Ballade video LXI: Rosa sløyfer

Det ligger en del alvor i denne spalten denne gangen. I 2020 ble det i følge Kreftregisteret registrert 35.515 nye krefttilfeller i Norge. I hele befolkningen er det nå over 300.000 personer som har kreft i sin sykdomshistorikk. Samtidig øker også sjansene for å overleve.

To av bidragene i dag har denne sykdommen som en del av sine baktepper. Dette dreier seg om ukens to premierer, med Anne Marie Almedal og Marianne Sveen. Det har ført til to sterke sanger og videoer, som vi er stolte av å kunne vise.

Vi har også Norgespremiere på den nye låten til Cocktail Slippers. Og en rekke andre gode bidrag, med flere av de mest sentrale navnene denne platehøsten. I en fin blanding av alvor og lek, glede og energi. Om vi til syvende og sist danser alene, kan vi likevel danse så lenge det går.

 ANNE MARIE ALMEDAL: We Dance Alone

Anne Marie Almedal fra Kristiansand har hatt en lang og flott karriere, helt fra hun først slo gjennom som vokalist og frontfigur i Velvet Belly. Hennes største suksess som soloartist og låtskriver har nok vært «Himmelblå», tittelsangen fra TV-serien av samme navn. Samtidig har hun gitt ut gode soloalbum som The Siren And The Sage (2007), Blue Sky Blue ‎(2010), Memory Lane ‎(2012) og Lightshadow (2018).

I fjor sommer skjedde noe som snudde livet hennes radikalt. Hun merket at noe ikke var som det skulle, og fikk etter hvert diagnosen brystkreft. Dermed måtte hun gå inn i et kappløp med tiden, godt hjulpet av familien og det norske helsevesenet. Det ble et langt og krevende behandlingsløp med cellegift, operasjoner og stråling.

Samtidig begynte Almedal å spille inn en ny plate med sin mann og samarbeidspartner Nicholas Sillitoe. Både som et musikalsk testament, om alt skulle gå galt, og som terapi i en tung periode.

– Jeg er heldig, sier artisten og låtskriveren til Ballade video. – Jeg klarte å skrive og spille inn et helt album mens jeg gikk på cellegift for brystkreft, en reise mellom vondt mørke, og ekstatisk livsglede.

– Låta «We Dance Alone» ble en drivkraft, og ga meg vilje til å fortsette hver dag, og til å tenke positivt! I videoen har jeg med skuespiller Zyna Røyseland og danser Ornilia Percia Ubisse. De er så sterke, så gode, og de løftet alle disse dypt kvinnelige følelsene og utfordringene til overflaten. Jeg er utrolig takknemlig. Dette blir en slags ny begynnelse.

Sangen og videoen er også med på å fronte årets Rosa Sløyfe-aksjon, som arrangeres av Kreftforeningen og Brystkreftforeningen hvert år i oktober. Filmen er laget av Zyna og Ola Røyseland.

– Jeg vil bidra til synliggjøring. Kanskje kan min historie gi håp og trøst for andre som går gjennom det samme, og kanskje kan det at jeg forteller dette få andre kvinner til å gå til legen og sjekke seg. For det handler om tid.

We dance alone / Away from here / Nothing to fear / We disappear / Oh, we dance alone.

NICHOLAS & SEBASTIAN: Sanctus (feat. Florian Almedal Sillitoe)

«We Dance Alone» er produsert av Nicholas Sillitoe med god hjelp av den unge, norske elektroniske artisten EvenS – og mikset av britiske Tim Bran, som har jobbet med alt fra Kylie Minogue, Natalie Imbruglia til The Verve, Primal Scream og The Orb.

Samtidig har Sillitoe også hatt sitt eget prosjekt i nært samarbeid med fiolinisten Sebastian Grüchot. De ga tidligere i høst ut det vakre og post-klassiske albumet Reveries, som vi alt har presentert to videoer fra. Her kommer den tredje, der sønnen til Nicholas og Anne Marie, Florian Almedal Sillitoe, har hovedrollen.

– Da Sebastian og jeg spilte inn Reveries – music for daydreams, slo det oss at ingenting er mer uskyldig enn en guttesopran, rett før puberteten setter inn, sier Nicholas Sillitoe til Ballade video.

– Jeg skrev «Sanctus» spesielt for Florian for å dokumentere stemmen hans, før hormonene ville jekke ham ned en oktav. Videoen er filmet av Ola Røyseland i den flotte domkirken i Kristiansand, med hans datter Enya som den eneste tilskueren.

– Jeg håper at vi har fanget inn noe av spenningen, uskylden og ensomheten i ungdomstiden i denne videoen. Dette er en reise som unge må legge ut på, generasjon etter generasjon.

Den svært vakre sangen er skrevet av Nicholas Sillitoe, som selv var en internasjonalt anerkjent guttesopran i sin tid. Den er arrangert av Sebastian Grüchot.

MARIANNE SVEEN: Before It Hit Me

Vi har alt presentert to sterke videoer og sanger. Her kommer den tredje. I dag slipper Marianne Sveen et album som hun egentlig lagde for lenge siden, men som har blitt flyttet og utsatt grunnet sykdom i nær familie.

