– Det er ikke min oppgave å yte rettferdighet overfor kunstneren

Han bestemte seg tidlig for å bruke livet på å skrive om musikk, og har siden gjort nettopp det. Selv holder Morten Ståle Nilsen fast ved ett prinsipp: – Det skal være tette skott mellom deg og dem du skriver om.

Det mest givende ved å være skribent i Ballade er muligheten til å arbeide med mer omfattende kritikerintervjuer, ikke minst i kjølvannet av det stadig tilbakevendende spørsmålet: «Er musikkjournalistikken død?» Kanskje er det imidlertid mer fruktbart å stille et annet spørsmål: Skal vi nøye oss med å konstatere en utvikling, eller heller samle skribenter fra ulike uttrykk og epoker, undersøke hva som kjennetegner god musikkjournalistikk, og se hva vi kan bygge videre på?

Da jeg spurte Vagant-redaktør Audun Lindholm om råd til en skribent fra en eldre generasjon, henviste han meg til Prosa-artikkelen «Av sin tid, om sin tid, for sin tid» av Morten Nilsen (av mange best kjent med mellomnavnet Ståle – «Ståle er et mellomnavn,» sier han til oss, etterfulgt av «ja, jeg er fra Østfold»). Det var en sjelden glede å lese teksten. Den fremstår fortsatt som slående aktuell, og setter presise ord på utviklingstrekk som i dag virker nesten urovekkende gjenkjennelige. 

Nilsen har vært både musikkanmelder og redaktør i Beat, og har også skrevet for Aftenposten og VG. Med andre ord har han brukt store deler av sitt virke på å dokumentere samtidens musikalske strømninger. Den tydelige, tidvis polemiske og essayistiske stemmen hans fremstår som både inspirerende og utfordrende for min generasjon.

Med dette som utgangspunkt ønsket Ballade å invitere Nilsen til en samtale om noen av linjene han trekker opp i teksten: en historisk gjennomgang av norsk musikkjournalistikk, hvilke initiativer som har fungert særlig godt, og hva han savner, eller etterlyser, i dagens kulturjournalistikk.

Det er dessuten vanskelig å overse hvilket gjennomslag musikkanmeldelser en gang hadde, særlig i dagsavisene. Selve anmelderrollen har endret seg betydelig. Hva gjorde den så attraktiv tidligere? 

For mye ros, for lite motstand: Morten Nilsen savner friksjon i dagens musikkjournalistikk. Han mener kritikken har blitt både klokere og mer profesjonell, men også flatere. (Foto: Privat)

Når jeg møter Nilsen en formiddag i april, er han rask med å konstatere at vi befinner oss i en brytningstid, et paradigmeskifte i norsk musikkjournalistikk og kritikk. Det gjelder ikke bare musikkjournalistikken, men journalistikken i sin helhet:

– Ingen av oss vet egentlig hvordan journalistikk skal finansieres i fremtiden. Kommer folk til å lese om 50 år? Så det er ikke så rart at det er mye uklarhet rundt alle former for kulturjournalistikk. Samtidig har det gått litt sport i å krisemaksimere musikkjournalistikken med jevne mellomrom, det er mange elendighetsbeskrivelser. Men kanskje har det heller aldri vært så alvorlig som nå. Bare se på tallene: Klassekampen gjorde en opptelling i fjor av antall anmeldelser i riksmediene, og de er mildt sagt brutale, sier Nilsen. 

– Kanskje var det rett og slett for mye musikkjournalistikk. Det var neppe noen god grunn til å anmelde 30 album i både VG og Dagbladet hver uke; nivået var kunstig høyt. Samtidig var omfanget på 90-tallet og et stykke ut på 2000-tallet et resultat av at musikkavisene lyktes – kanskje litt for godt – med å stå på barrikadene og insistere på at dette stoffet var viktig.

Ingen vet hvordan journalistikk skal finansieres i fremtiden, eller hvem som faktisk leser. I denne usikkerheten tegner Morten Ståle Nilsen et bilde av en kulturjournalistikk i endring, presset fra alle kanter. Her fra en gjenforening med BEAT-redaksjonen i 2021. (Foto: Mathias Normann )

Han peker på hvordan gjennomslaget fikk konsekvenser: NRK måtte sende programmer om pop og rock, og VG og Dagbladet måtte skrive om det. 

– På et vis tok vi vekk vårt eget livsgrunnlag ved å bidra til et så kraftig oppsving i «voksenmedia». Og så tok det bare ti år før det også forsvant fra rikspressen, sier Morten Nilsen.

Jeg forteller Nilsen om en samtale jeg hadde med Filip Roshauw i Jazznytt. Roshauw var inne på hvordan anmelderrollen tidligere hadde en tydeligere status – som et sted for å befeste posisjoner, men også for å utvikle en særegen og gjerne mer rampete stil. Det handlet ikke bare om interesse for musikk og sjangre, men om å dyrke en stemme og tre frem som en bestemt type offentlig skribent. Med dette som bakteppe spør jeg Nilsen hvordan han opplever tonen i dagens musikkjournalistikk.

– Det er for lite temperatur. Det er litt for god stemning til at det blir veldig interessant. Jeg leser anmeldelser i Klassekampen og Morgenbladet, men det kan gå et halvt år mellom hver gang jeg finner noe som er litt iltert.

Han stopper opp et øyeblikk, før han legger til:

– Jeg tar meg selv i å tenke: Alt kan vel ikke være så fantastisk bra? Når så mye får ros, svekkes troverdigheten. Det blir vanskelig å tro på begeistringen. På den andre siden har musikkjournalistikken blitt mer voksen, mer perspektivrik og mer profesjonell. Men kanskje også litt kjedeligere. Det er blitt mer og bedre musikkformidling, men for lite og for tam kritikk.

Det var jo en viss underholdningsverdi i de skarpe frontene og de litt teite kranglene på 80- og 90-tallet, forteller Nilsen. Men det var også en helt annen virkelighet, særlig på 80-tallet, og også før hans tid.

– Uansett hva man likte, om det var jazz, pop eller rock, hadde man en felles fiende, forteller Morten Nilsen. Og det var «de voksne», representert ved NRK.

– NRKs rolle i å trigge fram en norsk musikkpresse kan knapt overdrives, tror jeg: På det meste hadde vi tre blader som levde ganske lenge, solgte bra og fikk betydning. Alle hatet NRK, haha. Det er interessant å se at den «NRK-kjeften» fortsatt lever i beste velgående – vi har jo akkurat vært gjennom en ny runde. De har fortsatt en slags injurierende kraft. Det er litt gøy, da.

– Det er jo litt gøy at de større institusjonene fortsatt er noe man har et slags elsk–hat-forhold til. Fanzinekulturene har alltid hatt en DIY-holdning, og samtlige skribenter jeg har snakket med, kommer jo fra initiativer der man i starten ikke tjente penger.

– Ja, sier Nilsen. – Jeg lagde fanzine, helt superlokalt. Det var det som til slutt gav meg jobb i Oslo. Jeg tenkte alltid at jeg skulle gjøre dette resten av livet, men det tok mange år før jeg var i nærheten av å kunne leve av det. Det kommer ikke over natta.

– Var det en gjennomgående holdning, denne rene entusiasmen?

– Ja, jeg bare visste at jeg kom til å holde på med dette. Helt fra jeg var veldig ung. Jeg var alltid ekstremt musikkinteressert, den interessen kan jeg spore tilbake til femårsalderen. Det å skrive begynte jeg også med veldig tidlig. Jeg var ignorant nok til å aldri være i tvil om at det var dette jeg skulle bruke yrkeslivet til.

– Hva likte du så godt med denne kombinasjonen, det å lytte til musikk og sette det i sammenheng?

– Godt spørsmål. Jeg har alltid vært svak for å lese anmeldelser, det trenger ikke å være av musikk. Det er noe med den formen som alltid har appellert; det er en veldig gøy og lesbar tekstform. Som et essay, men mer tidseffektivt! Jeg leser fortsatt mye kritikk om veldig mye rart. 

– Jeg var alltid ekstremt musikkinteressert,  den interessen kan jeg spore tilbake til femårsalderen, sier Morten Nilsen. Her ved skrivepulten i nevnte alder. (Foto: Privat)

Morten Nilsen tror kanskje at drivkraften hans i utgangspunktet ikke bare handlet om musikkinteresse:

– Grunnen til at jeg tenkte at dette har jeg lyst til å gjøre selv, var litt fristilt fra selve musikkinteressen. Det handlet om å drive med kritikk som form. Men så var jeg ekstra interessert i musikk, og i og for seg film, som jeg også skriver om nå, så det ble nærliggende å gå for de temaene.

For undertegnede er det nærliggende å tenke at utgangspunktet for kritikk nettopp ligger i en dyp kjærlighet til uttrykksformen,  at musikk er noe som beveger deg, og at det danner grunnlaget for forsøket på å sette ord på erfaringen. Dette perspektivet resonnerer hos Nilsen. For ham handler det å skrive om musikk, ikke om å felle en dom, men snarere om å starte en samtale, som å gå på kino, se en film, ta en øl og snakke om den etterpå.

– Det er ikke så viktig at jeg og leseren mener det samme, snarere tvert imot. Det er en alternativ måte å ta noe innover seg på, som i beste fall kan gi nye perspektiver. Det er ikke min oppgave å yte rettferdighet overfor kunstneren; jeg forholder meg til min egen opplevelse i første rekke, og deretter til leseren, som jeg forsøker å ikke kjede.

Han legger til:

– Jeg tror det er mange musikkjournalister som har sett på det de driver med som et slags misjonærarbeid, at de ønsker å breake artistene de skriver om, men slik har jeg sjelden tenkt.

– Ja, det later ikke akkurat til at kritikerrollen er ute etter å forføre noen. Flere har jo fått en øl i fleisen av en musiker som er blitt provosert.

– Ja, terskelen for provokasjon var lavere før. Det var hissigere på en annen måte. De superskarpe kantene har lagt seg litt. Det er både litt greit og litt trist.

På Morten Nilsens tid kunne det bli skrevet om 200–300 album i hvert nummer av Beat. Mengden tekst var enorm, særlig i hans periode. I ettertid fremstår det nesten som overveldende, kanskje til og med litt meningsløst. Samtidig var det drevet av en følelse av at alt måtte fanges opp.

Nilsen ser likevel en klar verdi i det, når han ser tilbake:

– Det som kjennetegnet det, sett i ettertid, er at det var et lavterskeltilbud for folk som ville skrive. Det var der nesten alle fikk sin start, ikke sant. Mange av dem som senere ble ikke bare musikkjournalister, men kulturjournalister i bredere forstand.

– Flere kritikere mener at vi i dag mangler mellomstasjonene, eller «skriveakademiene», mellom universitetene og de større institusjonene.

– Ja, Natt & Dag tilhører også det universet i mitt hode – både når det gjelder den frekke tonen og det at man kunne få jobb som 18-åring. Du lærer ganske fort når du blir publisert, og begynner å se veldig tydelig hva du gjør feil, fordi det får konsekvenser. Det er en slags journalistskole på speed, hehe.

Han fortsetter:

– Du fikk ganske unge folk som raskt opparbeidet seg selvtillit, og som ikke var redde for å ha noe å melde – rett og slett fordi de fikk mye erfaring tidlig. Det fine var at det faktisk var den første jobben for ganske mange som senere har tatt det videre til noe mer. Jeg vet ikke om det er så mange arenaer der en grønn 18-åring kan lære seg å svømme i offentligheten i våre dager. 

Da Nilsen selv var redaktør i Beat, var han opptatt av å videreføre nettopp dette: å skape et rom med lav terskel for nye skribenter, og samtidig oppmuntre til formmessig eksperimentering.

– Ja, det vil jeg si. Det lå på en måte i mandatet, så det var ikke noe jeg trengte å si eksplisitt. Hvis noen ville skrive en plateanmeldelse i en eksperimentell form, var det helt fritt fram. Det var jo litt et laboratorium for skriving – man hadde stor frihet, og det tror jeg de fleste var klar over.

– Det må vel også være et savn i dag, da man hadde de fysiske blekkene og kunne nærmest gjøre hva man ville?

– Absolutt. Jeg skrev om musikk i 30 år, og ble aldri lei det. Men jeg skjønte at det kom til å bli vanskelig å gjøre det i de mediene jeg jobber for nå.

Det er særlig én ting som fremstår som et paradoks etter å ha snakket med flere kritikere om den musikalske offentligheten i 2025 – 0g 26. Da jeg intervjuet folkene bak Salt Peanuts*, en duo som i mange år har drevet på ren idealisme, beskrev de samtiden som en musikalsk gullalder, og sammenlignet Oslo med «Manhattan»-perioden på 1970-tallet, med en enorm sjangerrikdom. Samtidig er det nesten ingen som vet om det, fordi den musikalske offentligheten er så svak.

Morten Nilsen nikker gjenkjennende til denne beskrivelsen:

– Samtalen om musikk er blitt smalere og smalere, tilsynelatende i samme takt som mengden god musikk har vokst. Det er et misforhold der. Kanskje har det vært bra for norsk musikk at musikkjournalistikken har blitt så snever – kanskje noe av veksten skyldes nettopp det?

Han smiler lurt, før han legger til:

– Det var en spøk, selvsagt. Men det er et paradoks der, ja. Det jeg gjerne skulle visst, er hvor mange som faktisk kan leve av å være musikere i dag. Jeg har tenkt at de som lider mest av at presseomtalen blir mindre, er mellomsjiktet i musikklivet.

