetisjonene man finner i musikk som pop og techno.

– Også synes jeg det er spennende med alle maskinene. Det er noe mystisk og «gal vitenskapsmann» over det.

Personlig puls
Når for eksempel alle trommene spiller i ulike taktarter, kan det bli kjempeintenst, ifølge Jørgen. Likevel erfarer han at folk gjerne identifiserer en puls som gir mening for dem.

– Jeg og Morten Qvenild, som er min veileder, er fortsatt helt uenige om hvilken taktart en av låtene mine går i.Han sammenligner det med optiske illusjoner der det er vanskelig å se noe annet når man først har identifisert en spesiell figur.

– Kan jeg ha en konsert som mange mennesker kan like, men som de opplever helt forskjellig? spør han seg, uten helt å ha funnet svaret ennå.

Rom og lyd
Per i dag spiller han konserter alene og uten instrumenter – men drømmer om å skrive større verker for akustiske musikere, basert på de samme polymetriske teknikkene.

– Jeg har tenkt at jeg kanskje må lese meg gjennom Music for 18 Musicians av Steve Reich, funderer han og trekker paralleller mellom variasjon over tid i Reichs musikk og sin egen.

Jørgen er også opptatt av det lydlige rom. Han bruker helst kvadrofonisk oppsett, med fire høytalerpunkter – gjerne ett i hvert hjørne av rommet, så man kan spille av lyden rundt publikum. Han tror ikke et så avansert system er nødvendig i alle typer musikk, men i sin sjanger mener han det har noe for seg.

– Det er en grunn til at klubber har store systemer der man kjenner spesielt de lave delene veldig godt. Det skal kjennes i kroppen også.
Musikkopplevelsen vil også være annerledes i ulike fysiske rom.

– Noen ganger er det den perfekte akustikken, og plutselig er du et sted som har mye større reverb-hale. Er det ideelt for masse intense trommebeats? Nei, ikke egentlig, men kan jeg tilpasse en live-situasjon til det rommet jeg spiller i?

Livslang prosess
Å spille en bra konsert sier Jørgen er det kuleste han vet i hele verden.

– Når det blir en energi mellom deg og publikum, uansett om det er tre personer eller ti tusen.

Han ser på masterkonsertene og prosjektet sitt som en del av en lengre prosess.

– Det handler om mitt kunstneriske virke, forhåpentligvis for resten av livet.

I videoen under kan du for øvrig se studenter fra Norges Musikkhøgskole spille Music for 18 Musicians i henholdsvis Vaterlandspassasjen, og togstasjonen i Bergen i forbindelse med festivalen Lyden av Musikkhøgskolen i 2017-2018.