Ballade fortsetter å ta pulsen på norsk musikkjournalistikk og -kritikk. I en tid der NRK møter bred kritikk for omleggingene sine, føles det naturlig å snakke med en av deres aktive skribenter: Hvordan står det egentlig til med kritikerhåndverket i dag, og hva kjennetegner en god anmeldelse?
Even Samir Kaushik er kritiker i NRK P3 og omtaler seg selv som «den profesjonelle hateren» på Instagram. Det var desksjef i P3, Eskil, som pekte meg i haterens retning. Ifølge sjefen er Even nemlig en av de saftigste pennene i frilanserporteføljen.
Les også: – Du kan ikke skrive om en subkultur og samtidig forakte den
For Evens del startet kritikken på et svært privat nivå. Under lockdown i 2021 begynte han å føre notater på mobilen over alle albumene han hørte på i løpet av et år. Han skrev rett og slett ned alt, med små kommentarer underveis: «bedre», «extra», «god fest», «different colorsocks».
Han holder fortsatt på slik. Han ville få oversikt over det han hørte på, og begynte etter hvert å loggføre litt mer seriøst. Idag tilhører han den sjeldne kategorien kritikere som faktisk får flere tusen klikk på sakene sine.
Bak Instagram-navnet «den profesjonelle hateren» står en skribent som går flere runder med hvert album, og som mener god kritikk starter med oppriktig lytting. (Foto: Privat)
Når Ballade ringer Even en februardag, sitter han midt i et flyttelass i studentboligen i Trondheim, hvor han har bodd de siste syv årene. Nå går turen tilbake til hjembyen Sandnessjøen. Even er også lærer, og har nylig fått ny stilling der. Samtidig fortsetter han som skribent i P3. Han er aktiv i feltet, men lever ikke tett på redaksjonshverdagen.
Vi innleder derfor samtalen med at jeg spør hvordan Even opplever den norske kritikeroffentligheten: Er vi gode nok til å dele med hverandre – til å dele verktøy for å snakke om musikk?
– De journalistene jeg faktisk har truffet, er folkene jeg jobbet sammen med da jeg jobbet som frivillig, sier Even.
Han innrømmer at det er noe han savner.
– En måte å møtes på. Men verken jeg eller kollegene har egentlig noen klare ideer om hvordan det kunne vært gjort.
Han beskriver musikkritikk som noe svært personlig. Bare det å snakke med andre om hva de vektlegger og mener er viktig, kunne vært verdifullt, mener han. Det er mange som sitter hjemme alene og skriver.
Jeg følger opp og spør om hans personlige vei inn i musikken. Mens Even studerte i Trondheim, hadde han mange venner som jobbet i Under Dusken og Radio Revolt, studentavisa og studentradioen tilknyttet Studentersamfundet. Han var allerede interessert i skriving, og i 2021 søkte han jobb som musikkjournalist der. Det fikk han.
– Jeg jobbet frivillig i fem år, både som journalist og redaktør. Samtidig fikk jeg en e-post fra en ansatt i NRK, som tipset meg om at det lå ute en utlysning etter musikkritikere for NRK P3. Han anbefalte meg sterkt å søke.
Vi snakker om verdien av den klassiske studentmedieperioden: mye arbeid og høy produksjonstakt. Even aner ikke hvor mange tekster han skrev totalt, men det ble minst én anmeldelse i uka – og han ville ha dem ut så raskt som mulig, uavhengig av betaling.
– Jeg kunne stå opp klokka seks på en fredag når albumene kom, skrive ferdig teksten og sende den til redaksjonen, så den var klar til publisering dagen etter hvis de ville ha den. Jeg brydde meg ikke om penger.
– Det handlet først og fremst om entusiasme?
– Ja. Jeg likte det. Jeg hadde ikke skrevet så mye etter videregående, men dette ble et kreativt utløp, en måte å teste hva jeg var i stand til. Og jeg trivdes kjempegodt.
Bak Instagram-tittelen «en profesjonell hater» skjuler det seg en kritiker som først og fremst drives av nysgjerrighet. (Foto: Privat)
Jeg spør om han allerede da kunne ane konturene av sin egen stil. Var det kritikken, mer enn journalistikken, som appellerte, det å faktisk mene noe?
– Ja, i Under Dusken var jeg veldig uredd, understreker Even.
– Jeg hadde ikke noe imot å vinkle sakene etter det jeg mente. Jeg tok ikke de små, det trenger man ikke, det er bare dårlig gjort, men da Lars Vaular slapp et album jeg syntes var dårlig og kjedelig, var jeg ikke redd for å si at jeg forventet mer av en så stor artist.
Han ler litt.
– Det var litt flaut, for plutselig stod han ute i gangen her.
Også da Tix slapp album, gikk Even hardt til verks.
– Jeg totalslakta det. Og slakten var uavhengig av sjanger. Det kunne være sjangre jeg egentlig likte også. Jeg merket at den kritiske sansen var der, og at jeg ikke bare prøvde å være kritisk for å være kritisk. Jeg klarte å skille mellom meg selv og den teoretiske kritikeren.
