Sangdikter, produsent og artist ARY - Ariadne Loinsworth Jenssen - er aktuell med debutalbumet “For Evig”. (Foto: Ida Bjørvik)

ARYs engler

Sangdikter, produsent og artist ARY ga sist uke ut det etterlengtede debutalbumet “For Evig” på eget plateselskap. Oppbyggingen til dette har vært preget av tap, retningsendringer og en forståelse av tid som mer enn det lineære. Ballade har snakket med kunstneren om tiden da, nå og det som kommer: Hvem er ARY i 2022?

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo


While you were asleep / I’ve been searching for angels

Det kan føles som om Ariadne Loinsworth Jenssen, ellers kjent som ARY, har sovet i noen år siden hun eksploderte på den norske (og europeiske) elektropop-scenen med en solid “coolness” som veldig få nordiske artister har klart å etterligne eller komme i nærheten av siden. Det er dog viktig å gjøre klart: det har ikke alltid vært skjønnhetssøvn, eller grunnet en uvilje til å fortsette. Dette er heller ikke en artist som “ga opp kampen mot industrien”- et fristende narrativ.

Dette er en kunstner som har kjørt berg-og-dal-banen som er livet, som har kjent på kroppen hvordan livet bølger – og som nå står støtt etter turen: Sterkere, sikrere, mer alene. Mer ARY, for evig.

På debutalbumet som ble sluppet torsdag 10. februar introduserer ARY oss for banens dypere daler. Med en lyd som har minst én fot innenfor elektropopens rammer formes det auditive bildet i albumet som utforsker tid, tap og trøst. Gjennom en tur opp til himmellegemene, og ned til de basstunge, dypeste klubbkammerne har ARY produsert en samling låter som hun beskriver som catharsis, «renselsen».

Hvem er bedre til å beskrive denne renselsen, enn nettopp hun som har gjennomgått det selv?

Klokken er kvart over to på en kjølig mandags ettermiddag, og stedet er Stockfleths Kafé på Grünerløkka i Oslo. Den opprinnelige planen om en walk-and-talk i vintagesjapper ble raskt forsømt når gradestokken kom inn i beregningen. Etter en sårt trengt cappuccino ruller opptakeren, og praten som kommer til å sitte løst er omsider i gang.

En nordlig mølle til flammen
G (for intervjuer George ): – Vi hopper i tid til januar 2021, jeg drar til Tromsø og sitter i studio sammen med en som mikser musikken min, og han heter Poppa Lars. Og Poppa, han hadde da mottatt noen låter fra Magne (manageren til ARY, journ. mrk.), som sa at “dette er den nye ARY”. Da hørte jeg andremiksen til “Moth To A Flame”, og derav…vel. «Moth To A Flame» har per nå rundt en 400 000 streams på Spotify, og jeg tror at jeg står for 10 000 av dem! Hva ville 2022-ARY ha sagt til 2018-ARY om hvordan hun høres ut nå, kontra da?

A (for ARY): Wow, det var et godt spørsmål! Jeg syns jo at det er mye som er likt. Det er jo fremdeles den elektroniske popen. Eller, nå har det også blitt kalt «techno pop», så det skal jeg prøve å få flere til å si. [ler] Det er jo noe med synth pop som jeg føler at folk kanskje ikke liker så godt.

G: Ja, kanskje på grunn av the eighties…

A: Ja, kanskje det? Jeg vurderer å bare begynne å kalle det techno-pop, men det er liksom pretensiøst også? Jeg må kjenne litt etter! [ler]

G: Techno-pop, det skal vi huske på.

ARY tar saken i egne hender
Frem til sommeren 2022 var ARY signert til det internasjonale musikkselskapet Island Records. Tryggheten som denne signeringen ga var at det økonomiske og logistiske ofte ble dekket av en A&R, manager og selskapssjefer. Prisen å betale for det, derimot, kunne være litt høyere, som ARY beskriver slik for oss:

«(…) det er kanskje det jeg føler, at musikken har blitt hardere, og bare nærmere det jeg har ønsket hele tiden, tror jeg. Jeg har alltid syntes at det var vanskelig å jobbe med andre mennesker, og hele konseptet med å tvinge noen andre til å gjøre ting de ikke nødvendigvis er så veldig gira til å gjøre; bare fordi jeg vil! Jeg skjønte det sykt sent at hvis jeg skal jobbe med noen så må jeg jo like det de gjør i utgangspunktet. Det var en periode på to år der jeg dro i mange sessions og jeg ikke hadde hørt noe av musikken de [andre produsentene] hadde lagd på forhånd, jeg bare trodde at en produsent var en produsent.»

