- Jeg bestemte meg for å gjøre stemmen til hovedinstrumentet mitt, men beholdt dirigentdrømmen for bedre tider, forteller Nathalie Stutzmann, dirigent og kontra-alt. (Foto: Chris Christodoulou)

Nathalie Stutzmann: – Jeg var som en junkie uten narkotika

Hva har Kristiansand Symfoniorkester og det verdensberømte Philadelphia Orchestra til felles?

Kalender

Høstscena, Ålesund Teaterfestival

29/09/2021 Kl. 12.00

Møre og Romsdal

Operapub på Røverstaden

29/09/2021 Kl. 19:00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

29/09/2021 Kl. 18.00

Oslo

Svaret er Nathalie Stutzmann.

Den franskfødte dirigenten og kontra-alten har sagt ja til to orkesterjobber i vinter: Hun ble invitert til å være principal guest conductor hos Philadelphia Orchestra fra neste sesong – en rolle som knytter henne tett til det prestisjetunge amerikanske orkesteret. I tillegg takket hun ja til å fortsette som sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester, hvor hun har vært siden 2018.

Ballade møter Stutzmann på Zoom fra Geneve, og snakker med henne om hva som gjør Kristiansand spesielt, hva orkesterverden bør lære av koronakrisen, og hva norske musikere ikke skjønner.

– Først og fremst: Hvordan har du hatt det dette året? Hvor har du vært, hva har du gjort?

– I dag markerer vi faktisk ett år siden begynnelsen på pandemien. Jeg var hjemme i Geneve da det smalt, og ble sittende fast der ganske lenge. Jeg holdt på med en forestilling i Brussel, Spar Dame, og plutselig en dag sa de bare at nå er det slutt. Den første måneden var jeg nesten litt glad. Jeg fikk hvile litt – jeg hadde jobbet så mye, reist så mye i så mange år. Som mange av mine kolleger var jeg takknemlig for å stoppe toget en stund.

Jeg håper livet snart blir normalt igjen. Men det er jo ikke sikkert det blir normalt på samme måte. Det er skummelt, sier Nathalie Stutzmann til Ballade. (Foto: Heida Gudmundsdottir)

– Men vi forventet selvfølgelig ikke at det skulle bli så langvarig og så forferdelig. Snart ble jeg veldig deprimert. Jeg savnet orkestrene mine, musikken, jobben min, livet mitt. Jeg ble svimmel, som en junkie uten narkotika. Det var grusomt.

– Fra august og frem til nå har jeg vært heldig. Særlig i Kristiansand – vi har brukt mye mer tid sammen enn noe annet år. Vi var heldige som hadde publikum nesten hele tiden. Vi har gjort alle Beethovens symfonier, unntatt korpartiet i den niende, uten masker, uten store avstander, med publikum i salen. Det har vært fantastisk!

– Jeg kom meg også til USA, der jeg fikk stillingen som første gjestedirigent i Philadelphia, som var veldig viktig for meg. Og til Spania. Fra august til mars har jeg egentlig bare jobbet. Jeg er sliten nå. Vi gjør mindre konserter, men alt presset, alle forandringene, programendringene, usikkerheten… Og reising er skrekkelig, så mye papirer og tester. Det er veldig komplisert og ubehagelig.

– Det er fælt å se hvordan samfunnet forandrer seg, hvordan mennesker forandrer seg av dette. Hvor vanskelig folk har det i kulturlivet. Det er en kamp hver dag for alle å holde på optimismen. Jeg håper livet snart blir normalt igjen. Men det er jo ikke sikkert det blir normalt på samme måte. Det er skummelt.

– La oss snakke om Kristiansand Symfoniorkester, KSO. Helt konkret, hva er det med KSO som gjorde at du ville forlenge avtalen?

– Kristiansand har et stort talent for følelser og musisering. De er ikke interessert i å bare spille greit og ha en OK dag på jobben. De er ambisiøse, de vil snakke om emosjoner, vil uttrykke noe, de vil spille hundre prosent. Kristiansand er ikke et intellektuelt orkester. De vet at musikk ikke handler om intellekt, men om instinkt og følelser.

