(Foto: Hallvar Bugge Johnsen )
Hjemme hos Marianna Sangita er overalt
Når røtter stadig rives opp, trenger man kanskje en gjeng som voksen, for å føle seg hjemme. En stor gjeng, et helt orkester? Lyden av Marianna Sangita Angeletaki Røe, og alle stedene hun er knytta til, har blitt plate. – Jeg opplever meg selv mange ganger som et lite kaos.
Hun vokste opp på Mykonos i Hellas, i Kautokeino og i Trondheim.
Kontrastene og likhetene mellom disse stedene har farget henne, eksistensielt, forteller komponist Marianna Sangita Angeletaki Røe i det plata Spiti/Home slippes. På scenen er hun kjent for leken vokal, samt perkusjon.
– Samtidig har jeg lært å være en slags hybrid. Når man vokser opp mellom flere ulike språk og kulturer tror jeg man utvikler en evne til å ha et tredje perspektiv på alt, dette er noe jeg har merket meg når jeg også har møtt andre som meg. Musikalsk er det kanskje Hellas og Sápmi som har påvirket meg mest, mens Norge har gitt meg friheten til å spille musikk og gjøre dette som levebrød, forteller Marianna. Hun beskriver det norske jazzmiljøets åpenhet som en forutsetning for å få ut musikken.
Du kjenner henne kanskje fra konstellasjonene Broen eller Gurls – eller Trondheim Jazzorkester på en scene et sted i Norge. Med sistnevnte har Marianna Sangita turnert med den nyutgitte musikken.
– Jeg opplever meg selv mange ganger som et lite kaos, og føler meg ofte fragmentert og identitetsløs. Jeg har også lært meg å trives i kaoset og i konstant flux, forteller hun på epost til Ballade.
– Det er litt av dette jeg også ville få fram i musikken, sette sammen elementer som man kanskje ikke hadde tenkt hadde vært naturlig å blande, men å lage rommet for at de kan sameksistere og til og med løfte hverandre opp og frem.
Musikken kom til etter at Røe vant Jazztipendiatet i 2021, med premiere på Moldejazz 2022, og er spilt inn på Oslo World, Molde Mundo, Tromsø World og Skien World.
Jeg ønsket meg følelsen av å være et band
Født på ei gresk øy, brakt til Kautokeino, så Trondheim. Det høres, når Marianna Sangitas sanger er festet på plate. (Foto: Hallvar Bugge Johnsen )
Slik finner rotløs musiker hjem
– Når en musiker kaller plata si for hjemme, må vi snakke om identitet. Er dette lyden av henne, den hun er?
– Det var viktig for meg i skriveprosessen og i øvingsprosessen. Men etter å ha spilt en del konserter føler jeg ikke lenger at det er mitt, jeg føler at alle musikerne eier det og at vi har skapt det sammen. Det var det jeg ønsket meg, å få følelsen av å være et band, og at alle kan både bidra med sitt men også føle eierskap til det. For meg var det en måte å finne et hjem på, å manifestere det som skjer inni meg, noe jeg også håpet at musikerne også ville føle etterhvert. Jeg håper og tror at de også føler seg hjemme i det, på sin måte.
– Hva er lyden av hjemme for deg?
– Luohti (joik) var noe jeg hørte mye av da jeg var veldig liten, tre-fire år gammel. Det rører noe ved meg, og selv om vi bare bodde i «Kauto» i to år har det fortsatt stor innvirkning på meg. Jeg føler stor respekt for det samiske folket, dets historie og dets måte å bære videre historie og tradisjon på. Samtidig er lyden av bølgene som rører sanda att og fram, lyden av gresshoppene på sommeren, pappa sin fiolin, gresk øymusikk og sekkepipe veldig forankra inni meg. Og ikke minst lyden etter det første snøfallet, når alt rundt deg er dempet og pakket inn.
I orkesteret hun har skrivi til, hører du flere som har satt preg på musikk laget i Norge de seinere åra, innen forskjellige spesialiteter. For eksempel: Risten Anine Gaup joiker, Mira Tiruchelvam spiller fløyte, med flere. For oss utafor TJO kommer orkesteret med assosiasjoner til en rekke toneangivende verk og konserter.
For Marianna Sangita og hennes familie ga orkesteret som del av jazzscenen avgjørende opplevelser da de ankom Trondheim. Jazzorkesteret har med nye musikere på hvert prosjekt, valgt ut av komponisten eller kunstnerisk leder. Komponisten kaller TJO en bauta, og for henne er det et priviliegium å så få skrive til det som voksen.
Ledige stillinger
– Trondheim Jazzorkester er såå mye!! Da jeg flytta til Trondheim som 12-åring, dro vi masse på konserter, familien min er veldig musikalsk, pappa spiler fele, og foreldrene våre tok oss alltid med på konsert. Jeg husker Kjellern i Olavshallen, den gamle jazzklubben i Trondheim, der så jeg blant annet Ola Kvernberg og mange andre, da de fortsatt var studenter. Jazzmiljøet i Trondheim og Norge generelt har vært veldig viktig for meg på mange plan, men kanskje aller mest i det at det ga meg et håp om å kunne drive med dette profesjonelt. Jeg dro masse på konserter også da jeg ble ung voksen, mest for å høre på studenter på jazzlinja i Trondheim. Jeg fikk med meg alt som skjedde og bare slukte alt. Dette er jo også grobunnen for Trondheim Jazzorkester.
– Hvor «gresk» er musikken din her? Eller, kanskje er spørsmålet mitt: Om du treffer en gresk (nordmann) som har hørt musikken din, hvor mye resonnans er det hos vedkommende?
– Hm … Det er vanskelig å svare på. Venner og familie som har hørt det liker det veldig godt. For min del trenger det verken å være norsk eller gresk eller noe annet. Det er bare musikk. Så lenge det fremkaller følelser, minner, tanker, så er jeg fornøyd.
Hennes «egne grekere» er blant dem som heier musikken fram, med en far som er med og spiller, og broren, filmfotografen, har filmet mye materiale for prosjektet. To av hennes beste venner fra Mykonos og hennes greske fetter kom ens ærend fra Hellas for premieren.
Og så vil hun løfte fram mora, som konstant moralsk støtte og kompass.
– Hun har påvirka musikken min mye, både med sin poetiske sans og musikalitet.
Noen av låtene har hun skrevet med Efrén López Sanz, «min musikalske andre halvdel», helt avgjørende for at musikken ble til.
Det første man ser av albumet, er en tegnet Marianna Sangita, i Vilde Hage Aunes strek:
– Jeg ble forelsket i streken hennes. Så jeg kontakta henne og spurte om hun kunne vært interessert i å lage noe for meg. Hun hadde aldri laga noe på bestilling før, men hoppet på utfordringen. Jeg hadde en veldig konkret idé basert på hennes kunst, sendte henne bilder av elementene jeg ville ha med i bildet. Huset i midten er barndomshjemmet mitt på Mykonos, og den røde døra er inngansdøra vi hadde da. Vilde tegnet en pittelitt abstrahert versjon av meg i midten der. Vilde har tegnet hver strek, hver skygge er laget av prikker som hun har tegnet en og en. Hun har lagt mye tid, jobb, og sjel i dette, beskriver en glad, stolt, takknemlig Marianna Sangita Angeletaki Røe.
En versjon av Spiti live kan du også se i dette opptaket fra showcasefestivalen Jazzahead i Tyskland.
