En ny Bartóks Blåskjegg: – Takk til pandemien som gjorde denne versjonen mulig

Neste uke starter turnedelen av et prosjekt fire musikere og deres hjelpere har brukt mye tid og energi på. Energi må til, når man går med Béla Bartók gjennom dørene mot menneskets mørke. Men det er flere sider ved denne nye versjonen av operaen om Ridder Blåskjegg og hans unge fru som krevde sitt. Operasangerne Hege Høisæter og Magne Fremmerlid, pianist Thormod Rønning Kvam og organist Lars Notto Birkeland sto klare da rettighetene til Bartóks opera «Ridder Blåskjeggs borg» ble sluppet fri i 2020.

– Vi har ventet på det. Jeg ble spurt da jeg var ung student, av en avis, om hva drømmerollen min var. Allerede da, i slutten av 20-årene, svarte jeg Judith! Den gang tenkte jeg ikke en gang at jeg noen gang skulle få gjøre henne. Men jeg hadde blitt så ufattelig berørt av stoffet, beskriver Hege Høisæter med en liten latter.
– En ting er musikken, og den delen av eventyret som librettoen er, men jeg hadde altså sett det i sin helhet med min unge søster som ikke ante hva hun gikk til. Etterpå var vi helt utslått, begge. Det er noe med den utrolige mystikken i det, og det ubønnhørlige. Det er noe veldig tiltrekkende i mørket i det.

Muligheten for å synge Judith da hun tok avskjed med Den Norske Opera og Ballett som 52-åring, ble heller ingenting av.

– Jeg har kanskje aldri hatt den rette høyden i stemmen for det – dette er ganske ofte sunget av modne sangere, tross at det er en ung eventyrjenterolle. Det er nok på grunn av den så til de grader eksistensielle situasjonen mellom Judith og Blåskjegg, selv om hun er i starten av 20-årene, synges hun gjerne av voksne sangere.
Høisæter beskriver hvordan opptrent muskulatur og kontroll gjør det mer naturlig å synge rollen nå:
– Det er ikke bare å nå opp, men å mestre høyden. Men ikke bare handler det om tekniske, men også hele rollen har med modning å gjøre for meg. For å våge å gå ut i det skumle i den, sier hun til Ballade.no.

De fire musikerne var kohort og jobbet i Teglen Kulturkirke i Røyken i Asker med det mørke verket. Pianist og organist transkriberte det omfattende orkesterpartituret så det kan spilles av kun orgel og piano, og regissør Ivar Tindberg og lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen kom til. Verket fungerer i denne versjonen som kammermusikk – altså uten dirigent.

Takk til pandemien
To stemmer bærer også historien i det opprinnelige verket – men ellers er det «minimalt med stash», som Høisæter formulerer det, i forhold til hva man gjør med en full operascene.
– Vi forholder oss til omgivelsene som vi kommer til, som kuliss. Men det mest påfallende er at vi ikke forholder oss til en dirigent – det er jo covid som har gjort det at vi kunne klare oss uten, fordi dét krevde så ufattelig mye øving. Vi har utviklet dette sammen musikalsk, vi eier liksom en like stor del av det sammen, beskriver operasangeren.

Pandemien og dens «dødtid» ble det helt motsatte av død og passiv tid, og ga dem med andre ord sjeldne muligheter. Ofte spurte de hverandre tenk om slike tilnærminger og prosesser heller kunne vært normalen enn unntaket? 

– Vi har gjentatte ganger i løpet av prosessen reflektert over de manglende mulighetene til å kunne gjennomføre slike prosesser også i andre sammenhenger. Med prøveprosesser som strekker seg over lengre tid får man gjerne et dypere eierskap til stoffet enn det som er mulig med komprimerte og mer hektiske prosesser. Vi føler oss svært privilegerte som har fått gå inn i stoffet på denne måten, en situasjon man ellers bare kan drømme om. Pandemien har naturlig nok vært en tragedie, men paradoksalt nok vi har vi også den å takke for mulighetene og handlingsrommet de siste to årene har gitt oss, skriver Lars Notto Birkeland.

Scenen i Stavanger konserthus (Fartein Valen-salen) med Kyrre Heldal Karlsens lysdesign. (Foto: promo)

Inn i vielsenes rom
Den ytre handlingen i operaen struktureres i åpninga av sju dører. Den kvinnelige hovedpersonen, Judith, har et sterkt ønske om å avdekke alt som er skjult, og Blåskjegg går med på at dørene åpnes en etter en.
– I dette stykket møter vi to mennesker der parforholdets utfordrende sider – om hvor langt man skal trenge inn i den andres sjel – er hovedtemaet. I denne sammenhengen ble det interessant å vise nettopp de utfordrende sidene ved menneskets relasjoner i kirkerommet, stilt i relieff til «pynten på kaka», altså det vi ofte ser av glansede vigsler i kirken. Ved den første kirkevisningen vi hadde i år i Sandefjord hadde vi en åpen samtale etterpå, der publikum fikk kommentere og stille spørsmål og vi utøverne fikk snakke og reflektere rundt stoffet. Mange av tilbakemeldingene var nettopp at det var ekstra sterkt og ga mening ved å oppleve dette i kirkerommet, skriver Birkeland.

Høsten 2022 vises forestillingene ved festivaler i Ålesund, Oslo og Bodø, og de vil gjerne ut til resten av Skandinavia og spille i flere kirker.

Piano og orgel erstatter
Til den nye versjonen brukte de klaveruttoget, altså klaverversjonen av partituret som ellers brukes for sceneprøver og innstudering, opp mot det originale orkesterpartituret.
– Klaveruttoget kan på en måte karakteriseres som et musikalsk «minste felles multiplum», et bruksredskap der hovedtrekkene i partituret er tatt med, men samtidig er mange musikalske poeng utelatt, beskriver Birkeland.

– Vi har gjort bruk av klaverets naturlige perkussive egenskaper og orgelets evne til utholdenhet og lange linjer, men også byttet roller. Bartoks partitur er usedvanlig rikt, og det er klart at man kan ikke gjenskape alle orkestrale farger og effekter, men samtidig har verket fått en annen farge, på klaverets og orgelets premisser.

Også han framhever følelsen med stoffet de fikk av å være så få, så tett, så lenge – og hva det krever, men også gir, å ikke ha én dirigent, én leder:
– Normalt sett vil sangere og instrumentalister her være helt avhengig av dirigent for at det hele skal henge sammen. Vi har valgt å arbeide uten musikalsk leder. Gruppen som kollektiv har ansvar og gir hverandre impulser i den musikalske fremdriften. I operasammenheng kan det ofte være en ulempe at sangerne er for fokusert på dirigenten, noe som kan føre til at den tilstedeværelsen kan komme i annen rekke. Gjennom den kammermusikalske tilnærmingen har sangerne blitt «frigjort» fra dirigentfokuset, noe som kan legge til rette for en sterkere og mer direkte publikumsformidling, beskriver Birkeland.