– Hvordan forholder du deg til balansen mellom person og kritikk?
– Det er viktig for meg å alltid gjøre et ærlig forsøk på å finne noe bra. Det er alltid noe der, en basslinje, en intro, en tekstlinje. Uansett hvor dårlig noe er, finnes det som regel et eller annet positivt. Samtidig liker jeg å gi ting tid. Det blir gjerne to–tre–fire runder. Forskjellige sinnstemninger, dagsform – alt spiller inn. Jeg spør meg selv: har jeg hørt alle detaljene?
– Ja, vi vil jo også at kritikken skal romme personlig smak, en subjektivitet. Det er åpenbart en grunn til at du blir lagt merke til, du må ha noe som er unikt for deg. På Instagram kaller du deg en «profesjonell hater».
– Ja, det er noe i det. Når jeg hater noe, så kommer det fra et sted, ler han. – Det er en grunn til at jeg reagerer. Men som sagt: det finnes alltid noe positivt. Det er ikke utelukkende skvip.
– Hvorfor er det viktig å tørre å være kritisk, og å være litt vid i strøkene?
– Det er lett å bli forsiktig og ikke si hva man egentlig mener, fordi andre kanskje liker noe. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at det er bra. Å være en motstemme, uten å være usaklig, er kjempeviktig, sier Even.
Uenighet kommer man ikke utenom. Samtidig handler det om respekt for mennesker og verk som noen har lagt mye arbeid i, og som vi ikke bare skal rive i stykker og gi terningkast to.
– Men iblant må man si at noe ikke er så bra som folk vil ha det til. Greit at du synes den siste skiva til The Weeknd er det beste du har hørt, men det er også lov å mene at den er litt mid.
Hva tar Even med seg fra studentjournalistikken og inn i arbeidet for NRK P3? Merker han en annen måte å skrive på, har han blitt mer profesjonell?
– Det første jeg la merke til, var at i Under Dusken skrev jeg nesten mer adjektivfortellinger enn faktisk kritikk. Jeg prøvde å bruke så tungt språk som mulig, ord og formuleringer som ikke gir mening med mindre du er skikkelig god i skriftspråk.
Han fortsetter:
– Men for «Gerd på 50» som leser en anmeldelse i NRK, trenger hun ikke terminologi. Hun vil ha rent språk. Det er det jeg prøver på nå: å skrive så interessant som mulig, uten å ty til sjargong som er umulig å forstå. Jeg gir også mer kontekst. I starten var det viktig å forklare hvem artisten er, og hvorfor vi skal bry oss. I Under Dusken tok jeg ofte for gitt at alle visste hvem denne undergrunns-shoegazeren var.
– Det var ikke en veldig bratt læringskurve, men å endre språket for et større publikum, og skrive så alle kan lese det uten å måtte slå opp i ordboka.
– Er dette også en del av tone of voice i P3 – at dere er tydelige på hvem dere skriver for?
– Ja. Jeg føler nesten jeg kunne ha diktert en anmeldelse, og så blitt publisert omtrent sånn jeg sa den. Vi er veldig opptatt av ikke å slenge rundt oss med begreper man aldri ville brukt i en annen journalistisk sak. Det er mye engelsk i omløp, og jeg prøver å unngå anglifisering så godt jeg kan – selv om det skjer automatisk når man konsumerer så mye engelskspråklig media.
Han ler.
– Det sniker seg inn, og da får jeg høre det av norske professorer.
Even under musikkfestivalen Pstereo i fjor. (Foto: Privat)
– Men det er jo fint å få respons, at språket faktisk vekker reaksjoner?
– Ja, det er kanskje det mest interessante. Etter at jeg slaktet forrige Taylor Swift og ga den en toer, var jeg forberedt på reaksjoner fra Swifties. Men det var også mange voksne, folk med barn som liker henne.
– De skrev: «Interessant språk og tanker, men jeg bet meg merke i dette og er uenig», og så videre. Man tror reaksjonene bare kommer fra 25-åringer, men det er alle. Publikum er mye større enn man tror, og mange lar seg faktisk engasjere.
Undertegnede foreslår at vi kanskje skyter oss selv litt i foten når vi stadig forteller oss selv at publikum er smalt, at kulturjournalistikken ikke lever, når det egentlig finnes reelt engasjement. Er Even optimistisk på musikkjournalistikkens vegne?
– Jeg trodde det var mer dødt enn det faktisk er. I nyere tid har jeg lest mye kulturjournalistikk og tenkt at dette mest er for meg og vennekretsen min, fordi vi allerede er interessert. Men når vi ser responsen, er det fra folk i alle aldre, sier Even.
– Vaktsjefen min, Eskil, sender meg iblant tall og forteller hvor mange titusen klikk vi er oppe i. Det er utrolig kult å se at mange leser tekstene, og at de leser dem lenge. Det er jo dette som er målet. Det er derfor vi skriver.
