1999-2003: «Fra shoegazer til stargazer»
Sommeren 1999 debuterte et band litt utenom det vanlige på Stasjons-festivalen. Tre unge, langhårete gutter med tonnevis av attitude. De hadde baller til å åpne med låta «Red» av King Crimson; en tung kred-låt, signert kred-bandet par excellense for avant-rockere. Og de dro det i land. Publikum – vant som de var med upretensiøs skranglepop og innadvendt lofi – sto måpende igjen etter sitt første møte med Per Borten trio; bandet som skulle bli Cadillac.
Av Bår Stenvik og Stian Wallum
Av Borten og co. fikk snart et velfortjent ry på seg for å levere forrykende live-show. Særlig frontfiguren selv hadde en aura av showmanship, rock-attitude og ekshibisjonisme som var noe nytt for beskjedne jante-trøndere. Cadillac var ikke redde for å si at de var bedre musikere enn de fleste andre, og de hadde heller ikke problemer med å demonstrere det. Det fikk de gjort gjennom ekstensiv turnering og to hardtslående plater i årene som kom.
Høsten 2000 kom en ung namsosing ved navn Askil Holm til byen, og etter en stund var ansiktet hans godt kjent over hele byen. Både konsertplakater og platecover var nemlig prydet med artistens egne ansiktstrekk; og en så direkte selvpromotering ble hard kost for trondhjemmerne.
— Man blir uglesett om man fronter seg selv, bekrefter han selv. – Det var ikke så populært blant alle å ha seg selv på coveret. Men på musikken har tilbakemeldingene vært bare positive.
Mens 90-tallsrockescenen var en klart definert subkultur, kom undergrunnen til overflaten: Den ble både mer mainstream og mer opptatt av overflate i betydningen visuell kommunikasjon. Det bekrefter Sveinung Sundli fra Trondheims siste suksessband Gåte.
— De som ikke tenker på å kle seg på en scene, har ikke respekt for publikum. Gåte har alltid sett det som viktig å ha et bra show. Det var et sinnsykt bra musikkmiljø i Trondheim på 90-tallet, men man snudde ryggen til publikum. Det var vel en motreaksjon mot de happy 80-åra; nå skulle man heller være sur og se ned …
Samtidig med at Sveinung gjorde suksess med Gåte, ble han daglig leder for Posepilten restauranthus og startet det nye rockestedet Jesper nattmann i kjelleren. Det ble raskt en uhyre populær hangout for det nye unge rockemiljøet som kom med The Strokes-bølgen, med rockedj’s nede og konserter oppe.
— Plutselig ble rock hipt, og når fjortisene kjører rockestil vil de jo dra på konserter som passer til klærne, mener Sveinung. – Men jeg tror også toleransen for forskjellige musikkformer generelt har vokst.
Ikke bare eksisterer folkrock, metal, hip hop, hardcore og retrorock side om side for tiden. De små scenene har også blomstret etter Veitas fall.
— Veita var en pilar, sier Askil. – Men da Veita ble lagt ned oppstod det et vakum og en «gjør-det-sjøl-stemning» som førte med seg mange nye scener og større variasjon. Sake, Blæst, Posepilten, Larsen og 3B har en stor flora av gode lokale band som spiller, mens fokuset har blitt tatt litt bort fra Samfundet. At det har blitt naturlig for trondhjemmerne å gå på småkonserter er bra, men det er synd at det er færre store utenbys artister som spiller nå enn før.
Ledige stillinger
Til gjengjeld holder lokale band som The Reilly Express, Pekka Volt, Pistolero, Bomber, Hobbits, Motown Torpedoes, Johndoe, Griffin, Bloodthorn, Supervixen og Quintrophenia høy kvalitet og det florerer av småkonserter.
I dag finnes det band i Trondheim som opererer innenfor alle stilartene som er nevnt i denne artikkelen, og mange flere til. Og selvfølgelig er det ikke sånn at skillene mellom tidsaldre og sjangre har vært så klare som vi framstiller dem her, og mange kommer sikkert til å bli rasende fordi de mener viktige band mangler her.
De kan bare holde kjeft.
— Bår Stenvik & Stian Wallum
Takk til Ivar Skår for lån av fanziner, alle som vi har ringt og spurt om ting, Adresseavisens arkiv for lån av bilder, Terje Nilsen for lån av bilder fra «Beat og piggtråd i Trondheim». Takk til Frank Solbakken og nettsida hans, og til Frode Myren, Ragnar Wold, Åge Aleksandersen og Tom Arild Johansen for lån av bilder.
