Musikken og den mørke dagen

– Etter 22 juli ringte pressen, sier Gro Trondalen. – De spurte: Kan du si noe om musikk i møte med en slik hendelse – om sorg og musikk?

– Jeg husker et intervju med Ballade hvor musikkens rolle ble beskrevet som en livbøye. For mange mennesker fungerte musikken slik. Journalistene spurte hvordan man kunne bruke musikk inn mot en så mørk fredag som dette. For meg er denne boken med på å belyse folks erfaringer i møte med denne mørke hendelsen.

Trondalen er leder for Senter for musikk og helse ved Norges musikkhøgskole. Foruten telefonene fra pressen kom også mange telefoner fra mennesker som søkte råd eller ville fortelle om hva musikken betød for dem etter 22. juli.

Artikkelsamlingen hun har redigert sammen med Jan Sverre Knudsen og Marie Strand Skånland tar for seg nettopp hva musikk gjorde for og med folk etter 22 juli.

Et knippe forskere fra ulike fagfelt belyser tematikken gjennom enkeltmenneskers bruk av musikken, NRKs musikkvalg i minnesendingene, artisters respons og låtskriving. Man har også turt å se på musikkens plass innenfor de destruktive ideologiske forestillingene som lå til grunn for angrepene denne dagen.

Overordnet handler Musikk etter 22. juli om musikk som kommunikasjon — om at musikk kan bety mye i enkeltmenneskers liv, og i det nasjonale fargerike fellesskapet, forklarer Trondalen.

– Jeg er blant dem som mener at alle mennesker er musikalske i den forstand at man kan ta musikken opp i seg og gi den en egen opplevelsesdimensjon. Det er noe dypt menneskelig i rytme, form og melodi som gjør at alle kan respondere i forhold til ulike typer musikk. Hvordan man opplever musikken handler om hvem man er, hvem man vil være og om hvordan man ser på musikk. Jeg tror det ligger upløyd mark i forskningen ved å ta alle menneskers musikkbruk på alvor.

Felleskapsopplevelser
Boken innleder med noen perspektiver for å vise hvilke funksjoner musikken kan ha. Musikk er noe man kan ta inn over seg som en personlig opplevelse både kroppslig og mentalt — musikk er kommunikasjon med andre — om man synger eller spiller sammen, eller deler spillelister — musikk kan symbolisere noe, den kan virke samlende. Og, den kan møte oss på et eksistensielt plan.

Tekstene i boka rører seg rundt disse overordnede fenomenene, forklarer Trondalen.

– Noen av tekstene handler om hvordan musikken er med på å regulere følelsestilstander. Hvordan musikken la til rette for at en kunne gråte. Tekster satte ord på noe man selv ikke har ord for. Noen tematiserer hvordan vi ”forhandler” mellom oss selv og verden. Hvem er jeg og hvem vil jeg være i møte med noe så grusomt som dette? Og andre handler om hvordan musikken i en symbolsk forstand løfter oss ut av hverdagen, vi kjemper for noe som er større, retter blikket fremover. Og så tematiserer vi felleskap, hvordan musikken førte til å skape følelsen av at vi er en del av noe sammen. Fellesskapsopplever oppstod gjennom musikken.

Musikk som kontrast
En gjenganger i boken er også kontrasten mellom mørke og lyse sider i musikken som var i bruk. Musikk kan oppleves på forskjellige måter.

– Jeg synes at Mitt lille land er et eksempel på en sang som har i seg en slik flertydighet. Den er lys, og enkel, men samtidig gir den rom for å tenke stort. Den fungerte samlende; alle har vi et forhold til landet vi bor i. Mitt lille land har både et konkret språk og et metaforisk språk — og på toppen av det hele kommer musikken. Her valgte jo også artister å fremføre musikken hver på sin måte. Mitt lille land gir rom for følelser.

– Det er også interessant å legge merke til at sanger og tekster knyttet til 22. juli også forandret seg med tiden. Det synes som om det ble mer rom for dystrere toner; og det ble åpning for mer konkrete tekster, som var tydeligere mørke i uttrykket. Et av målene for oss har vært å vise frem flere sider av de lyse og mørke tonene, fordi livs-veven blir mer levende og troverdig når kontrastene også trekkes frem. Vi ville vise frem flere sider av hele livet.

– Dere viser også den mørke siden ved bruken av musikk?

– Noe av musikkens posisjon, fordi den er flertydig, er at den åpner for veldig mange lesninger og tolkninger. Det åpner for hele følelseslivet, også det mørkeste mørke i menneskers liv. Artikkelen til Benjamin Teitelbaum ser på hvordan Breivik trykket artisten Saga til sitt bryst. Han gjorde det som mange gjør, valgte seg en artist, sa at dette er min musikk, mine tekster og knyttet henne til sin misjon. Det er ikke sikkert at Saga trives med en slik tilknytning. Den som lager musikken kan ha én intensjon, deretter opplever hver og en musikken. Musikken kan så bli brukt eller misbrukt.

Artikkelforfatteren til kapittelet om Breiviks musikkbruk er ikke norsk. Er det et bevisst valg?

– Vi kjente til at Teitelbaum arbeidet med denne typen problemstillinger, og spurte ham av den grunn. Jeg tror at en norsk skribent kunne arbeidet med dette, fordi vi har sett at det er mulig å undersøke Breiviks tanker uten å forsvare idéene hans. Men det ville kanskje tatt litt lenger tid å orke å gå inn i dette? Det gjelder utgivelsen for øvrig også – det var godt med litt distanse i tid. Vi var opptatt av musikk og 22 juli ganske raskt, men kanskje det er bra at utgivelsen først kommer nå? Vi føler vi både har en nærhet – men også noe avstand til stoffet. Forfatterne er på ulike måter berørt av emnet.

– Hva har berørt deg sterkest?

– Personlig har jeg latt meg berøre av mye, kanskje aller mest av de mange historiene som jeg fikk som leder for Senter for musikk og helse – og ikke minst all interesse i media for musikken og musikkens livgivende kraft rundt og etter 22. juli. Og det jeg sitter igjen med nå når utgivelsen er klar, er at musikk og 22 juli favner mye rikere, bredere og dypere enn jeg var klar over da vi startet.

– Hvordan forholder man seg til å skrive om noe som berører en såpass sterkt?

– Jeg tenker at det er skribentens ansvar og privilegium å bli berørt og skape distanse, å la seg berøre og vise distansen. Og det er redaksjonens ansvar å fortelle om perspektivene for å kunne si noe om hvem vi er som enkeltmennesker og nasjon i møte med musikk og traumatiske, skakende hendelser som 22. juli. Temaet er blitt større enn da vi startet — kanskje fordi det berører alle. Alle menneskene har en rett til musikk. Vi tok i bruk denne retten i forbindelse med 22. juli, og det er dette boka handler om.

Boken lanseres i dag i forbindelse med åpningen av Ultima. Den utgis av Norges musikkhøgskole med støtte fra Høgskolen i Oslo og Akershus.