Fløytist, komponist og produsent Mira Thiruchelvam spilte med Karpe på Spektrum-konsertene og mange festivaler i tillegg til denne Europa-turneen. Hun mener flere med minoritetsbakgrunn burde se showet. Det er en mangfoldig forestilling, men med få kvinner på scenen - som det er generelt i musikkbransjen, forteller hun til Ballade, som møtte henne etter konsert i Elysees Montmartre i Paris nylig. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Mira Thiruchelvam er med på Karpes Europa-turné: – Å være litt sterk i meningene sine hjelper
Mira Thiruchelvam er et av de fire nye medlemmene i Karpes utvidede band som nå er på Europa-turné. Det er folksomt og mangfoldig på scenen. Men bare to kvinner.
Hun spilte med dem på Spektrum-konsertene og på fjorårets sommerfestivaler, i tillegg til å stå støtt på egne ben som komponist, tekstforfatter, produsent og fløytist.
Til høsten har Mira Thiruchelvam urpremiere på Oslo World med et splitter nytt prosjekt, Pantone 448C with Cumin, som hun gjør med Vestnorsk Jazzensemble. Det store og mangfoldige ensemblet besøker også Tromsø, Bergen, Molde og Skien, og sies å peke videre mot et stort, uutnyttet potensiale på den norske musikkscenen. Thiruchelvam er kjent for sitt eget band, 9 grader nord, prisvinnende samarbeid med Gutu Abera og dette – liveversjonen av Karpes Omar Sheriff.
– Jeg skulle ønske at det var mange flere med minoritetsbakgrunn som fikk se showet, for det kommuniserer så bra. Her spiller fløytist, komponist og produsent Mira Thiruchelvam på arenaen Elysees Montmartre i Paris under Karpes Omar Sheriff – Diaspora Tour 2023. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
I Paris forteller hun til Ballade at det er vanskelig å se om det er nordmenn eller lokale som står foran henne når de opptrer. Men hun har på følelsen at det ikke bare er blodfans, men også folk som er nysgjerrige som kommer.
– Jeg kan se det på folks uttrykk, jeg kjenner det igjen fra 9 grader nord-konsertene jeg har gjort. Når man spiller på en festival, for eksempel, og folk ikke kjenner bandet, er de mer lyttende og ikke nødvendigvis der for å feste, men for å oppsøke nye inntrykk. Men jeg skulle ønske at det var mange flere med minoritetsbakgrunn som fikk se showet, for det kommuniserer så bra.
– Publikummet er for hvitt?
– Haha. For Chirag og Magdi er det ganske viktig at deres historie blir forstått av det generelle publikummet og etniske nordmenn. At de henger seg på og føler at det de gjør er kult er jo en stor bragd for Chirag og Magdi. Når publikum synger med på PAF, så er de med inn i vår verden. Samtidig tenker jeg at følelsene som uttrykkes og budskapet er såpass komplekst og sterkt at flere med minoritetsbakgrunn burde vært her og sett dette, mener hun.
– Selv kjenner jeg meg igjen i det politiske i sangene, om minoritetskultur og diaspora, og det treffer meg i hjertet.
LES OGSÅ: Han produserer Karpe og Dagny: – Litt flaut med så få kvinner
– Forestillingen er mangfoldig, men det er få kvinner på scenen?
– Ja, det er det, og sånn er det generelt i musikkbransjen, opplever jeg. Man føler alltid på en usikkerhet, om man er kuratert inn som del av en mangfoldskvote eller som kvinne. Den usikkerheten satt i meg ganske lenge i dette prosjektet. Men etter å ha jobbet med disse gutta ser jeg og Harpreet Bansal (fiolinist, journ. anm.) at de virkelig har behov for vår kompetanse. Vi har jo holdt på i vårt felt ganske lenge, så vi har selvsikkerhet i vårt uttrykk. Å være litt sterk i meningene sine hjelper også i en slik prosess, mener Thiruchelvam.
Ledige stillinger
– Etter å ha jobbet med disse gutta ser jeg og Harpreet Bansal at de virkelig har behov for vår kompetanse, sier Mira Thiruchelvam til Ballade. Her er hun bakerst i bildet, med Karpes Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i midten og fiolinist Harpreet Bansal i forgrunnen. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Føler du at du har fått være med å sette preg på showet?
– Ja, jeg fikk den følelsen for to dager siden! Det er et såpass nytt uttrykk for meg å jobbe i at det tok litt tid å venne seg til det. Det har vært en indre prosess om å kunne føle at man virkelig er der fordi man trengs, ikke fordi man representerer noe.
– Vi som band har blitt godt kjent i løpet av de ti siste dagene. Harpreet Bansal, Sidiki Camara, Ibou Cissokho og jeg er jo her med tradisjonsmusikk, ved å kommunisere med instrumentene våre har de andre musikerne lært å kjenne oss, og hvordan våre instrumenter passer inn i settet. Det høres litt klisje ut, men dette er jo et møte mellom to kulturer, to måter å spille musikk på, og det å få de to konseptene til å fungere er jo en seier i seg selv. Vi har snakket mye om det i bandet, avslutter Thiruchelvam.
