Kreativ næringsretorikk

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for neste år, som for tiden behandles av Stortinget, å sette av 70 millioner for å øke “privat engasjement og investering i kultursektoren”.
De to institusjonene Innovasjon Norge og Norsk kulturråd utpekes i nøkkelroller i en satsing som skal bestå av en blanding av kursing, låneordning og eksport. Kulturrådets nye kontor for “verdiskapingspotensialet i kunst og kreativ næring” skal blant annet forvalte ti millioner til regional bransjeutvikling.
Hvilke penger?
Det kunne vært så kort fortalt, og så kunne alle de 250 fremmøtte gått hjem og laget kunst, evt. bedrevet verdiskapning eller litt eksport. For resten av seansen var sant og si gammelt nytt om kultur og næring for de mange fremmøtte. Men her var det selvsagt behov for litt ekstra halleluja. Etter å ha frosset kulturfondet, kuttet i UD-støtten til eksport og spent bein på lønnsreformen for kunstnere, må regjeringen saktens tilkjennes et betydelig behov for å forklare at næringssatsingen er en satsing med friske penger og ikke i stor grad en flytting av gamle.
Lise Stang Lund, kunstner og styreleder i Norske Kunsthåndverkere, var den eneste jeg hørte som prøvde å stille næringssatsingen inn i en større kulturøkonomi-sammenheng uten at temaet ble tatt videre.
En ærligere vinkel ville ha vært at en viss struping er en naturlig del av arbeidet for å få kulturarbeidere til å bli flinkere til å finne egeninntekter. Det er en logisk vinkel for en høyreregjering, og ikke så dumt hvis man skal se lengre frem og ta de budsjettmessige konsekvensene av kombinasjonen flere kunstnere og flere pensjonister.

Sant, men velkjent
Å kreve veldig mye mer om det konkrete innholdet i de nye tiltakene når budsjettet ikke er vedtatt og ingen tildelingsbrev er gått fra KUD ville være kanskje vært urettferdig.
Dermed ble det en lang, og med noen unntak velregissert, sesjon bestående av visjoner, statistikk og noen tilløp til paneldebatt (som vanlig mer panelintervjuer enn -debatt).
Flere av virkelighetsbeskrivelsene vi fikk er sanne, om enn velkjente. Andre land rundt oss er flinkere til å utnytte markedet til sine kulturprodukters fordel. Vi importerer mer enn naboene. Bak de vi sender ut, står det alt for ofte sterke, utenlandske aktører. Dette siste gjelder som kjent ikke minst for musikkfeltet.
Her må det raskt nevnes at det pågår en kamp om ord og definisjoner på dette feltet. Når satsingen heter Kreativ arena (tror jeg, det kan ha vært bare denne konferansen) og Kulturrådets nye næringsavdeling heter Kreativt Norge, så innebærer det at BI-professor Anne-Britt Gran har fått et visst gjennomslag for sin kamp for at begrepet Kreativ Næring, en arv fra det engelske Creative Industries, skal erstatte ordet kulturnæring.
Den kjente investor/forvalter Christian Thommessen tolket dette dit hen at det heretter bare er i kulturbedriftene at det finnes kreativitet. En annen tolkning kunne kanskje være at det bare er kulturbedriftene der man har tro på suksess i et kommersielt marked at det finnes kreativitet. Kjør definisjonsmaktdebatt.
Gran serverte dessuten tall for hvor i denne kreative industrien næringslivet utenfor henter tjenester og inspirasjon. 37 prosent av de som svarte har ikke benyttet seg av kreative bransjer. Når de bransjene som er “benyttet” listes fra mest til minst brukt, blir lista slik: reklame, musikk, arkitektur, event, design, kunst, scenekunst. Og når de blir spurt om på hvilke områder de har hatt nytte av kontakten med feltet svarer de slik, listet etter betydning: markedsføring, omdømme, underholdning, internpleie, tjenesteutvikling, produktutvikling.
Her er det nok noen som steiler. Benytter? Skal ikke kunsten være fri og ikke-instrumentell? Ikke i følge Gran, som minner om at forestillingen om ikke-instrumentell kunst er en ny oppfinnelse målt opp mot kunstens lange historie.

Hvor var Kunnskapsverket?
Kunnskap er viktig. At flere aktører forsker og analyserer er også bra. Likevel etterlater det et merkelig inntrykk at Kunnskapsverket på Lillehammer, institusjonen som for to år siden høytidelig fikk tildelt rollen som “nasjonalt kunnskapssenter for kulturelle næringer”, av samme regjering som arrangerte konferansen på Sentralen, ikke bidro til dette store arrangementet.
Kunnskapsverkets leder Atle Hauge vil nødig sutre, men sier likevel at relevant forskning og kunnskap ble spilt inn, og at senteret fortsetter å bruke drøye fem årlige millionene staten bevilger på en måte som er relevant for feltet og problemstillingene.
KUD skriver på sin side til Ballade at det ikke ble plass til Kunnskapsverket på denne konferansen, men at departementet er “i jevnlig dialog med Kunnskapsverket om deres oppdrag og bidrag til utviklingen på dette feltet”. Godt å vite.

Uvurderlig drahjelp
Popmusikkens utilslørte kommerse side er selvsagt en viktig del av verdiskapningstematikken. Kulturministeren benyttet sjansen til å skryte av Aurora og ikke minst hennes managementbyrå Made.
– Vi trenger flere sånne selskaper over hele landet, som hun sa.
Behovet for å sikre at verdier skapt gjennom internasjonal suksess bidrar til utvikling av bransje og arbeidsplasser i Norge ble fulgt av både Phonofiles Erik Brataas og Waterfalls Kai Robøle i en av paneldebattene.
Behovet og temaet er reelt nok. Men snakker vi ikke litt for mye om å hindre at rettigheter forsvinner ut og litt for lite om at den norske musikkbransjen ikke kommer til å bli så stor at den ikke også fremover i stor grad vil ha behov for å bytte lisenser (rettigheter) mot internasjonal drakraft?
Reell og stor suksess ute krever store investeringer. Da blir spørsmålet om hvordan lage gode nok avtaler og forhandle mye tøffere en mer sentralt problemstilling.
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet!
Når alt kommer til alt var dette rent innholdsmessig en dag det blir lett å glemme. Regjeringen kan krysse av for selvskryt utført. Det eneste nyskapende var en audition mellom forskjellige norske byer, som til slutt skal avgjøre hvor Kulturrådets nye kontor for “dette med markedet” skal ligge.
En stor del av dette er kamp mellom regioner, et tema som vi vet fort blir hovedsaken, uansett hvor mange som påstår at saken egentlig er kulturøkonomiens fremtid. Når budskapet er så ullent ufokusert som slikt kulturnæringspludder ofte blir, så er det bare vel fortjent at det er lokaliseringsvinkelen som vinner.
Se hele konferansen her.