Han utdyper:

– Toppstjernene overlever alltid, men det fantes et sjikt av artister som gjorde det ganske bra, som havnet i VG, men som kanskje aldri ble Sigrid eller DumDum Boys. De kunne likevel ha lange karrierer, og selge 10 000 fysiske eksemplarer av en plate. Det mellomsjiktet, der det kunne skje mye interessant, må slite enormt i dag.

Nilsen må innrømme at han er litt bekymret for manglende dokumentasjon av dagens musikkscene. Scener og miljøer vokser frem, men blir i liten grad fanget opp og skrevet inn i en større offentlighet. Tidsskrifter som Jazznytt dekker riktignok steder som Hærverk og lignende, men Morten Nilsen etterlyser en bredere oppmerksomhet fra de større mediene – ikke minst av hensyn til fremtidig historieskriving.

– Jeg tror riktignok at band og artister er blitt mye flinkere til å dokumentere seg selv – alle har videokameraer og egne kanaler ut i offentligheten. Men jeg synes likevel det er synd at disse scenene og disse oppblomstringene ikke blir bedre dokumentert av utenforstående og av journalister.

Jeg spør ham hvordan han ser på lesingens vilkår i dag. Som en erfaren skribent fra en annen medievirkelighet er det nærliggende å lure på om han er skeptisk til vår generasjons evne – eller vilje – til å ta inn lengre, mer krevende tekster. Eller finnes det fortsatt et potensial for en slik lesning?

– Jeg velger å tro at lesing ikke er kastet på historiens skraphaug. Men jeg er ikke superoptimistisk på vegne av kulturjournalistikken i de store riksmediene på kort sikt. Når det gjelder dagens unge, vet jeg ikke helt hva de inspireres av. Hva er toneangivende i dag? Kan du peke på det? spør Nilsen meg.

Jeg innrømmer at det er vanskelig å svare på. TBA har riktignok forsøkt å forstå hvordan unge faktisk oppsøker kulturjournalistikk i dag, og argumenterer for at man må være langt mer aktivt til stede der publikum allerede befinner seg. De mener det vitner om en viss arroganse når den eldre generasjonen ikke gjør et helhjertet forsøk på å oppsøke plattformer som TikTok.

Morten Nilsen nikker gjenkjennende, og trekker frem sitt eget siste tydelige holdepunkt:

– Det siste nettstedet jeg forholdt meg til på en nærmest daglig basis når det gjaldt musikkjournalistikk, var Pitchfork – som «alle» måtte lese i en periode. Jeg syntes det var mye bra der, selv om noe også var litt smalt og indieorientert for min del. Men det var en bred enighet om at det var et sted man måtte forholde seg til.

Han trekker litt på det:

– Nå vet jeg ikke helt hvor det stedet er. Kanskje TikTok?

Vi snakker oss videre inn i hvordan kulturjournalistikken fungerer utenfor Norge. Britiske nettmagasiner holder fortsatt stand og får det til å fungere, om enn innenfor en annen diskurs. I Frankrike lever kulturjournalistikken i beste velgående; der kan man uten videre lytte til en tre timer lang podkast om strupesang, og offentlige intellektuelle har en helt annen tilstedeværelse i mediene. For å finne noe tilsvarende i Norge må man nesten tilbake til 1970-tallet.

Jeg forsøker å nyansere det noe pessimistiske bildet ved å trekke inn min egen bakgrunn. Med røtter i en jazzfamilie har jeg alltid vært opptatt av det åpne, litt friske mindset’et som preger nordisk musikk. Det setter også spor i måten det skrives på – som om vi på mange måter har galoppert inn i kulturens sfære. Vi må heller ikke glemme at kulturinstitusjonene våre i stor grad ble bygget etter krigen; som ung nasjon er vi kanskje mindre bundet av tunge konvensjoner. Kanskje er det derfor ikke så overraskende at Norge – skinasjonen – kommer litt diltende etter på enkelte områder.

Morten Nilsen er ikke uenig, men flytter bekymringen et annet sted:

– Jeg er ikke bekymret på selve musikkens vegne. Vi ser jo at den i stor grad klarer å brøyte seg frem uten særlig backing fra den offentlige diskursen. Så det er nok mer journalistikken rundt som bekymrer meg. Der mener jeg vi i Norge nå lever på et eksistensminimum. 

– Hva gjør det med en kulturmann som deg? Føler du deg eksistensielt ensom i Norge?

