Erling Ramskjell (Foto: Martin Losvik)

RamSALT, skjellsettende: Erling

Erling Ramskjell, tidligere kjent som Æ, er en kontrastenes mann. Da han spilte konsert i Oslo på forsommeren møttes vi for å snakke om lyd, bilde, lys, mørke, by, bygd, nomadeliv og konjunktur.

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

En sval, lys sommerkveld befinner to nordlendinger – en utfløtta og en omfløtta – seg i selveste Nord-Norges Shangri-La. En liten siida hvor Mack-ølet flyter i vide strømmer, men også kjent som SALT. Innslippet bugner av folk, slik et måseting stimler rundt ei stjålen pølse. Jeg smyger meg forbi mens jeg med vante trinn avstandsdanser rundt de påseilede folkene som har inntatt området. Måsene skriker, lik som folkene, og larmen er et faktum.

Forbi massene skimter jeg Erling Riibe Ramskjell. Han vinker meg bort og geleider meg til ei konstituert bakscene. Det prates løst og fast, om «kjenner du hen eller den?», slik seg hør og bør når med-nordlendinger møtes.

Som enhver god snik har jeg i forkant av møtet vært både høyt og lavt på internett. Med ei fartstid i musikkbransjen på over 30 år, og nær et tredvetalls utgivelser bak seg, er Erling fortsatt sterkt knytta til landsdelen. I 2017 mottok han sågar Tryvge Hoffs Minnepris for sin innsats for musikklivet i nord, og særlig for sitt mentorskap for ungdom. Han har hatt adresse Rognan, Trondheim, Træna og Hamarøy, men røper at han stort sett har fløtta etter kona si.

– Det er jo en veldig fin ting med tilværelsen til sånne som meg, vi kan jo gjøre det vi gjør hvor som helst, fordi man enten er hjemme eller så er på turné. Derfor er det fint å bo i distriktsnorge, uten at jeg har noe urbanhat av den grunn.

– Imponerende å holde aktiviteten og produksjonen oppe – og finne fellesskap i periferien!
– Det er en nordnorsk klisjé at alle på død og liv må flytte hjem. En annen klisjé er jo at man må flytte til mer sentrale strøk for å bli noe her i verden. Uansett så må man ha det der «rommet». Om man finner det i ei leilighet i byen eller en kåk på Hamarøya, så må man rydde seg en plass mentalt der man kan agere, som er ganske asosialt. Og jævlig fokusert.

En fokusert Erling Ramskjell. (Foto: Martin Losvik)

– Når jeg ikke jobber med musikkrelaterte ting er det luksus å kunne ha noen prosent dagjobb, så jeg er veldig glad i de omgivelsene jeg har. I det siste så ha jeg vikariert litt for kona mi, som jobber på Hamsunsenteret. Vi har sett på det som et (moderne) fiskebonde-prosjekt. Jeg tror at mennesker som har kreative yrker i tillegg til en slags kaotisk frihet, også trenger noen rammer. Å komme på jobb på ett tidspunkt og gå fra jobb når man er ferdig blir en adspredelse for meg, noe helt peise konkret i motsetning til det mer seige, abstrakte arbeidet med musikken.

– Er det en særskilt nordnorsk ting, eller er det mer ei distriktsgreie å holde på sånn? Nord-Norge har kanskje tradisjonelt sett vært mer avskåret fra resten av tilbudene?
– Med all respekt til andre i min yrkesgruppe og tilstøtende som jobbmessig har vært kritisk truet under pandemien, så tenker jeg på det mer som et konjunktur-fenomen. For oss som bor utenfor sentrum, og ikke får støttet produksjoner hele tiden eller lever midt i et miljø, blir det søknadsbingo uansett. Jeg tror det medfører for en del av oss som bor perifert, som ikke har 20 000 i husleie, to deltidsjobber og hustler med musikken, så er holdninga å gjøre noe annet mens man venter. Litt sesongbasert: nu kjæm silda!

– Du har fiskebåt? Det så jeg i dokumentarvideoen fra Træna av Saftflaske.no! Er det noe du alltid har drevet med?
– Et par år mens jeg bodde på Træna, så ønsket jeg å sette meg inn i et yrke, også er jeg jo veldig glad i havet. Så jeg lærte meg som godt voksen å drifte en båt. Det er jo sinnssykt farlig, så all respekt til sjarkflåta i Norge.

– Men du har også jobbet med ungdom?
– Gjennom Træna-festivalen har jeg jobba med kidsa der, og nå skal jeg faktisk ha noen prosent i Kulturskolen hvor jeg underviser i gitar og kreativ skriving.