G: I de tilfellene, var det fordi en label hadde sagt at “dere to burde jobbe sammen”, eller så du etter produsenter som kunne ta lyden dit eller dit?

A: I begynnelsen var det fordi labelet “kjente noen her, og kjente noen der”, og så tenkte vi bare “la oss teste alle!”. Det var også mange pop-folk som pirket veldig mye på meg og ville at jeg skulle synge mer som det Julie Bergan er god på, synge med høy og kraftig stemme. Jeg følte at alle jeg jobbet med ville at jeg skulle ha et sterkere uttrykk, og utstråle mer kraft. Dette i motsetning til det sykt innadvendte og lavmælte som jeg føler at jeg egentlig er. Jeg tror at de følte at de prøvde å dra meg ut av skallet mitt, men jeg ble bare mer og mer innadvendt og jeg bare syntes at det var så ubehagelig.

FERDIG MED FOR EVIG: ARY deler sorgen og veien videre med lytterne på albumet. (Foto: Ida Bjørvik)

G: Du begynte så å produsere selv. Hva var det som var mest utfordrende i starten med å begynne å produsere – du som kanskje alltid har vært nøye med sounden din. Hva er startutfordringa der?

A: Ehm…jeg produserte fra da jeg startet med musikk, men la det på hyllen da jeg møtte andre produsenter. Folk var så sykt mye bedre enn det jeg trodde jeg kom til å bli; det ble så demotiverende å fortsette å lære meg det – jeg så YouTube-videoer, og det tok for lang tid.

 G: Så nå begynte produksjonen for alvor, slik at du i større grad likte det du lagde. Hva var forskjellen der for deg, var det teknikken bak produksjonen, var det hvor mye nærere låtmaterialet var til deg personlig?

 A: Jeg tror jeg bare kom hjem fra London og sa til meg selv: “dette orker jeg ikke mer av”. Det å stå i en konflikt med folk, at det hele tiden blir forventet av meg å inngå så store kompromiss… Jeg var bare lei av at makten lå hos noen andre. At det kunne være slik at min produsent, min A&R og mitt plateselskap som gikk sammen og bestemte noe jeg ikke var enig i. Når jeg kom hjem bestemte jeg meg da for å bli en god nok produsent. Jeg var i nærheten, men nå satte jeg meg ned i et halvt år og bare nørda liksom. Begynte å lese manualen til Logic [musikkproduksjonsprogram på Mac] på et tidspunkt, det var kjedelig, så jeg kom ikke helt igjennom [ler].

Nytt team, nye muligheter
Nå er ARY uavhengig. Musikken utgis selv, videoene er i større grad selvsponset og friheten virker å ha skapt en lettelse. Teamet rundt henne består av noen individer som hun stoler på, og ikke minst en stor, norsk musikkaktør:

G: Og så var det folka rundt denne nye produksjonen, hvordan møtte du Magne [Davidsen, manager], hvordan kom du i kontakt med Little Big Sister…hvordan ble de ditt team nå?

A: Magne er faktisk… Han møtte jeg via kjæresten min, Martin. Han snakket alltid varmt om Magne, og han utviklet seg etterhvert til å bli en slags mytisk karakter i mitt sinn. Jeg har alltid sett på Magne som et unikum som klarer å sjonglere så mange forskjellige roller og bedrifts-sjangere. Han er Co-founder av Blank, som er et konsulentselskap, og har drevet et plateselskap (Noth Of) ved siden av samtidig i over 10 år. Jeg husker at jeg gikk uten manager i en periode etter at jeg avsluttet forholdet til min første manager, og møtte Magne tilfeldig på gata en dag. Jeg tenkte sånn “ja…selvfølgelig!” Han stod og prata med mange kompiser, så sa jeg det bare: “Du forresten, vil du være manageren min?” [ler].

G: Du visste ikke så mye om han som manager da..?

A: Han hadde faktisk aldri vært manager før tror jeg!

G: Ja, det kan jo stemme!

A: Han hadde bare – eller bare og bare – drevet plateselskapet Siste Steg – og (samarbeidsgruppa) North Of. Han sa at han måtte tenke på det en stund [å bli min manager]. Så syntes jeg at han hadde tenkt på det litt vel lenge [ler]. Han måtte overtales litt, og han brukte noen samtaler på å prøve å overbevise meg om at han egentlig ikke var en manager. Han har dog vært utrolig bra for meg, jeg er så heldig som har møtt han.

G: Er det på det relasjonelle at han skiller seg ut, eller kanskje det litt mer musikktekniske? Hva er det som gjør han annerledes enn andre folk tidligere?

A: Han har rappet selv, så han har en musikalsk forståelse som jeg aldri har møtt hos andre bransjefolk som ikke har vært musikere eller artister selv. Så han har blitt en stor del av valgene jeg tar musikalsk – og nå er han nærmeste sparringspartner musikalsk fordi jeg ikke har plateselskap lengre. Det er så managere der ute som er ulver, som hele tiden tenker penger, gir faen i kunstnerisk integritet, og som baksnakker folk. Jeg har vært med på så mye rart. Bransjen kan være et ganske skittent sted, vil jeg si.

G: Er det en holdning som gjør at man kanskje føler at man ikke trenger å holdes tilregnelig for hva man gjør i bransjen?

A: Det må man ikke heller, det må jeg bare si. Jeg har sett så mange situasjoner hvor folk bør bli fengslet for det de har gjort – men maktbalansen er så skeiv og artistene må være så sykt stille for ikke å bli cancelled ut av en “guttegjeng” som sitter på toppen. De møtes på hvert julebord, og jeg føler at hvis du tråkker én på tærne så har man kanskje tråkket alle på tærne. Nå tråkker jeg alle på tærne i dette intervjuet [ler], men jeg er komfortabel med det. Det er mer insentiv til å være lojale mot hverandre innad i bransjen. Ingen har insentivene til å passe på artistene sine, og der har jeg vært så sykt heldig med Magne. Han er ikke et tryne som går rundt på jakt etter et nytt supertalent hele tiden. Det å jobbe med noen som er så ærlig, redelig og er så god med økonomi er en drøm!

G: Det er vel det man ønsker i en manager, noen som kan holde hodet kaldt og rolig når det stormer. Du er en kunstner, det å storme er jo i din natur. Little Big Sister jobber du også med; de har jo litt av artist-roster kan man si…Hvordan kom du i kontakt med de?

A: Jeg er så imponert over det de får til. Nå jobber vi sammen på en promoavtale som er en utrolig god måte å jobbe på. Det er første gangen jeg har betalt for en tjeneste, i en sånn funksjon. Før var det alltid et plateselskap som skulle gjøre promodelen av avtalen; men det har da ikke vært penger involvert annet enn at de tar en cut. Nå ser man insentivene bli helt annerledes, jeg har aldri opplevd å få så mye igjen for et samarbeid.

G: Mer valuta for pengene?

A: Ja, helt sinnssykt! Det er bare…hvem skulle tro? Når man faktisk betaler folk så får man en god tjeneste.

G: Det høres ut som du får mest mulig tid til å gjøre det du har lyst til å gjøre – som jo må være drømmen og kanskje en stor forskjell fra tidligere?

A: Ja veldig, og ikke minst så føler jeg at Marthe [Vee, Little Big Sister] er sykt god på å si “ja” til ting, det er noe med det. Artister møter veldig ofte vegg etter vegg, og alle rundt deg føler at de hele tiden må være litt negative fordi du er så positiv. Det liker jeg veldig godt med Marthe: uansett hvor syke tingene jeg sier er, så sier hun “ja! Vi prøver!” Det er det man trenger, også om man vil på Jimmy Fallon! Det kan se ut som at man har uendelig med energi, men det har man ikke. Blir man slått ned mange nok ganger på rad blir man dritsliten – og det er ikke rart at artister går på veggen over en lav sko…

G: Og så blir man møtt av det som har skjedd de siste to årene oppå alt det igjen, da trenger man i hvert fall folk som kan realisere!

A: Bare det å høre “wow, det var en ambisiøs plan, la oss prøve!”

Evigheten som renselse
Torsdag 10. februar ble verden introdusert for For Evig, ARYs etterlengtede debutalbum skrevet og produsert av henne selv. Én av albumets låter stikker seg spesielt ut på låtlisten med nesten bare engelske titler, og ARY har et svar på hvorfor det er slik: 

G: Hvorfor har den ene låta såvel som albumet tittel på norsk? 

A: Jeg tror bare at jeg følte at…tittelsporet heter “For Evig”, og det var det første sporet jeg skrev. Det er ikke en sang, sånn sett, som jeg laga etter begravelsen til broren min. Det var noen måneder der jeg ikke jobbet eller noe sånt i etterkant, og så satt jeg meg ned…de første månedene hadde jeg en klump i halsen, jeg tror sorgen satte seg litt i halsen. Jeg klarte ikke å synge, jeg snakka ikke så mye heller da. Jeg trengte bare å være stille, og da ble det [sporet ‘For Evig’] den første tingen jeg lagde i min følelse av sorg. Det var første låt jeg skjønte måtte være starten på for evig. Da føltes det riktig at albumet fikk hete det. Tittelen beskriver følelsen som jeg har vært i rundt hele albumprosessen så godt, også nettopp fordi jeg syntes at det har vært mest spennende å utforske hvor utålelig lenge for evig er.

G: Det ledet jo egentlig helt perfekt til neste spørsmål. Konseptet med evighet dukker opp et par ganger, også i et par låttitler som man ikke helt oppfatter før et par spor uti. Du har et spennende forhold til tid på albumet. Du synger om himmellegemer, engler og dager – spesifikke dager, tid som forsvinner, som en følelse. Føler du at albumet tidfester dine siste tre år? Hva er ditt forhold til tid nå?

A: Det er nettopp det, egentlig. Jeg føler at det er mye fantasi som går tilbake til fortiden. Det å hoppe mellom fortid og nåtid, og i fortiden snakker jeg med en som fremdeles lever, og plutselig er man i nåtiden og så er ikke den personen der. Deretter går man igjennom det å hoppe mellom en samtale i fortiden og…det å skjønne at man ikke hadde tenkt de tankene man hadde tenkt i nåtiden om ikke fortiden hadde skjedd, så…

Techno-popens Genesis?
G: Det må vel være det fineste med albumformatet, at her kan fortid og nåtid eksistere samtidig, så du kan høre på låtene og tenke at samtalen kanskje skjer i fortiden, men finner sted nå også. Hvilke av låtene står mest ut for deg, hvilken følte du var en umiddelbar masterpiece? 

A: Uhm, jeg tror “New Low”. Jeg har fått lov til å titte litt inn i techno-miljøet i Oslo, og er sykt inspirert av techno, trance og sånt. Men så har jeg følt veldig på det å være en popartist, og å ikke ha noe i det miljøet å gjøre.

G: —techno pop, bringing it back? [ler]

A: [ler] Ja, det er liksom den evige drømmen, å egentlig ville være en techno-DJ, men så lager jeg popmusikk så jeg blir litt flau over meg selv [ler]. Jeg følte at den låta var den første jeg klarte å lage som reflekterte følelsen som man kan få på dansegulvet av og til, den transefølelsen.

G: Ja, for det er noe du egentlig kanskje har gått litt mot, at det skal være musikk som skal høres på dansegulv. Har det vært et bevisst valg for din del? 

A: Jeg har alltid drømt om å lage et skikkelig dansealbum. Jeg har vurdert det til neste album om jeg skal…min bestemor er fra Trinidad, så jeg er gira på å lage noe som kan være karnevalmusikk, eller skikkelig dancehall!

G: ARY dancehall remix! Du kan spørre Marthe, kanskje hun har nummeret til Kaytranada?

A: Åja, sånn ja, nå trodde jeg at Marthe kjenner Kaytranada! [ler]

G: Det er et samarbeid som jeg hadde betalt mye for å høre.

A: Vi hadde sikkert betalt mye for å få det til også, haha.

År 2013 F.Em (før Emilie)
G: Jeg vet ikke hvor mye du har hørt om, eller på, rapperen J Cole, men han hadde et album i 2014 som het 2014 Forest Hills Drive, som gjorde han til en slags meme: “he went double platinum with no features on his album”. ARY kan muligens gå platinum med én feature: hvorfor Emilie [Nicolas]?

A: Eh…nå ble jeg distrahert av at du sa platinum [ler], jeg må manifestere det. Emilie har alltid vært…min tidsregning startet da Emilie ble artist. Hun kom ut med debutalbumet i 2013 [Like A Warrior], det var da jeg flyttet til Oslo. Hun er min Jesus, hvis Jesus er tidsberegning for oss i denne kristne verden. Mitt musikalske «jeg» startet fordi hun ga ut den plata, og den var så jævlig bra at jeg følte at jeg måtte begynne å lage musikk.

G: Det må da ha vært en enorm følelse å få beskjed om at Emilie er med. Hvordan var det å samarbeide med henne i studio, og på musikkvideo?

A: Det var utrolig fett, og spesielt fordi jeg fikk produsere det, så det var også…jeg følte at jeg endelig var god nok til å produsere noe som var verdig mitt største idol. Det var et veldig full-circle øyeblikk. Å kunne produsere noe jeg selv kunne gi ut og var fornøyd med; noe som var bra nok til at hun ville bli med på. Da følte jeg meg ordentlig som en artist – nå er jeg god nok! 

ARY som A.I.
G: Du har et veldig interessant cover art på singlene og albumcoveret. Hvordan har dette blitt lagd? Jeg skjønte at det kan ha vært noe kunstig intelligens med i bildet? Hva var tankene bak det?

A: Der må jeg gi all ære til Marius [Sunde] og Kim-André [Ottesen], de har jo ekte jobber ved siden av. Men fordi de er venner av Magne sa de ja til å være med på prosjektet i utgangspunktet. Vi hadde et møte der vi snakket om at det hadde vært gøy å lage noe spennende artwork på et tidspunkt, og plutselig kom de med den villeste idéen. De kom til oss og sa at de hadde funnet en spesiell type AI [artificial intelligence, journ. mrk.] som vi kan mate med 400 bilder av ARY, så genererer den så mye cover art vi bare skulle ønske oss. Det var en så vill idé, og så begynte vi å gjøre det – og det var overraskende enkelt må jeg si, å finne 400 bilder av meg selv, som var litt flaut! [ler]

AI-generert bilde av ARY. (Foto: Ary / Little Big Sister)

G: Du har brukt samme metode for singelcoverne og albumcoveret?

A: Ja, for den genererer uendelig med resultater. De fleste ser ut som troll, de ser vanvittige ut – jeg gleder meg veldig til å dele noen av de, fordi enkelte ser jo…Spesielt «Moth To A Flame»-coveret ser helt jævlig ut, så jeg har alltid en indre battle med å ha det behovet for å se fin ut. Når vi har drevet sånne Instagram-reklamer og kampanjer har jeg fått en del kommentarer, spesielt fra utlandet, med “what the fuck happened to your face??” Dessuten fikk vi bekreftet det [at det er kult] med to Visuelt-priser i fjor, så da følte jeg at det ble rettferdiggjort.

På Tide Å Leve Igjen
G: Hvis det første spørsmålet var hva 2022-ARY hadde sagt til 2018-ARY, hva hadde 2022- ARY sagt til 2023-ARY med tanke på hva som skal skje det neste året?

A: Det er sykt mye frihet i å ha gått indie, og gjøre alt selv. Og jeg har et team som funker så bra. Jeg føler at vi kan gjøre mye gøy! Men det er også første gangen jeg føler meg 100 prosent ansvarlig for å gjøre alt selv. Før var jeg på Island Records, frem til i sommer. Da var det bare…de tømte bare penger på meg. Hvis jeg ville lage musikkvideo sa de bare “okay, her  er 150 000 kroner, kos deg”. Men nå tømmer jeg alt jeg har i dette, i denne lanseringen. Både når det gjelder live, musikkvideoen vi jobber med, og promoselskapet. Den største satsingen jeg gjør noen gang, og så er det ingen fremtidsutsikter som ser så bra ut som akkurat nå. Det kan være at jeg går på trynet nå og…det føles som at det går til helvete.

Ferdig med For Evig
G: Interessant, akkurat de ordene var det to herremenn som sa, rett før de lanserte helt insane planer om å spille i Oslo Spektrum ti ganger i august…fortune favours the brave! Til slutt lurer jeg litt på hvordan tittelsporet «For Evig» ble til. Hvor terapeutisk for deg var det å få ferdig den instrumentalen, var det da du skjønte at dette kom til å bli et album?

A: Det var faktisk det motsatte. Jeg ble sist ferdig med «For Evig» da jeg gjorde ferdig albumet, så det var faktisk både første og siste låt. Den var veldig cathartic, veldig rensende. Det var da jeg følte at dette var et album.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.