– Nei, jeg har klart å leve av dette i snart et helt yrkesliv, på et vis, så jeg skal virkelig ikke klage på egne vegne. Jeg har hatt anledning til å holde på med mitt i Norges vel aller bredeste medium ved siden av NRK, VG, i snart en en halv mannsalder, og gleden av fra tid til annen bli lest av et stort publikum. 

Apropos lesere: I dag har vi helt skummelt gode verktøy for å måle ikke bare klikk, men lesetid og engasjement i alle slags saker som publiseres på nett. Når det gjelder kulturjournalistikken er det påfallende for Nilsen at det er veldig vanskelig å forutsi hva som kommer til å bli lest godt og ikke. 

– Ofte kan noe som er ganske marginalt, vekke mye mer engasjement enn man kunne forvente – og omvendt. Det er faktisk ikke fullt så lett som at stort navn = godt lest, og det synes jeg er fint. Man kan ikke kan presse noe ned i halsen på folk hvis de ikke vil ha det. Det er et sunnhetstegn.

Samtidig avviser han tanken om at interessen for kunstfeltet er i ferd med å forsvinne:

– Jeg tror ikke interessen for litteratur, billedkunst, teater, film og musikk er noe mindre enn den var for 30 år siden. Så at dette stoffet har en plass og kan rettferdiggjøre sin eksistens, mener jeg helt klart. Samtidig tror jeg at musikken var litt «overdekket» en periode – det skapte en falsk forventning om at det alltid kom til å være sånn. Men medieøkonomien og internett sørget for at det ikke kunne fortsette.

Når det gjelder musikk spesielt, mener han utviklingen har gått i en mer problematisk retning:

– Strømmetjenestene, og ideen om at musikk er gratis, har nok gjort det lettere for avisene å nedprioritere stoffet. Og så har du utviklingen i plateselskapene: De fungerer ikke lenger slik de gjorde før. Nå gir de ut singler med potensielle hits. Når var det sist et norsk plateselskap jobbet langsiktig med å bygge opp en artist til et solid mellomsjikt? Det gjorde man for 30 år siden – man utviklet artister som kunne få lange karrierer.

Han savner også en mer undersøkende og kritisk tradisjon:

– Jeg savner mer kritisk journalistikk om platebransjen. Klassekampen har det innimellom, men det var en mye større del av den tradisjonelle musikkjournalistikken før. Vi var jo nærmest i konstant krig med plateselskapene, som i stor grad styrte hva som ble hørt i markedet.

Til slutt peker han fremover:

– Ikke minst nå som spørsmålet om bruk av AI i musikk kommer inn, vil jeg tro at behovet for kritisk journalistikk på det feltet bare kommer til å bli større. Den som klarer å bryte gjennom lydmuren med det, kan nok ha en fremtid.

Jeg spør Morten Nilsen om han ikke av og til føler et ansvar for å lære opp en ny generasjon, gjennom paneler, skrivegrupper eller lignende.

Han rister litt på hodet:

– Jeg har aldri sett på meg selv som en pedagog, selv om man kanskje hadde litt av den rollen som redaktør. Men nå som jeg ikke lenger er det, nei. Jeg holder på med mitt eget. Jeg er frilanser og jobber hjemmefra, og er ikke i et miljø hvor sånt skjer.

– Er det kanskje nettopp derfor du tør å være såpass skarp – at du ikke tilhører et miljø?

Han ler:

– Ja, hehe. Jeg kommer fra en tradisjon hvor man skulle holde en viss avstand til menneskene man skrev om, for å kunne skrive det man faktisk mente. Man kunne kjenne musikere gjennom andre sammenhenger, men det skulle være tette skott mellom deg og dem du skrev om. Hvis du kjenner dem, blir du fort litt ekstra hyggelig.

Jeg nikker gjenkjennende, og trekker en parallell:

– Jeg merket det selv også. Som restaurantanmelder ble det etter hvert litt for hyggelig å henge med kokkene, og jeg måtte innrømme for meg selv at jeg ikke kunne være anmelder lenger. Man må stå litt på utsiden hvis man skal mene noe tydelig.

– Ikke sant. Jeg tror det er en del terningkast fem og tomler opp som skyldes at folk er litt for nære hverandre.

Han lar det henge et øyeblikk, før han avrunder:

– Ofte, når jeg leser dagens journalistikk, synes jeg tonen i den er litt vel forståelsesfull. Det er fint med god stemning i musikk-Norge, bevares, og personlig trekkes jeg virkelig ikke mot konflikter i det hele tatt. Men kanskje hadde musikken føltes enda litt mer verdifull dersom diskursen rundt den var noen hakk mer lidenskapelig?