Jeg nærmest hopper i stolen av glede over at sistnevnte eksisterer som fag i kulturskolen, og at noen dyktige fagfolk underviser i det. I den samme bevisstheten dukker det opp et utall mennesker fra oppveksten som har hatt andre yrker, men likevel fungert som profesjonelt utøvende musikere. Noen underviste på konservatoriet, og det blir klart hvordan dette har vært normen heller enn at folk har vært musikere på heltid.

– Uten å gå inn i en sutrete politisk greie, så er norsk musikkliv vanskelig fordi man er så avhengig av konsertmarkedet. De siste tiårene siden platebransjen døde har det vært lite penger i musikk, og hvis du ikke har turnéstøtte så har du et problem. Når man da ikke er opptatt av å bli rik og berømt, så blir musikken heller en livspraksis. Om elva er sterk nok, finner den alltids en vei, liksom.

– Kan du fortelle litt mer om det?
– Når jeg datt i gryta? Faren min var orgellærer på kveldstid (og rektor på dagtid), og det var ekstremt lite tvang. Mora mi er også musikalsk. Vi hadde instrumenter rundt oss. Både jeg, broren min og seinere lillesøstra mi har havna i musikken.

– Jeg tror at man veldig tidlig finner ut at det er en veldig sterk kraft i musikken når man er barn. Det blir en måte å rette den forvirra energien mot noe mens man modnes. På mange måter er livet mitt i dag mer likt en 22-årings: det er ikke bestandig man vet inntektsgrunnlaget neste uke og de neste månedene. Samtidig, hvis man skal overleve, så kan man ikke vente på at ting detter i fanget på en.

– Du har jo gjort mange forskjellige ting de siste årene, musikk som er veldig ulik. For eksempel har samarbeidene med Elin Oskal, Klish og det dere gjør i bandet Likholmen, veldig ulike uttrykk. Blir du fort lei av ting du holder på med? Eller er det en rød tråd der som jeg ikke ser?
– En rød tråd der som kanskje ingen andre enn meg ser. Samarbeidene med Klish, Elin Oskal og Nikoline Spjelkavik er prosjekter som sprang ut av midler som Musikk i Nordland gjorde mulig. Man kunne pitsje inn et prosjekt å gjøre i et prosjekt de kalte «Bluss», så jeg valgte å gjøre duetter. Stas å få spille med strykerne i MiN-ensemblet, og ha med rytmiske A-lagsspillere.

Gruppa Likholmen. (Foto: Martin Losvik)

– Det var litt som når medisinstudenter venter på «finns det en lege i salen?». Ei rein duettskive er noe jeg har tenkt lenge på, og det er jo givende å samarbeide med helt ulike mennesker. Nå har jeg alliert meg med enda flere mennesker, og skiva kommer om et par måneder.

– Den 17. september slipper Westergaard records «Lat som», som er den siste av de fire låtene jeg gjorde med MiNensemblet (MiNensemblet er Musikk i Nordlands profesjonelle kammermusikkgruppe, red. anm.). Denne gjør vi med selveste Eva Trones. Det blir stas! Om begrepet «lettbent tyngde» hadde hatt en egen leksikon-artikkel, ville illustrasjonsbildet vært av Eva. Vi gjorde låten «Tida E Knapp» på 2012-skiva mi Avvikerike, og nå syntes jeg det var på høy tid at vi gjorde noe sammen igjen – heldigvis var hun enig i det. En låt som «Lat som» krever autoritet, og da er det jo betryggende å gjøre det med noen som er så boss som Eva.

– Hvor er det du har hentet inspirasjon fra oppigjennom til alle disse prosjektene?
– Tror jeg hovedsakelig lar meg inspirere meg av andre ting enn musikk. Hverdagen, livet, havet, døden liksom. Ikke at jeg vil fremstille meg som en slags høyintellektuell bokorm, men det er jo naturlig å lese mye hvis man har interesse for ord, fiksjon og forestillingsverdener. Jeg foretrekker å lese fremfor å se film, eller høre musikk for den saks skyld.

– Er det noe du overfører til musikken din? Du leker mye med ord. Hvordan fungerer språket for deg i det musikalske?
– Jeg lar meg ikke sånn sett inspirere av andre. Å inspireres kan ofte være ei omskriving for at man låner eller stjeler ting fra andre kunstnere, at man egentlig vil være den personen man lar seg inspirere av. Det er ei enorm frihet i å kunne bruke musikk- og tekstmediet til å gjøre akkurat hva du vil. Det er ingen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre.

– Liker du å tøye reglene for det språklige?
– Det meste handler om å komprimere en slags virkelighet. Av og til detter det ned ord som sier ganske mye. De betyr kanskje ikke noe «på ordentlig», men får en breiere mening. Å ha et ønske om at man skal plante en reaksjon i publikummet sitt, er veldig manipulativt i utgangspunktet. Nesten uansett hva slags utsagn man kommer med, vil det være noen som oppfatter det du sier diametralt motsatt av hva du selv har lagt i det. Man vil jo prøve å få teksten til å leve, og håper at noen vil ta seg tida til å gå inn i den. Det er du som lytter som bestemmer, og må få noen bilder ut av det, føle et eller annet.