Next of Kin er produsert av Marianne Sveen selv, og handler om det å være pårørende. Etter ti år som vokalist, multi-instrumentalist og låtskriver i suksessfylte Katzenjammer, trakk hun seg tilbake fra rampelyset for en stund – blant annet for å jobbe innen psykisk helse.

– Jeg har skrevet og spilt inn dette albumet de siste seks årene. Men det føles egentlig nesten som om jeg har laget det hele livet. Jeg har nok av og til kjent på at jeg stort sett har blitt beskrevet som en sanger og en entertainer, som jeg jo også er. Men jeg har alltid kjent en sterkere identitet til det å være komponist og låtskriver.

– Jeg vil skape lydbilder, fortelle historier og produsere en atmosfære som underbygger fortellingene, utdyper Sveen. – Så det føles nok viktig for meg at folk får se hvem jeg egentlig er. At jeg ikke bare er hun på scenen som kan rope høyt, få folk til å le eller synge så bra jeg kan. For det er bare en liten del av den jeg er. Next Of Kin er på en måte resten av meg.

Låten «Before It Hit Me» handler om depresjon og følelsen av ensomhet i en folkemengde, forteller Marianne Sveen til Ballade vido.
– Someone’s biggest loss is just a face less in someone else’s crowd. Jeg har selv kjent på den følelsen i en folkemengde, ofte på Oslo sentralstasjon. Alle individene som haster forbi, som alle har sine nettverk, som alle har vært nyfødte små mirakler en gang og forhåpentligvis betydd alt i verden for noen. Følelsen av at ingen i den folkemengden betyr noe for hverandre. Det får meg til å tenke på hvordan disse tankene oppleves for de som virkelig er ensomme, når også jeg som har et stort nettverk av venner og familie kan kjenne på den følelsen.

Albumet Next of Kin kommer ut på Drabant. Det er spilt inn i hennes eget studio, Dandylion Recordings, og i Athletic Sound i Halden. Ola Kvernberg er medarrangør, og har produsert stryket på flere av låtene.

GEIR SUNDSTØL: Ka, feat. Sølvguttene

Geir Sundstøl har medvirket på mer enn 400 album, og har også meislet ut en svært solid solokarriere. Nå sist med det Spellemannpris-vinnende Brødløs i 2018, som gitaristen og komponisten nylig fulgte opp med det sterke og atmosfæriske albumet St.Hanshaugen Steel på Hubro.

Nå er også en ny video ute, som vi lar Sundstøl selv fortelle litt mer om.

– Videoen er fra selve innspillingen av låten «Ka». Eirik Stordrange trippet rundt oss. Vi spilte den to ganger. Jeg husker ikke om vi brukte det første eller det andre taket.

– Erland, Bård, David og Jo er så gode. De hørte låten én gang, gjorde noen notater og så spilte vi inn. Vi prater ikke så mye.

– Jeg spiller også med Stein Torleif Bjella. For noen år siden hadde vi med Sølvguttene på «Innegubbens drømmejul» på Sentrum Scene. De var med på låten «Liten ball». Det var en veldig spesiell opplevelse. Sånn omtrent seksti prosent av bandet begynte å gråte underveis. Det er ganske sjelden at vi gjør det. På scenen.

– Det var etter dette at jeg oppdaget at Sølvguttene er et tilpasningsdyktig kor. På grunn av korona-restriksjonene kunne de ikke være flere enn tretten. Det passet egentlig veldig bra siden vi spilte inn i Studio Intim. Stua mi.

Ballade video spør også Sundstøl om veien videre, nå som St.Hanshaugen Steel er ute til unisont gode omtaler.

– Det blir noen konserter sammen med Erland Dahlen – og så er jeg jammen meg i gang med neste plate. Jeg hadde egentlig tenkt å pensjonere meg som plateartist etter de tre første. Sånn ble det ikke, gitt.

Det er vi og mange andre glade for.

KAREN JO FIELDS: This Is No Time

Karen Jo Fields sto bak mange fine utgivelser i det første tiåret av 2000-tallet, inkludert albumene Embrace Me (2000), Chase The Blue (2003) og In Your Pages (2005) – samt EP-en «4 Songs» i 2011.

Hun er ellers kjent for sin duett med Pål Angelskår i «Dancing In The Backyard», som hun skrev sammen med Angelskår for Minor Majority i 2002. Fields er i dag tobarnsmor, jobber med barneomsorg, og studerer for å bli lærer. Nå kommer endelig hennes fjerde album, som skal slippes 19. november. Første sang og video ut fra det nye albumet er det flotte tittelsporet.

– This is No Time er et album om å gi slipp på fortiden og se fremover igjen. Samtidig er det en feiring av å komme sammen med bandet mitt, nye vennskap og å la musikken min få leve sitt eget liv uten å vite hvor dette vil ta meg, sier Fields.

– Låten «This Is No Time» er både chille sommervibber – og en invitasjon til å beholde intimiteten og friheten det gir oss, over i de mørke månedene. Jeg ønsker alle «a game for every season», uansett hva det betyr for den enkelte. Om det er å takle utfordringer, nyte sin alder, suksess eller bare hverandre.

Låten er skrevet av Karen Jo Fields, som også spiller akustisk gitar, synth og piano her. Den er produsert og mikset av Tobias Flottorp Heltzer i Lazersverd Studio i Oslo.

Videoen er ved Rune Normann Lamøy.

COCKTAIL SLIPPERS: Say My Name

Er Cocktail Slippers Norges beste rockeband om dagen? Det har vi hevdet opp til flere ganger i det siste – og denne utgaven av «Say My Name» gjør vel ikke så mye for å rokke (!) ved det. Tvertimot: Dette er både tøft, svingende og lett mystisk.

– Dette er en mørk sang, og definitivt en av de låtene vi i bandet liker aller best å gjøre live, sier bandet til Ballade video. – Fra gitarpartiet og ut er det nok ikke feil å si at vi er i fyr og har ganske grei overtenning, hele bandet.

– «Say My Name» kommer fra den lille stemmen vi alle har inne i oss, den som vil lokke oss med på noe vi vet vi egentlig ikke burde. Den som forteller deg at: Det er klart du kan, du fortjener det! Den lille stemmen som du stadig må ha noen kamper med.

«Say My Name» er nyeste single ut fra albumet Shout It Out Loud!, som Cocktail Slippers slapp 17. september. Den er også valgt til Coolest Song In The World på Little Stevens Underground Garage denne uken, og er da den låten som spilles mest på Underground Garage.

– Det som også er utrolig stas, er den overveldende mottakelsen vi har fått på albumet vårt, både her hjemme i Norge og i USA. Vi er takknemlige og glade for alle hyggelige tilbakemeldinger vi får på musikken. Vi har virkelig lagt masse tid, krefter og ikke minst hjerte i Shout It Out Loud!, og er skikkelig stolte av dette albumet.

– Nå som det åpner mer opp gleder vi oss til å spille masse konserter – så mye som mulig i 2022 – både her hjemme, og endelig tilbake til USA.

Dette er den norske premieren på den selvlagde videoen, som først ble vist på Audiofemme.com.

DAMOKLES: Bodies Get Bored

Damokles er fra Oslo, og består av Kristian Liljan, Ronny Flissundet, Gøran Karlsvik, Fredrik Ryberg og John Birkeland. «Bodies Get Bored» er den nye singelen fra det hardtslående bandet, og deres debut hos Vinter Records som bandet nylig signet til.

«Bodies Get Bored»er fra det kommende albumet Nights Come Alive, som Vinter Records slipper på vinyl våren 2022. I anledning slippet spiller bandet to konserter: I kveld på Revolver i Oslo, og i morgen på Gregers på Hamar.

– Videoen ble til under bandøving i en nedlagt grisebinge og i løkåkeren utenfor, forteller Damokles til oss. – Den er filmet av vokalist Gøran Karlsvik og trommis John Birkeland, med regi av John Birkeland og Damokles’ langvarige sparringpartner Kenneth Olaf Hjellum.

Damokles består av veteraner fra den norske DIY-undergrunnen, med band og prosjekter som This Sect, Kite, Melkeveien, Endtimers, Dunderbeist, Contrarian, ZAP, Stonegard, etc.

– Rent lyrisk berører låta den tilsynelatende rastløse hangen vi homo sapiens har til å dominere og erobre.

Our bodies, they get bored / They’ll grow new limbs / Just to touch some more, more.

KARIN PARK: Glasshouse (Live at Håkonshallen 2021)

«Glasshouse» er hentet fra Karin Parks album Church of Imagination. Det kom opprinnelig ut på hennes eget selskap Djura Missionshus i 2020, men blir nå sluppet på nytt på vinyl og CD – denne gangen på Pelagic Records. Denne versjonen består av et live-opptak fra Festspillene i Bergen, 6. juni i år.

– Denne innspillingen er fra en av mine ti favoritt-konserter noen gang, sier Karin Park. – Opptredenen på Festspillene var min første etter pandemien, og det var helt utrolig å stå på scenen igjen.

Church of Imagination er Karin Parks femte album, og ble innspilt og produsert av henne selv, med Nick Sheldon og Kjetil Nernes som co-produsenter. Om tidlige musikalske inspirasjonskilder sier hun dette:

– Jeg ble tidlig interessert i synth-musikk, og var inspirert av Fad Gadget og mange av de andre signeringene til Daniel Miller på Mute Records i første halvdel av 80-tallet. Men det var ikke så mange kvinnelige forbilder der, så det tok litt tid før jeg fant fotfestet mitt. Jeg elsker popmusikk, men jeg har også behov for å grave dypere og finne noe nytt. Jeg beveger meg lett fra Throbbing Gristle til Beyonce og tilbake.

Vi ønsker som alltid alle våre lesere en god og musikalsk helg. Om du vil tipse oss om en aktuell video, kan du skrive til guro[at]ballade[punktum]no, og gjerne merke e-posten Ballade video. Vårt arkiv med norske videoer finner du stadig vekk på denne samlesiden.

Og som alltid: Ta vare, og ta vare på hverandre. Og sjekk deg i tide. ❤