Da Ánne Márjá Guttorm Graven ga terningkast tre til en forestilling ved det samiske nasjonalteatret, begynte folk å snakke om det på butikken i Kautokeino. Nå er hun NRKs første kritiker med samisk kulturkompetanse, og en ny stemme i et kulturliv der behovet for ærlig kritikk lenge har vært underdiskutert.(Foto: Marita Eilertsen)
– Vi trenger ikke være enige, heller ikke i det samiske samfunnet
Ánne Márjá Guttorm Graven vil at samisk kunst skal tåle ærlig kritikk. Nå er hun blitt NRKs første kritiker med samisk kulturkompetanse, og må samtidig lære seg å stå i ubehaget som følger med å mene noe offentlig i et lite samfunn.
NRK fikk sin første kritiker med samisk kulturkompetanse i Ánne Márjá Guttorm Graven. Hun har lenge vært en tydelig og samfunnsengasjert stemme i det samiske samfunnet, særlig i spørsmål om språk og behovet for arenaer der samisk kan brukes aktivt.
Guttorm Graven startet med oversettelsesarbeid, men har siden tatt samisk forfatterutdanning og gitt ut en diktsamling. Fra 2015 til 2019 sto hun også bak den første rendyrkede samiskspråklige podkasten sammen med en venninne. Der diskuterte de samisk politikk, kultur og samfunnsspørsmål – alt fra overgrep og alkoholisme til byutvikling, nye låter og teaterforestillinger.
– Det var litt tilfeldig hva vi tok opp. Det handlet mest om hva vi var opptatt av der og da. Men podkasten ble en viktig del av utviklingen min, sier Guttorm Graven til Ballade.
– Den ga meg trening i å vurdere ting, sette ord på det og være ærlig om hva jeg faktisk mener. Det har vært veldig nyttig nå som jeg har gått inn i kritikerrollen i NRK.
Les også: – Som kritiker må du tåle risikoen som følger med å mene noe offentlig
Kanskje er noe av grunnen til at NRK ønsket henne inn i rollen, at Guttorm Graven bringer med seg en bred forståelse av det samiske samfunnet og av hva det vil si å leve som minoritet i dag.
Hun vokste opp i Karasjok, hvor majoriteten snakker nordsamisk, og hvor språket brukes i skolen – ikke bare som eget fag, men også i undervisning som matematikk. I dag bor hun et sted der samer utgjør en liten minoritet, og hun har også erfaring med å bo i by som same.
I oppveksten fantes det ikke alltid så mye å velge mellom i det samiske kulturlivet. «Den samiske smerten», kaller Ánne Márjá Guttorm Graven det med et smil, følelsen av at man måtte like det som fantes, fordi alternativene var få. (Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen. )
Særlig én sak er viktig for henne: å kunne snakke om kvalitet i det samiske kulturlivet.
– Da vi vokste opp, hadde vi ikke de samme valgmulighetene. Vi pleier å spøke med at det var «den samiske smerten», at vi måtte se og høre det som fantes, fordi det var det eneste tilbudet. Men slik er det ikke lenger, sier hun.
– Vi trenger ikke å like alt, og vi trenger ikke å tvinge oss selv til det. Det gjør også at det postsamiske samfunnet vokser, og at kravene våre blir høyere. Ting må rett og slett være bedre. Og det må være lov å snakke om kvalitet.
Ledige stillinger
Hun mener det tidligere kanskje var mer naturlig å først og fremst støtte dem som forsøkte å få til noe, fremfor å kritisere.
– Men nå er situasjonen annerledes. Og så handler det også om smak. Det jeg liker, er ikke nødvendigvis det samme som andre liker. Vi trenger ikke være enige, heller ikke i det samiske samfunnet.
Samtidig innrømmer Guttorm Graven at veien inn i kritikerrollen ikke har vært helt uten uro.
– Jeg har kjent mye på nervøsiteten rundt det å være ærlig. Det første jeg anmeldte, var jeg livredd for. Jeg anmeldte en musikkforestilling ved det samiske nasjonalteatret og ga terningkast tre. Etterpå fikk venninna mi høre på lokalbutikken i Kautokeino at folk lurte på hvorfor jeg hadde snakket så stygt om den, sier hun og ler.
– Det koster kanskje ekstra mye å mene noe i et lite samfunn?
– Ja, du må lære deg å tåle det. Det tar litt tid å komme over den frykten og stå trygt i det. I podkasten var formatet ganske annerledes. Nå er vi i en statskanal, og det fører med seg et annet ansvar for de offentlige meningene mine.
Samtalen dreier etter hvert inn på en særlig utfordrende del av kritikerrollen hennes: hvordan man egentlig vurderer joik. Guttorm Graven har særlig gjort seg bemerket med anmeldelser av joik i Sámi Grand Prix, den samiske versjonen av konkurranser som Eurovision Song Contest og Melodi Grand Prix.
– Det er jo en persons joik jeg skal mene noe om, sier Guttorm Graven.
Ánne Márjá Guttorm Graven tar kritikerrollen på største alvor. For henne handler kulturkritikk ikke bare om å si hva som er bra eller dårlig, men om å hjelpe publikum til å forstå kunsten, og kunstnere til å forstå sitt eget arbeid. (Foto: Svein Harald Lian)
– Og joik har så mange funksjoner. Den skal ikke bare «høres fin ut». Det kan være en veldig god joik som fungerer sterkt, uten nødvendigvis å være vakker i tradisjonell forstand. Her er konteksten avgjørende, sier hun, og fortsetter:
– Grand Prix er jo en konkurransesetting. Da må jeg ta på meg den hatten og forstå hva slags kontekst dette er. Det gjør at man ser på joiken litt annerledes, og at det ikke bare handler om hva man selv ville hørt på til vanlig. Jeg er generelt veldig glad i Eurovision Song Contest og Melodi Grand Prix som konsepter. Jeg synes rett og slett det er gøy, men det blir ikke Eurovision-fest i år heller.
– Hva er det du liker så godt med det?
– Sannsynligvis fordi jeg selv har barn, sier hun og ler. – Det jeg liker med disse konseptene, er at ungene blir nødt til å høre på ulike sjangre. De lærer seg å vurdere ting, og de må argumentere for hvorfor de liker noe. Jeg tror de lytter til musikk på en annen måte når vi ser Melodi Grand Prix enn når vi bare setter på en låt. Men nå er de helt miljøskadet av mora si, haha.
Hun forteller at hun var på teater med barna for en uke siden, og at diskusjonen fortsatte hele veien hjem i bilen.
– Vi begynte å anmelde stykket. Og jeg ble litt stolt da tiåringen spurte: «Men hva var egentlig poenget med dette?» Da har jeg kanskje klart å oppdra dem godt.
Kanskje kan man si at framtiden ser lys ut for den samiske kulturkritikken. I hvert fall er det et mønster som går igjen i Ballades kritikerintervjuer: De skarpeste stemmene springer ofte ut av en dyp kjærlighet til faget. Det begynner gjerne med entusiasme, og et behov for å sette ord på det som betyr noe.
Slik startet det også for Guttorm Graven. Som barn prøvde hun «alt mulig» på kulturskolen. Hun skriver selv, og hun joiker, men uten noe tydelig ønske om å bli utøver på heltid.
– Jeg bruker joiken når jeg skal lede panelsamtaler og sånt. Jeg er jo begge deler, men ikke sånn … jeg tar ikke karrieregreia så alvorlig. Jeg må liksom ikke være det ene eller det andre. Jeg er litt for glad i å kunne gjøre det jeg har lyst til, sier hun og ler.
Samtidig er det én rolle hun ønsker å utvikle videre. Hun beskriver seg selv som en som fortsatt er i startfasen.
– Jeg føler fortsatt at jeg er lærling, eller at jeg nettopp har begynt. Jeg har for eksempel ikke anmeldt kunstutstillinger ennå. Jeg har blitt spurt, men har ikke følt meg god nok til det.
– Når blir man egentlig «god nok»? spør jeg. Du uttrykker en ydmykhet som ikke alle har. Mange mener ting høyt og raskt, men hos deg merker man en nærmest ærbødig respekt for kritikerrollen.
– Ja, det å utøve kritikk tar jeg på dypeste alvor, svarer Guttorm Graven. – Som kritiker skal du ikke bare vurdere om et teaterstykke faktisk lykkes med det det prøver å gjøre, eller om det klarer å berøre. Du hjelper også publikum med å avgjøre om de vil se det, og kunstnere med å reflektere over sine egne prosesser. Du har enorm innflytelse.
Det første Ánne Márjá Guttorm Graven anmeldte for NRK fikk folk til å reagere i lokalbutikken i Kautokeino. Selv var hun livredd. Nå forsøker hun å finne balansen mellom ærlighet og nærhet i rollen som kritiker i et lite samisk kunstmiljø. (Foto: Privat)
Hun legger ikke skjul på at forholdet hennes til kritikk lenge var vanskelig.
– Jeg har vært kjemperedd for kritikk selv. Rent ut livredd. Både for det jeg sier og gjør, og for det jeg oversetter.
Vendepunktet kom da hun begynte på forfatterutdanning, hvor deltakerne både skulle lese opp egne tekster og gi hverandre tilbakemeldinger.
