Svein Tang Wa døde tidligere i august, 75 år gammel. Han blir omtalt av mange i musikklivet som en stor inspirasjon, og som en kunstner som betydde mye for mange.(Foto: Jarle Vines/Myspace)
Musiker og kunstner Svein Tang Wa hedret med minnekonsert i Stavanger Konserthus
Visesanger, komponist, tekstforfatter og billedkunstner Svein Tang Wa døde 6. august. Fredag ble han bisatt, fulgt av en rekke artister i minnekonsert direktesendt på NRK Rogaland.
Artisten og kunstneren Svein Tang Wa ble født i Stavanger i april 1946, og ble 75 år.
I dag ble han bisatt og hedret med minnekonsert i Kuppelhallen i Stavanger Konserthus. Blant artistene som opptrer i minnekonserten er Reidar Larsen, Britt-Synnøve Johansen og Frode Rønli, og på NRK Rogalands hjemmesider kan du se opptak av minnekonserten.
Svein Tang Wa ga ut seks egne album, blant dem debutalbumet Toffa (1980), Hørr gjøken (1998) der hans kjente «Morer» er fra og Rødast hjerta (2007), som han ble nominert til Spellemann for. Han var også tekstforfatter og komponist for etablerte Rogalandsband som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane.
Sangdikter, musiker og tekstforfatter Tor Arne Johnsen har delt en historie om kunstneren i sosiale medier; et minne fra en konsertopplevelse i aulaen på Haugesund gymnas for en god stund siden:
«Svein Tang Wa var en visekunstner av format. Jeg fikk bare hørt ham én gang – men det var til gjengjeld uforglemmelig. Han var invitert til visekveld i elevsamfunnet Minerva på Haugesund Gymnas på slutten av 60-tallet, og jeg var med i arrangørteamet og skulle sørge for at han hadde det bra og fikk mat og drikke.
Konserten startet med lokale visesangere, og etter hvert ble det Sveins tur. Han sjarmerte publikum øyeblikkelig med sin personlige stil og skrudde humor. Etter en halvtimes tid var det tid for litt alvor, og Svein annonserte at han hadde satt musikk til et dikt av Bertolt Brecht: «Barnekorstog 1939», en lang beretning om en tragisk hendelse før krigsutbruddet.
Svein tok av seg gitaren og fant fram en fyrstikkeske som han ristet fram en rytme med. Så begynte han å synge a capella, og jeg kan huske at jeg frøs på ryggen fra første øyeblikk – jeg kjente diktet, og både melodien og framføringsteknikken var 100 % perfekt.
Omtrent halvveis i sangen – det må ha gått minst 3-4 minutter – gikk Svein ned fra scenen og fortsatte sakte gjennom aulaen, fremdeles syngende. Han hadde en kraftig stemme og fylte rommet uten mikrofon. Så forlot han teksten og improviserte over melodien med nynning, mens han fortsatte ned trappen mot garderoben i underetasjen. Nynningen og fyrstikkraslingen ble fjernere og fjernere, men aldri helt borte. Det var genialt funnet på – vi hørte og så barnetoget for oss der det kom, passerte oss og gikk videre mot det alle ante var en grusom skjebne.
Etter et par minutter begynte nynningen å nærme seg igjen – Svein kom opp fra kjelleren, gikk sakte gjennom aulaen og opp på scenen. Raslingen med fyrstikkesken sluttet, og vi fikk siste vers med bare Sveins varme stemme. Så ble det stilt. Og etter ti sekunder kom applausen. Sjelden har ordet «magisk» passet bedre.
Etter konserten pratet jeg med Svein og spurte hvordan han kom på å gjøre det geniale han gjorde. Svein flirte og sa: Eg måtte så grævligt pissa, så eg tog ein tur på mannadoen! For en mann!»