Jeg vil gjerne snakke litt om NRK, som har fått en del kritikk etter den nye modellen. Samtidig er det åpenbart noe som fungerer. Even kan snakke på vegne av NRK P3: Hvordan oppleves dette fra skribentens ståsted? Føles det mer innskrenkende etter endringene?
– Nei, jeg har aldri opplevd noen begrensninger rent bortsett fra antall tegn. Jeg har aldri opplevd å ikke få publisert noe jeg har skrevet. Kanskje er det enkelte setninger som blir foreslått omskrevet, men i praksis har jeg fått skrive det jeg vil, også når det potensielt er litt sketchy, sier Even.
Even deler ut både ener- og toerslakt, men også seksere, og bruker gjerne store ord, men unngår et stramt «profesjonelt» språk. Nå har dessuten P3 blitt en del av NRK Kultur, så kritikerne skriver ikke bare for P3 lenger, men for NRK som helhet.
– Jeg har ikke publisert så mye der ennå, så det gjenstår å se hvordan det utvikler seg.
– Du virker ikke redd for endring?
– Jeg tar det som det kommer. Man får bare bruke de verktøyene man har. Folkene er jo de samme, selv om systemet er annerledes.
Han fortsetter:
– Jeg har fortsatt kontakt med de samme kritikerne, og de er jevnt over like hyggelige, motiverte og på ballen som før. Jeg tror kritikken i NRK står ganske sterkt, både faglig og menneskelig.
Jeg spør hva han selv ser etter når han leser kritikk. Hva er det som gjør ham «hooked»?
– Når jeg lærer noe nytt, særlig om et felt jeg ikke kan noe om, om noen har gjort jobben for meg. De tar meg et steg videre, til et poeng jeg aldri hadde tenkt på selv. At språket er interessant, er selvsagt et pluss, men det er også noe man bare merker.
– Litt kjedelig svar for unge studenter som lurer på hvordan man utvikler stil. Men det handler vel om erfaring, å ha skrevet mye, og å tørre å skrive det du faktisk står for. Det må være oppriktig?
– Oppriktighet er essensielt. Folk merker med én gang når du skriver om noe du ikke har peiling på. Jeg har jobbet som lærer, riktignok bare i tre uker, men elever merker ekstremt fort om du ikke har kontroll, eller om du faker hvem du er.
Even tror ikke skriving er annerledes.
– Vi er ganske gode til å kjenne igjen hva som er genuint.
Selv er han opptatt av å skrive ærlig og rett fram.
– Det er det folk setter pris på, ikke intrikat språk eller store sammenligninger, men ærlighet. Jeg prøver å skrive så tilgjengelig som mulig. Jeg er glad når mora mi på 60 forstår hva jeg mener, selv om jeg skriver om en AC/DC-konsert.
Even mener hans styrke som kritiker er nysgjerrigheten: lysten til å oppsøke nye ting, lære, sette seg inn i nye felt.
– Det er det som er fint med frilans. Du får et oppdrag uker før deadline, og så kan du gå skikkelig dypt.
Akkurat nå er det Chris Holsten som gjelder. Da setter Even seg inn i kunstnerskapet, hører på all musikken, prøver å forstå hva han står for. Ingen skal ta ham på manglende research.
Jeg spør om han har vært uenig med seg selv i ettertid.
– Ja. Jeg ga for eksempel terningkast fem til Utopia av Travis Scott. Jeg var på sommerjobb og hadde bare helga. Hørte albumet to ganger mens jeg jobbet, og tenkte at det var nice. Men senere innså jeg at jeg egentlig ikke hadde lyttet ordentlig. Den anmeldelsen står igjen som en klar feil. Jeg burde gitt den tre.
Han mener også at kunstnerskapets varighet er avgjørende når man feller en dom. Selv spør han seg om han faktisk kan stå for en sekser: Kommer han til å høre albumet igjen og igjen, også om fem år?
– Hva er ditt beste råd til unge, gryende skribenter som drømmer om å skrive kritikk?
– Bare begynn å skrive. Hva er bra eller dårlig? Hva likte du, og hva likte du ikke? Det var sånn jeg startet.
Han erkjenner at det er lettere sagt enn gjort.
– Så fort du deler en mening offentlig, er du plutselig en «offentlig person». Det er et langt sprang fra studentmedier til NRK, men start med folk du er trygg på. «Har du hørt den låta?» «Hva synes du om skiva?» Tør å si at du ikke likte den. Bare for å øve deg på å være en meningsbærer.
– Å være en motstemme, uten å være usaklig, er kjempeviktig, sier Even Samir Kaushik. (Foto: Privat)
– Du har aldri tvilt på ditt eget ærend?
– Nei. Og derfor er det lett for meg å si at folk bare må begynne et sted. Men for mange sitter det langt inne. Du må trives med å ytre meningene dine offentlig, og tåle risikoen som følger med.
Even forstår godt at folk blir provosert når noen fremstår som «den offisielle meningen» bare fordi de skriver i et stort mediehus.
– Klart man blir irritert. Derfor prøver jeg å holde meg saklig. Men vi er følelsesstyrte, alle sammen.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