– Jeg lærte kjempemye. Vi var i et trygt rom, vi var de samme menneskene over tid, og vi var der for å forbedre hverandre. Da forsto jeg at kritikk faktisk har en funksjon, og at den først og fremst kan være til hjelp.
I dag beskriver hun kritikk som et nødvendig korrektiv i eget arbeid.
– Hvis jeg har skrevet en tekst og ønsker at leseren skal forstå poenget mitt, og de ikke gjør det, da har jeg jo ikke lykkes med det jeg prøvde på. Da må jeg finne ut hvordan jeg kan endre det. Man kan ha en kjempegod idé, men så er det noe i utførelsen som gjør at det man vil si, ikke kommer fram på riktig måte. Derfor er kritikk viktig.
Hun trekker også fram NRK som en arbeidsplass som tar kritikk på alvor.
– Jeg synes det er kjempestort å være kritiker for NRK, sier Guttorm Graven. – Det som er fint med NRK, er at det er en stor organisasjon. Ting er satt i ordnede former, og jeg får den hjelpen jeg trenger. Jeg er jo tross alt ikke journalist, og det finnes noen språklige grep som må til for at tekstene skal fungere godt. Det er det jeg fortsatt holder på å lære – hvordan gjøre det mer lesevennlig. Men jeg må si at det har føltes veldig trygt. Og så er det jo alltid spennende å gå ut offentlig med meningene sine. Foreløpig har det gått veldig bra.
Jeg spør henne hva hun selv mener kjennetegner god kritikk. Når er det en anmeldelse virkelig treffer henne som leser?
– Jeg liker veldig godt når kritikeren klarer å male fram stemningene verket har satt dem i, samtidig som de peker på helt konkrete ting som kunne vært gjort annerledes. Ærlighet er viktig, og ikke vaghet, haha. Man kan jo fort bli litt vag hvis det er noe man ikke liker.
Samtalen glir videre inn på hvordan det er å utøve kritikk i et lite miljø. Vi snakker om hvor sårbart det kan være å være kritiker i et minoritetssamfunn, der mange kjenner hverandre, relasjonene er tette, og ønsket om å støtte opp om «sine egne» ofte står sterkt.
Guttorm Graven blir stille et øyeblikk før hun svarer.
– Jeg tar meg selv i å tenke: Hvorfor kvier jeg meg egentlig for å mene noe? Hva er det som gjør dette vanskelig? sier hun ettertenksomt.
– Men noe jeg har tenkt på, som kanskje er en fordel for meg, er at jeg bor et sted hvor jeg ikke møter artistene hele tiden. De er ikke en del av omgangskretsen min, og da kjenner jeg at det er lettere å være ærlig om hva jeg mener. Jeg møter dem ikke nødvendigvis på butikken dagen etterpå. Ulempen er selvfølgelig at det er lang reisevei til mye av det jeg skal anmelde. Man skulle nesten anbefale folk å flytte ut på en øy for å bli kritiker, haha!
Bak spøken ligger det likevel et alvor, som dreier seg om nettopp avstand og rolleforståelse i kritikerfaget: Hvor nær kan man stå et miljø og samtidig skrive fritt om det? Og er det vanskeligere i små kunst- og minoritetsmiljøer, der grensene mellom kolleger, venner og kunstnere ofte flyter over i hverandre?
Nylig intervjuet Ballade kritikeren Morten Nilsen, som hevdet at anmeldelser i dag ofte bærer preg av at folk kjenner hverandre for godt – at man går på de samme festene og beveger seg i de samme miljøene. Han tilhører en kritikertradisjon med mer «vanntette skott», der det finnes en tydelig avstand mellom kritikeren og miljøet man skriver om.
Guttorm Graven nikker gjenkjennende når temaet kommer opp.
– Jeg tror faktisk det ligger noe i det, sier hun ettertenksomt. – Særlig i små miljøer kan det være vanskelig å vite hvor grensene går. Man vil jo ikke såre folk. Samtidig er det heller ikke kritikernes oppgave å beskytte kunstnere mot ubehag. Hvis kritikken skal ha noen verdi, må den også våge å være ærlig.
For Guttorm Graven handler det ikke om å være hard for å være hard, men om å ta både kunsten og publikum på alvor.
– Hvis man bare skriver snilt hele tiden, slutter jo kritikken å ha en funksjon. Jeg tror folk tåler mer ærlighet enn vi kanskje antar, også i det samiske miljøet.
– Og ærlighet er det desidert viktigste for deg også?
Guttorm Graven nikker.
– Ja, selvfølgelig. Ærlighet er det jeg etterstreber. Og jeg må hele tiden passe på at jeg ikke blir vag. Det er kanskje den største fallgruven når man skriver om noe som står en nær. At man pakker ting inn for mye. Det er et arbeid jeg fortsatt holder på med.