– Jeg trives godt med dem. Arbeidsprosessene er morsomme, konsertene også. Vi har et nydelig publikum som er økt med 30 prosent siden jeg begynte. Det er jeg veldig stolt av. Vi har en flott konsertsal, et godt barneprogram. Og omgivelsene på fjorden – jeg kan ta kajakken min og padle bort til salen, det er helt makeløst for meg. Det er fredelig, vi har gode arbeidsforhold, og vi kan jobbe seriøst med ting. Da de spurte om jeg ville forlenge, var jeg bare glad for å si ja.

– Du arbeider internasjonalt, og har erfaring med verdens aller beste orkestre både som sanger og dirigent. Du er nylig utnevnt til første gjestedirigent i Philadelphia, og du skal debutere på Metropolitan Opera i New York til høsten. I et slikt perspektiv, hvordan vil du beskrive det norske orkesterlivet? Hvilke styrker ser du, og hvilke utfordringer?

– Generelt synes jeg at nivået på musiseringen i Norge og Skandinavia er bra. Utfordringen kan noen ganger være… At folk har det litt for enkelt? Andre steder må man slåss mye mer, jobbe mye hardere. Sammenlign med et London-orkester – de har kanskje to prøver om dagen, pluss konsert på kvelden. I Norge vet man ikke hva det er. Om de jobber en uke i strekk med én tretimers prøve om dagen er de utslitt. Det er ingenting for de fleste andre. Så Norge er nok litt utenfor når det kommer til å vite hvordan noen musikere må jobbe. Men jeg minner dem på det! Det er viktig.

Kultur er noe av den viktigste føden for folk. De gamle grekerne sier at en sivilisasjon som forsømmer kulturen, er død. Kultur er nasjonen.

– Det jeg liker er følsomheten. De er ikke redde for å uttrykke seg, i hvert fall ikke i Kristiansand. Det hender jeg blir spurt om Kristiansand, hvorfor jeg vil være der, på en så liten plass i forhold til verdens beste orkestre. Men da sier jeg: Det finnes ikke noe lite sted. Du kan lage stor musikk på små steder, på mindre berømte steder. For meg finnes det ikke små steder, bare gode og dårlige.

Om de jobber en uke i strekk med én tretimers prøve om dagen er de utslitt. Det er ingenting for de fleste andre. Så Norge er nok litt utenfor når det kommer til å vite hvordan noen musikere må jobbe. Men jeg minner dem på det! Det er viktig, sier den franskfødte dirigenten og kontra-alten Nathalie Stutzmann. (Foto: Chris Christodoulou)

– Hva med publikum? Merker du forskjell på det norske og det internasjonale publikumet?

– Så klart. Alle land har forskjellig publikum. Man har sitt repertoar, sine reaksjoner, sin grad av spontanitet. Publikumet vårt i Kristiansand er bon enfant. De er et godt publikum. De ser enkle ut, ikke så intellektuelle – de er der for å oppleve noe gøy, og det liker jeg! Men om du har dårlig musikk, dårlig solist, eller en dårlig dirigent, da klapper de ikke. De er veldig oppriktige. Og de har god smak.

– Korona har avslørt hvor sårbar kulturverdenen er. Politisk, med tanke på hvor fort myndigheter over hele verden stengte ned kulturen, og økonomisk, med tanke på alle frilanserne som mistet alt arbeid over natten. Forskjellene mellom USA og Europa er også blitt ekstra tydelige. Offentlig støtte har holdt dørene til konsertsalene i Europa på gløtt, i det minste, mens mangelen på offentlige penger i amerikansk kulturliv gjør at det kommer til å ta lang tid før de kan åpne igjen. Hvilke lærdommer kan vi ta med oss fra denne krisen?

– Det er et veldig komplekst spørsmål. Som du sier, har det avslørt hvor nødvendig det er med støtte fra myndighetene. Det at vi fikk nok støtte fra byen Kristiansand til at vi kunne fortsette å holde konserter med bare 200 mennesker i salen – det kunne jo aldri skjedd i USA. Men jeg har alltid tenkt at en kombinasjon av de to systemene ville vært bra. I Europa kunne man godt hatt mer crowdfunding, sponsorer, private mesener. Og for meg som franskfødt – jeg blir helt gal av å se et land uten kulturminister! Kultur er noe av den viktigste føden for folk. De gamle grekerne sier at en sivilisasjon som forsømmer kulturen, er død. Kultur er nasjonen. Om du ikke tar vare på den – hva skjer da? Hva er poenget med å leve? Jeg håper alle institusjonene som har sett hvor sårbare vi er, vil jobbe for mer permanent støtte.

– Det blir interessant å se hvordan orkesterbransjen utvikler seg de neste ti, tyve årene.

– Ja. Akkurat nå tror jeg mange organisasjoner og direktører er redde for at folk har vent seg til de digitale tilbudene. De er redde for at folk ikke kommer tilbake. Men jeg tror det blir motsatt. Jeg håper dette avslører hvor viktig det er å komme seg fysisk på en konsert, på kino, på teater, på utstilling. Teknologien har reddet oss, på mange måter, vi kan snakke sammen, zoome. Det er en fantastisk hjelp. Men det erstatter ingenting.

– Det er så ironisk. Jeg tror det var omtrent for to år siden, at de hadde sånn 15 minutters klemmetilbud i noen byer i USA. Det er bra for helsa, å være fysisk nær. Og så får vi et helt år hvor vi ikke kan klemme folk? Jeg ønsker meg en svær klemmefest.

– Hva med innhold? I USA sammenfalt korona med de største sosiale demonstrasjonene landet har sett på flere tiår, og noen har tatt til orde for å bruke anledningen til å gi hele den klassiske konsertkulturen en overhaling – for å gjøre den mer inkluderende. Endre programmering, kleskoder, prøvespillsrutiner, spillesteder. I Norge er ikke diskusjonen like revolusjonær, men også her snakker vi om inkludering, formidling, og hvem som inviteres inn og føler seg hjemme i konsertsalene. Hvilke tanker gjør du deg om det?

– Jeg vet ikke om akkurat det er det viktigste. Å bli en konsertgjenger handler så mye om hva slags opplevelser og vaner man får som barn. Jeg har snakket en del i Norge om min egen erfaring fra søreuropeiske land, Frankrike, Italia, Spania. Der er det å gå på konsert en omfattende sosial aktivitet. Da jeg kom til Kristiansand sa jeg, vi må ha en lobbybar, et sted å være der folk kan møtes og spise noe før konserten. Hvorfor det? Fordi å gå på konsert er en sosial ting. Kanskje jeg har jobbet til fem, jeg rekker ikke hjemom, jeg møter partner eller venner i konserthuset, får et godt glass vin, noe å spise, og noe god musikk. For oss er det sånn.

– Når foreldrene mine går på konsert, går de alltid ut og spiser, og de treffer gjerne vennene sine. Det er en del av hverdagen. Du kan ikke spørre en syvåring, har du lyst til å gå i konserthuset? De sier nei, de vil heller være sammen med venner eller noe annet. Jeg elsker demokrati, men det kan noen ganger bli for mye. Vi som var barn i Frankrike og lærte å spille et instrument, vi måtte gå på symfoniorkesterkonserter. Foreldrene fikk billetter for nesten ingenting, og vi gikk. Sånn var det bare. Jeg tror at av ti barn som gjorde det, var det fem som kom inn i det, og som fortsatt går. Det burde Norge gjøre. Haha, jeg burde bli kulturpolitiker!

Nathalie Stutzmann ønsker seg en svær klemmefest: – Det er bra for helsa, å være fysisk nær. Og så får vi et helt år hvor vi ikke kan klemme folk?  (Foto: Heida Gudmundsdottir)

– Ja, det er et interessant tiltak! Men tilbake til musikken. Din seneste plate, Contralto, kom ut i vinter. Fortell om innspillingen: Hvorfor dette repertoaret, og hvorfor nå?

– Dette er faktisk den femte og siste innspillingen jeg gjør med Orfeo 55, et lite kammerorkester som jeg etablerte for ti år siden. Jeg har drømt om å gå tilbake til barokkrepertoaret – som sanger har gjort mest romantikk, Mahler, Brahms, Schubert. Men så har jeg oppdaget at det finnes et stort barokkrepertoar for kontraalt, og jeg ville gjerne gjøre det med mine egne musikere og kombinere mine to lidenskaper, sang og dirigering.

– Jeg ville også løfte frem noen av de fantastiske kontraaltsangerne fra barokken, som har blitt stående i skyggen av kastratsangerne. Siden metoo-bevegelsen har vi snakket mye om likestilling og likhet, og det er interessant å se hvordan kampen foregår på så mange plan. Mennene fikk flere sponsorer, de ble pushet frem av operahusene, mye mer enn kvinnene som kunne det samme. Det har vært gøy å finne frem navnene deres og se hvor mye stor musikk som ble inspirert av dem. Både hos komponister som Vivaldi og Händel, men også mer ukjente komponister. Fem av ariene er verdenspremiere-innspillinger. Det har vært masse arbeid, mye research, og veldig gøy.

– Platen er også en måte for meg å hylle selve kontraaltstemmen. Den er fortsatt ekstremt sjelden og ukjent for mange. Men det er den stemmen jeg har båret på siden jeg ble født. Jeg ville gjerne lage en CD som het Contralto, som en feiring, en takk for denne stemmen.

Han ga dirigentpinnen til guttene i klassen, men aldri til meg. Jeg fikk følge kurset, men fikk aldri orkesteret.

– Jeg hadde tenkt å spørre deg hvordan du gikk fra å være sanger til å bli dirigent, men så oppdaget jeg at det er ikke egentlig helt presist. For du var interessert i direksjon fra du var veldig ung?

– Jeg vokste opp med å spille piano, cello og fagott, og kom til dirigering da jeg var rundt 15. Jeg var første kvinne i klassen, men læreren en forferdelig misogynist. Han ga dirigentpinnen til guttene i klassen, men aldri til meg. Jeg fikk følge kurset, men fikk aldri orkesteret. Det var frustrerende og veldig trist. Jeg oppdaget at det var umulig for en kvinne på det tidspunktet å oppnå noe seriøst som dirigent. Året etter begynte jeg å synge, og to år senere vant jeg en internasjonal konkurranse. Jeg bestemte meg for å gjøre stemmen til hovedinstrumentet mitt, men beholdt dirigentdrømmen for bedre tider.

– Da jeg fikk muligheten for ni år siden, hoppet jeg i det. Det brant i meg, jeg må gjøre dette, det er min store drøm, og jeg trodde kanskje jeg hadde noe anlegg for det. Jeg spurte Seiji Ozawa og Simon Rattle – vi var venner, jeg hadde sunget mye sammen med dem – om å være ærlige med meg om jeg hadde talent eller ikke. Jeg ville ikke bare være nok en solist som prøver å late som om hun er dirigent. Det er for mange av dem, og jeg visste at folk ville dømme meg hardt. Men de to, og særlig Simon, sa: Nathalie, du gjøre det. Når to sånne folk støtter deg, så er det lettere å kaste seg uti. Men veien var vanskelig. Jeg var kvinne. Jeg var sangeren med den store kjolen som plutselig hoppet opp på podiet. Folk var skeptiske. Og jeg skjønner det! Så jeg måtte bevise mye, og jeg måtte jobbe mye.

– Mange musikere forsøker seg som dirigenter når de når et visst punkt i karrieren, til større eller mindre suksess. Hvilke kvaliteter behøves for å greie seg?

– Du må ha talent for dirigering, åpenbart. Og det er ikke for alle. Det er en gave du enten har eller ikke har. Samtidig er det så utrolig mye å lære. Du må studere, lære hundrevis av ting. Det er en kjempevanskelig jobb, faktisk. Men du kan ikke lære kommunikasjon, kroppsspråk – noen mennesker har det bare ikke. De gir slaget feil, og fortsetter å gjøre det feil hele livet.

MÅ HA TALENT FOR DIRIGERING: – Og det er ikke for alle. Det er en gave du enten har eller ikke har. Dirigent er kanskje et av de mest komplekse yrkene å forklare, sier Nathalie Stutzmann. (Foto: Heida Gudmundsdottir)

– Jeg ville gjerne fordype meg i teknikk, og Simon sa til meg at jeg burde studere med Jorma Panula. Jeg var på audition, og det jeg likte med ham, er at han tar det med én gang. Du gir han ett slag, og han ser om du har det eller ikke. Han tar ikke folk som ikke har armen. Man trenger en som ham, jeg lærte mye av ham.

– Dirigent er kanskje et av de mest komplekse yrkene å forklare. Mange har forsøkt, og det finnes masse Youtube-videoer om det, det er veldig gøy. Du må ha lederevner, du må kommunisere lidenskapen i musikken, følelsene, du må ha klart kroppsspråk, du må ha en visjon og klare å dele den, du må kunne gjøre musikerne entusiastiske. Du må kunne forholde deg til prøver, du må kunne forberede et partitur, du må kunne ulike stiler, du må kunne psykologi – fordi instrumentet ditt er laget av mennesker, og du må kunne få dem til å yte sitt beste.

– For meg var det en stor fordel å ha 30 år som sanger tett på noen av verdens største dirigenter. Jeg fulgte prøvene og fikk en utrolig tilgang som mange unge dirigenter bare kan drømme om. Som sanger har jeg også jobbet hele livet med å forme fraser med pusten. Jeg synger mye på prøver, det sparer tid. Hvordan dirigere en frase, hvordan bygge en tolkning, hvordan forme en linje, dette kan jeg, jeg har gjort det hele livet. Så jeg håper at det er noe jeg bringer med meg inn.

Det vi leter etter er hva som er bak musikken, mellom notene. Hva betyr musikken, livet, kjærligheten?

– Jeg jobber også som kritiker, og bruker mye tid på å prøve å få tak på akkurat hva det er som gjør en konsert god. Men det er vanskelig, særlig på de virkelig gode konsertene, fordi det er jo ikke strykerne, eller rytmen, eller solisten som gjør det – det handler om hvordan ting kommer sammen. Hva er en storartet konsert for deg? Når går du fra podiet og tenker: «Der satt den!»

– Å sette ting sammen og opptre er én sak. Det kan alle gjøre. Men det vi leter etter er hva som er bak musikken, mellom notene. Hva betyr musikken, livet, kjærligheten?

– Det er disse øyeblikkene jeg prøver å finne, og ofte dukker de opp på kanten av en katastrofe. Hvis du ikke risikerer noe, ikke tester grensene, så får du en fremføring, men ikke en slik fremføring jeg vil ha. En konsert er som en pyramide, og det er en liten dør helt der oppe som jeg gjerne vil åpne og gå gjennom, for å se hva som er der. Det er da det skjer noe. Man får gjerne inntrykk av at det er helt naturlig, helt åpenbart, at musikken måtte låte akkurat sånn, i akkurat det tempoet, med akkurat den fargen. Det er magi. Det gir gåsehud. Du tenker: Wow.

– Og vi føler det på scenen også. Det er dette vi lever for – og enda mer nå under korona. Jeg må si, forholdet mellom orkester og publikum på konsert, det er en vidunderlig utveksling av energi. Uten publikum er vi et flatt batteri.

Uten publikum er vi et flatt batteri, sier Nathalie Stutzmann. (Foto: Heida Gudmundsdottir)

– Hva gleder du deg mest til det kommende året, når vi forhåpentligvis kommer ut av den globale krisen vi står i?

– Åh, herregud. Å ha publikum tilbake, så klart. Og å være uten munnbind, uten avstand. Det er så unaturlig, det vi har blitt bedt om det siste året. Alt er helt motsatt av hva vi gjør når vi lager musikk. Vi bringer folk sammen. Ikke bare i hjertet, men også rent fysisk. Man trenger å være nær andre, ta på hverandre, kommunisere med ansiktet. Nå ser vi ut som roboter, bak de munnbindene. Alt vi har gjort det siste året har vært det motsatte av hva vi trenger, hva vi elsker.

– Og så drømmer jeg om å gjøre et svært korverk. Gi meg 200 sangere i armene mine! Jeg vil le med kolleger, og ha det gøy. Livet er vanskelig nok fra før, man har så mye å takle, helseproblemer, farer, familietrøbbel. Men det blir levelig fordi vi har slike gledesøyeblikk sammen. Jeg gleder meg så utrolig til å se folk smile igjen.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev