KORTERE HÅR / ANNEN ENERGI: Anne Marie Almedal kjente seg kraftfull, ikke bare sliten, da hun sang mens hun gikk på cellegift. (Foto: Ola Røyseland)

Anne Marie Almedal fant en egen styrke å synge med under kreftbehandling

Med musikken tilbake til livet: Annbjørg Lien ble døv. Anne Marie Almedal visste ikke utfallet av brystreften sin. Hva skjedde med musikken deres da?

Kalender

Operapub på Grønland Boulebar

08/02/2025 Kl. 1900

Oslo

Konsert med TRIO R3 i Jar kirke

08/02/2025 Kl. 16

Oslo

Lørdagsopera – Kaffekantaten m.m.

08/02/2025 Kl. 1400

Oslo

Hvordan høres en musikers fysiske krise i lyden de legger igjen til oss? Visesangeren som får artrose og må legge vekk gitaren – eller popmakeren som går på cellegift mens hun står i studio? Er det noe i selve energien, der musikken blir til i kroppens fibre, du hører?

– Dét er interessante spørsmål! Anne Marie Almedals nye plate ble til mens hun gikk på cellegiftkur, tekstene skrevet mens hun spurte seg selv «hvorfor meg?» Utfallet av brystkreften var uvisst.

En serie om livet: På Ballade.no denne uka møter du tre musikkskapere, deres valg og hindre. Annbjørg Liens harde arbeid for å ikke bli liggende nede – J. H. Kulberg som valgte en ny sjanger da smertene tok hendene – og i dag forteller den kjente popstemmen fra Sørlandet, Anne Marie Almedal om lyden av kreftkur:

– Teksten på «We Dance Alone» handler om å leve i nået. Men den ble også veldig betydningfull i det dansbare i låta. Når du blir syk og ikke har kontroll på ting, kan du ha oversikt over her og nå. I dag. Kanskje i morra. Ikke lenger. Kroppen er en motstander, men du kan danse av deg ting, kroppen beveger seg, akkurat her og nå, beskriver Anne Marie Almedal. Hun snakker om tittelsporet på det som ble comebackplate i dobbel forstand, tilbake til livet.

Almedal har vært stemmen i Velvet Belly, hun har hatt solokarriere og laget musikk sammen med elektronikamannen Nick Sillitoe sin siden 90-tallet.

Anne Marie Almedal

Anne Marie Almedal – behandlet og klar med ny plate. (Foto: Ole Røyseland)

– Hva skjedde i kroppen din som påvirka deg som musikkskaper?
– Det er jo en voldsom prosess. Den tar tid. Og en stund vet man ikke om man skal klare seg eller ikke, dét er brutalt og plutselig. Og det er en veldig kroppslig opplevelse, når kroppen ikke spiller på lag lenger. Da begynner du å lure på hva har jeg gjort, hva har vært feil, som gjør at dette kommer? forteller Almedal.

Se musikkvideoen «We Dance Alone»  i Ballade video.

– Det jeg lytta til da jeg var yngre kjennes evig.
Anne Marie Almedal

– Det er klart at når du skal leve med det over en lengre periode, spiller det inn på musikken du lager. Kroppen og klangen har vært preget underveis, men vi utnyttet noen av de følelsene i klangen og i stemmen. Det er både noe med at jeg lyder sårbar – men også at stemmen har fått en annen energi. For jeg fikk kraft tilbake av å kunne lage musikk. Jeg hører det, sjøl om kanskje ikke andre kan høre forskjellen med mindre de har fulgt meg tett.

 

Musikernes flaks og uflaks
En gang intervjua jeg en musiker med ME – hun måtte velge seg stille sanger. Ludwig van Beethoven, stakkar, var helt døv da han skreiv sin niende symfoni.

Og i 2020 intervjua jeg Kari Bremnes, dette var noe tid etter at hun hadde gått igjennom to perioder med kreftbehandlinger:
– Jeg hadde flaks. Bremnes snakka ikke om å ta de rette valgene. Om å være flink. Men hun snakka gjerne om flaks: Som i å ha en kropp som responderer bra på medisinene. Som responderte bra igjen andre gangen. Flaks, som i at noe bare skjer, hun observerer, og dytter det inn i sanger. Og Bremnes må sies å ha en egen type kraft på scene etter scene, landet over, år etter år.

Lyden av ungdommen er evig
Anne Marie Almedals låtskriving gikk raskere denne gang, fordi det bare måtte det:
– En stund visste jeg ikke om jeg skulle … Jeg ikke visste om jeg reagerte bra på medisinene. Så da måtte jeg få ned på papiret de ordene jeg skulle få ut av systemet. Jeg satt ikke og dvelte ved ordene. Godtok det spontane for meg sjøl, uten å vri det opp og ned, beskriver Almedal.

Hun sier hun får høre tilbake at tekstene oppleves åpne, og direkte. De er ment å være universelle, ikke bare handle om henne, sjøl om krisa hennes er utgangspunktet.
– En poplåt kan jo fungerer nettopp slik: generell. Romanen, derimot, er spesifikk igjennom en lang historie … Den blir mer spesiell.
– Ja, akkurat. Og så var det sånn at i produksjonen gikk jeg tilbake til mye av musikken jeg lytta til da jeg var yngre. Fordi det kjennes evig, noe som ga meg kraft og inspirasjon da jeg var yngre. Det er nok tydelig å høre.
– Jeg hører i alle fall Cocteau Twins …
– Ja, hehehe. Blant andre. Men det var viktig å gi det mye kraft, i motsetning til å la det være bare vart og sårbart. Vi ville fortette produksjonen. Det ble viktig også inn i helningsprosessen min.

På facebook svulmer ektemann og samarbeidspartner Nicholas Sillitoe når han deler Almedals lansering:
This could have almost been a swan song, written & recorded in dimsal days of lockdown, with the added white knuckle fear of losing Anne Marie Almedal to breast cancer. Thanks to the holy water of love, hope, dreams, magic, music, synthesizers, saturated tapes, and an intense drive to believe, create and live in the «soft exploding now» of it all … we managed to get through it all!

 

I morgen på Ballade møter du Jan-Henrik Kulberg, som måtte se hendene sine miste grepet – bokstavelig talt:
– Jeg har jo spilt disse Nick Drake-inspirerte tingene og spilt gitar hele tida … Og følte «er det helt slutt på alt av sånn musikk, med visesang nå?» Men heldigvis klarte jeg å åpne den andre døra, da, sier Kulberg. Han fant fram til en helt annen musikalsk retning.

«Beskyttende stillhet» (men hva med støyen i øret)
Og Ludwig van Beethoven, hvordan var det for ham? Beethovens grader av døv korrelerer med utviklinga i musikken han skapte. Å leve med døvhet på tidlig 1800-tall var nok betraktelig vanskeligere enn det er i dag. Men hans seinere kollega Richard Wagner mente den gradvise funksjonsutfordringa må ha vært en styrke. Wagner var en av dem som mener Beethoven komponerte best på sitt siste stadie av døv. Wagner så visst for seg en lukket, beskyttet tilværelse.

Det fant tre forskere som skreiv om sammenfall mellom stadier av døvhet og komponistens tre musikalske faser i British Medical Journal i 2011. Der siterer de også Wagner, om enn ikke helt overbeviste om årsaken: For Richard Wagner, Beethoven’s late works were supreme (“a revelation from another world”), not despite, but because of, his deafness, which shielded the composer from the disturbance of the outer world and forced him to live in his inner world — a schopenhauerian idea that could be difficult to reconcile with the irritation and interference caused by tinnitus.

Mer om døvhet og musikkskaping også, denne uka – og andre fysiske hindre: Les fortsettelsene tirsdag og onsdag på Ballade.no.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo