Lyden av en oppvekst

Fra "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" til obskure CD-funn på biblioteket: Audun Lindholms ungdomstid på 90-tallet ble formet av musikkens fysiske spor, lokale miljøer og jakten på nye lydverdener.

Ballade feirer 25 år med ny nettside og inviterer markante stemmer til å utforske hva som rører seg i Musikk-Norge i 2026, fra maktstrukturer, bransjens bærekraft til hvilken betydning musikk har for dem personlig. Dette innlegget er skrevet av Audun Lindholm, redaktør i Vagant.

Om musikk blir det sagt at den oppstår der og da, eller at den er skrevet ned i et partitur, eller at den befinner seg immaterielt i sfærene. Ettersom jeg våknet som musikklytter rundt 1990, er musikk for meg også noe fysisk og infrastrukturelt. Jeg begynte med å lytte meg gjennom min mors platesamling, der jeg særlig ble opptatt av Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967) og Phaedra (1975). Snart var det å skru på radioen på rett tidspunkt så man kunne høre «Albinønsket». Lommepengene ble brukt på Beatles-LP-er og – når jeg fikk supplert LP-spilleren med en ordentlig kassettspiller – opptakskassetter jeg kunne ta opp lånte plater på. Rommet mitt var tapetsert med plakater av John, Paul, George og Ringo; jeg leste en gang en bok om hva de hadde gjort hver dag fra 1962 til bandet gikk i oppløsning. Så oppdaget jeg musikkmagasinene, metallfanzinene og nærradioprogrammet «Karsk og brunost», sendt hver søndag fra Studentersamfundet, bare noen hundre meter fra der jeg bodde. Musikken jeg lyttet til ble mer og mer obskur. CD-en hadde gjort sitt inntog. På ungdomsskolen gikk jeg alltid med en walk-man eller disc-man i lomma. Jeg kan fortsatt når som helst fremkalle følelsen av å bære en ny utgave av en musikktrykksak hjem fra sentrum, i visshet om at jeg snart skulle innvies i nye hemmeligheter, som skulle gi meg tilgang til hittil ukjente følelsesregistre. Jeg vet ikke hvorfor Trondheim folkebibliotek tok inn så mange utgivelser omtalt i fanzinene, men det gjorde de, og hver uke lånte jeg nye cd-er. Jeg leste Parergon og ble interessert i klassisk og samtidsmusikk. Da jeg begynte på videregående, involverte jeg meg i skoleavisa, og med «konsertanmeldelse» som påskudd, fikk jeg skrevet meg på Samfundets gjestelister og på den måten unngått spørsmålet om alder; jeg var jo presse. De første konsertene jeg kan huske å ha vært på, var med My Dying Bride, Motorpsycho, Deathprod, Neurosis og Swans. For en ilddåp. I timene etter en annen Motorpsycho-konsert ble jeg sammen med min første ordentlige kjæreste. At jeg nå hørte på rock døgnet rundt, skyldtes ikke minst arrangørene av disse konsertene, fanzineskribentene og alle de andre ildsjelene som sto på for å bringe musikk til folket, før internett kom og endret alt.