– Hvordan jobber du egentlig når du skriver låter? Du har kanskje ikke ei oppskrift, men hva tar du utgangspunkt i?
– Altså, det beste man kan gjøre, en perfekt dag i livet, er som regel en dag man ikke har noen musikalske impulser. Da har man en slags midlertidig likevekt i det man gjør. Alt sånt høres ut som koketteri fra en mann som egentlig skriver ganske mye musikk. Men noen idealer må man jo få ha.

– Tar musikken form uten at du tenker så mye over det?
– Ja, det er ikke så systematisk, og det er egentlig veldig lite jobb, men det er sinnssykt mye mental kraft og tenketid man forbruker. Man må liksom la impulsene komme, og gjøre seg ferdig med dem. Samtidig har jeg prøvd å ha fast arbeidstid for øving, for muskelminnet på man passe på. Og så lager meg øvelser for å se hva som skjer, i stedet for å vente på den guddommelige inspirasjonen.

Erling Ramskjell på SALT i Oslo sommeren 2021. (Foto: Karoline Ruderaas Jerve)

Pling! sier en alarm, og Erling må haste til lydprøve. Jeg får være flue på veggen, og det er en interessant musikk-antropologisk situasjon jeg får observere. En situasjon som ikke er helt øving, ikke helt skaping og ikke helt konsert. En situasjon hvor man tester yttergrenser, i register, volum, stemning. Det er også en kontrast til hvordan stemmen bli brukt, som er påfallende etter å ha hatt en god halvtimes prat med Erling.

Noe skjer, han bryter opp i falsett ved et tøysetilfelle, og jeg hører, ah! Det er vakkert! Og så i kontrast til det andre jeg har hørt fra ham. Jeg blir nødt til å spørre.

– Du jobber veldig mye i dybden med stemmen din. Kan du si litt om stemmebruken din? Hva er forholdet ditt til å jobbe med stemmen?
– Jeg begynte ikke å synge ordentlig før jeg var langt inn i 20-årene. Egentlig spilte jeg bass, fra jeg var fem-seks år gammel, på en akustisk gitar. Jeg har en bror som er to år eldre og sikkert tohundretusen ganger bedre som instrumentalist. Han spiller på det meste jeg gjør, og vi har en sterk felles bakgrunn.

– I mange år spilte jeg bass i et band som heter Schtimm, som var på et lite tysk plateselskap. To av skivene våre var lisensiert til et russisk plateselskap, og notabene: den russiske platebransjen er et veldig interessant kapittel!

– Vi spilte vel mer i Tyskland enn i Norge. Lettere, mer eksotisk og større tetthet av mennesker som liker mørk, litt rar musikk. Å reise rundt i gamle biler og sove på litt suspekte plasser slår å «bli voksen gjennom å dra i militæret». Plassene vi sov og spilte blei bedre etter hvert, men ikke sant, vi var et undergrunnsband.

Schtimm var en eksperimentell pop/jazz-kvartett med tre søsken (Erling, Kåre og Bjørg Ramskjell) og «en bror i ånden» (Peder Brenne). – Vi ble vel aldri oppløst, sier Erling Ramskjell. (Foto: Pressefoto)

– Blei du Æ da Schtimm ga ut siste skive, du flyttet til Træna og dermed var litt langt vekk fra alt?
– Det er litt overlappende. Vi blei vel aldri oppløst, og jeg har faktisk skrevet for «Æ» siden 90-tallet. Da spilte jeg også i et band som het Basaflak som handlet om å spille hardest mulig. Jeg spilte harvegitar og sang veldig stygt. Vi var A-listet på P3, så så stygt og ekstremt var det jo ikke, men det var vel typisk norsk rock for den tida.

– Litt rufsete og pønkeaktig?
– Ja, hele utgangspunktet for det bandet var jo at ingen fikk lov å spille det vi egentlig spilte, og vi sang på norsk. Broren min spilte orgel og tangenter, jeg gitar. Hele tanken var at ingen av de som var med – og vi spilte jo i lag i andre band – men ingen av de fikk lov å spille det de egentlig spilte.

Schtimm i 2002, da de turnerte med 100 hodetelefoner, et logistisk helvete, og lenge før silent disco var en greie. (Foto: Pressefoto)

– Premisset var bi-instrument?
– Ja, eller lengst mulig unna komfortsonen. Og det er jo en fin ting – altså, man driver jo ikke med gjøgling og komedie, men det å prøve å gjøre noe som man ikke mestrer. Som låtskriver gjør jeg ofte det. At jeg skriver musikk på andre instrumenter enn de jeg skjønner. Det samme gjelder tekst, så det gjelder egentlig å av-automatisere.

– Jeg leste et sted at du har sluttet å skrive på enderim?
– Ja, men nå kan jeg plutselig finne på å gjøre det, bare fordi! Men det er jævlig mange andre parametere for hva som gir sonisk mening.

– Tilbake til dette med stemme, hva kommer det av at du har jobbet så mye i dybden, og hvorfor jobber du ikke mer i høyden?
– Det varierer litt, men akkurat i det siste så har… Det er interessant at du legger merke til det, for akkurat på sisteskiva mi (Visnesmerte, 2020) synger jeg så lavt som jeg kan.

– Har det noe med toneartene du velger å skrive i? Alt virker jo sammen i en helhet. Og hva med dynamikk?
– Av og til skal man jo gjøre ting som er jævlig skjørt, så kan man jo synge så svakt at det nesten kollapser. Eller man kan tilpasse med å synge skarpt eller mykt, alt etter som. Men jeg synger ikke lav for å prøve og påta meg en slags autoritet jeg ikke har, det er mer det at når man presser registeret nedover, så det nesten tar i bunnen, så dyrker man en slags imperfeksjon.

– Det er noe som lugger litt? Gjør du det bevisst?
– Ja, jeg er ikke redd for det.

– Men hvordan har du lært deg å bruke stemmen?
– Av meg selv egentlig, men blir lite av å sitte med sugerør i vann, og å få nok søvn, sitron og ingefær. Det er bra det funker for noen som dyrker en skjør og vakker karakter i stemmen. Viktigst er det å ha stemmekontroll, men det er jo en lang prosess å finne den stemmen.

– Du og Æ skiltes?
– Ja …

– Det virker som produksjonene har blitt hakket mer eklektisk etter det, og Farvel til Æ-skiva med alle de ulike samarbeidene. Er det tilfeldig?
– Både òg. Vi ga ut den første Likholmen-skiva i 2015, tror jeg. Og jeg har hatt med ungene til broren min med på utgivelser. Og ellers har jeg gjort duetter underveis med forskjellige folk, men jeg har ikke tenkt sånn på det. Jeg har også gjort forskjellige ting som jeg i ettertid har skjønt var litt rart.

SE OGSÅ: Musikkvideoen til Likholmens «Sprukne Klokke» i Ballade video 

– I bandet Schtimm fòr vi jo på turné med hodetelefoner, i cirka 2002. Ingen skjønte hva det var. Nå har man jo silent disco, men vi pakket ned 100 hodetelefoner – vi var sponsa av Sony – og så hadde vi forsterkere til dem fordi de var ikke trådløse. Vi hadde en opprigg på sju timer, og så spilte vi konsert for folk kun på hodetelefoner, ingen PA. Et logistisk helvete, men veldig artistisk tilfredsstillende. Og det var ikke en gimmick. Vi spilte veldig lavt på den tida, veldig nært, og lurte på hvordan vi kan gjøre konsertene våre til akkurat det.

– Og så begynte vi å spille konsert hvor vi hadde publikum rundt oss. I 2009 ga jeg som Æ ut skive på USB, før det blei mer vanlig, så folk skjønte ikke helt det. Du sier prosjektene er eklektiske, men jeg er jo i en posisjon hvor jeg kan gjøre hva jeg vil og har lyst til. Hvis man tror at det funker, så hvorfor ikke…

Med bildet av en gjeng tyskere med hodetelefon-konsert fortsatt klart i minnet, blir vi innhentet av klokka. Det er duket for konsert i den lille raillsjåen av et amfi, som fylles helt til smittevernets smertegrense.

Den lille raillsjåen av et amfi fylles helt til smittevernets smertegrense. (Foto: Karoline Ruderaas Jerve)

Det er tydeligvis mange som har møtt opp for å oppleve Erling, og det er tydelig hvorfor. Han har en egen evne til å veksle mellom alvor og fleip, og slår vitser mellom låtene – gjerne på egen bekostning. Det føles nært og fint, nakent.

Ved konsertens slutt kommer folk med opptil flere låtønsker. Og det er ikke så rart, for som en noaide lager Ramskjell medisin. Selv om sommeren er over oss den kvelden, er det høstlig, regntung musikk Ramskjell snekrer sammen. Som en gråværsdag med innslag av blått, og et kvarters solgløtt. Eller ei vinternatt, med krisp og porøs stillhet og en flom av nordlys. Det er en nerve, det er århundrer med traumer og alvor og blodslit som siver ut gjennom musikken til Ramskjell, men det er også ømhet og varme, trøst og tilheling.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.