En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika

Det er mye som rører seg når det gjelder opera i Norge. Vi har regionoperaer og distriktsoperaer på hver en knaus. I Bjørvika ligger flaggskipet Den Norske Opera & Ballett til kai, men bare et par intervaller nordvest fyller Opera til folket Gamle Raadhus Scene med sang flere ganger i uka. De arrangerer dessuten operapub på Grønland Boulebar hver lørdag. Husker du Underwater? Dette er minst like morsomt! Det er rett og slett et stort og levende miljø for klassisk sang i Norge i dag. 

All denne aktiviteten gjør at det også skrives en del nytt. De siste par årene har Ballade blant annet omtalt Synne Skouens Fram, Therese Birkelund Ulvos Terminus og, ikke minst, den høyst bisarre operaperformancen Fønix av Lisa Lie og Stian Westerhus. Oppe i fjellheimen ved Tynset har Opera di setra satt opp Eva Holm Foosnæs’ Flåklypa Tidendes Opera. Musikkforleggerprisen gikk i fjor til Gisle Kverndokks Ingrid fra Barrøy. Listen med eksempler kunne vært langt lengre, for norsk opera er inne i en slags ny vår.

En treffende illustrasjon: Den siste uka har jeg vært på hele to forestillinger med ny norsk opera på Parkteatret på Grünerløkka i Oslo. Først overvar jeg norgespremieren på Solveig Sørbøs Heroin Chic, basert på Maria Kjos Fonns roman med samme navn. To dager senere så jeg Knut Vaages Nokon kjem til å komme, basert på Jon Fosses første skuespill.

Det var lange køer for å oppleve opera på Parkteatret, både til Heroin Chic og Nokon kjem til å komme. (Foto: Alberto Juarezlucio)

Jeg tror det var tilfeldig at de to forestillingene kom så tett på hverandre, men det ble altså en slags mini-festival av det. Og begge kveldene kom det bra med folk. På Heroin Chic var det helt utsolgt og stapp fullt. På Nokon kjem til å komme stod det også folk langt nedover Grünersgate før dørene åpnet.

Det var også en sånn en følelse av at «alle var der»; samtidsmusikk-folk, klassisk-folk, opera-folk, litteratur-folk og teater-folk. Parkteatret kan slippe inn opp til 300 personer, men har bare knapt 80 sitteplasser. Til gjengjeld har de to barer og hvitvin på tapp, så det går helt fint å stå selv om det er opera.

Publikum på opera på Parkteatret i Oslo, her fra Heroin Chic søndag 22. februar. (Foto: Agata Zhelechowska)

Bli et vakkert skjelett
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonns Heroin Chic har vært i kjømda i veldig lang tid. Dette ble fyldig omtalt i Ballade i forkant av premieren, så jeg går ikke inn på detaljene her, ut over at operaen hadde premiere på festivalen ClassiX i Romania i februar i fjor og at det kostet en helt fenomenal mengde innsats. For å lage opera uten institusjonell oppbacking er både sprint og maraton på samme tid. Kanskje vi kan kalle Sørbø musikkens Klæbo? Hun forserer i hvert fall undergrunnoperaens motbakker med like stor energi. 

Heroin Chic handler om rusavhengighet, på en måte som er skremmende og troverdig. Forestillingen følger Elise (Susanna Wolff) som tilsynelatende har alt lagt i fanget. Hun har vokst opp i et møblert hjem på Oslos beste vestkant, er slående vakker, synger bra, og går gradene på Barrat Due. Men midt i tenårene knekker noe sammen. Hun trekker seg først inn i spiseforstyrrelser, begynner med piller for å roe nervene før konsert, og gradvis tar rusen over hele livet hennes. Bit for bit blir ønsket om ikke-eksistens og en ikke-kropp sterkere. 

Det er brutal tematikk i operaen Heroin Chic, men det er ikke en selvhøytidelig tragedie, mener Ballades anmelder.  (Foto: Linnea Syversen)

Operaen starter med Elise som barn (nydelig sunget av 14 år gamle Sofia Elena Neacșu, som også var med på premieren i Romania), som blir behandlet mer som en dukke enn en selvstendig person av moren (sunget av Siv Misund). Gjenkjennelsesfaktoren her er nok høy for flere. I hvert fall er «Barrat Due-mamma» et velkjent begrep blant norske klassiske musikere. Vi møter også sanglæreren (Ivar Sandve), som utnytter Elise seksuelt, og er den som introduserer henne for piller første gang.

Avhengighetene spiser seg mer og mer inn i personligheten til Elise. Til slutt konsumeres hun helt, mens moren ikke kan gjøre annet enn å sitte ved sengekanten og passe på henne. I operaen er avhengigheten personifisert i karakteren «D» (Johannes Aas) – «D» for dop, depresjon og for demonene som ødelegger Elise. 

Til tross for den brutale tematikken er ikke operaen Heroin Chic en selvhøytidelig tragedie. Uttrykket er tongue in cheek, og Kjos Fonn og Sørbøs libretto er full av festlige enderim: 

I begynnelsen var moren
Og moren var støvet og jorden
Stikk hull i meg med nålen
La det bli lys inni åren!  

og

Er skåret ned til knokler, ben
Markspist og endelig ren
Ribbet fra svor og flesk og fett
Dø ung, bli et vakkert skjelett

Kjos Fonn dukker for øvrig også opp på scenen i en kort cameo og popper noen piller i Elise. Men den lette tonen er ikke bare fjas. Den gjør det alvorlige teamet menneskelig og relaterbart. 

Indie classical
Heroin Chic viser at den musikalske hjernen til Solveig Sørbø er skrudd sammen på en litt annen måte enn de fleste andre. Det handler litt om bakgrunn. Hun har ikke gått den vanlige løypa med konservatorieutdanning og komposisjonslinjer. I stedet har hun gradvis bygget opp kompetanse med å være i feltet. På nettsiden omtaler hun seg selv som selvlært, og at hun arbeider innen «indie classical». Sjangermessig står hun mellom ganske mange uttrykk, og henter fritt fra klassisk, opera, populærmusikk og filmmusikk.

Denne litt uvanlige bakgrunnen gir henne noen fordeler. Jeg synes i hvert fall at hun skriver mer direkte enn det mange andre klassiske komponister gjør. Og det låter ikke amatørmessig på noen måte selv om hun er selvlært. Musikken er finurlig orkestrert, med cimbalom-stemmen med en klanglig nøkkelrolle. Det melodiske står i fokus, og Sørbø lar virkelig sangerne få synge. Det er en kjepphest hos meg at mange av dagens operakomponister i alt for stor grad lar seg fange av teksten. Det blir gjerne så mye viktig historie som skal fortelles, særlig hvis det litterære fundamentet til stykket er en god bok. 

Solveig Sørbø (til venstre) og Maria Kjos Fonn tar i mot applaus. (Foto: Nils Herland)

Og sangerne er gode: Naturligvis er det Solveig Sørbøs søster Susanna Wolff som står i sentrum. Rollen som Elise er skrevet for henne, og hun har jobbet med den i flere år gjennom verkets lange tilblivelse. Hun synger overbevisende, med stort foredrag og god innlevelse i rollen. De andre sangerne er også gode, og særlig Neacșu imponerer med sin klokkeklare stemme og sylskarpe intonasjon.

De to Elisene i speilet: Susanna Wolff som den voksne, Sofia Elena Neacșu som barnet Elise. (Foto: Solveig Sørbø)

Både det vokale og det musikalske fungerer best i andre akt. På det tidspunkt er alle karakterene introdusert, og scenene der alle fem synger sammen er operaens beste øyeblikk.

Sørbø har fått mye hjelp fra Hans Petter Mæhle, som har satt sammen et knakende godt ensemble. De har fått navnet Ensemble Oslo og som består av strykere, noen blåsere, cimbalom, piano/synth, harpe og en ganske stor perkusjonsgruppe. Mæhle dirigerer presist og bra. 

Hans Petter Mæhle dirigerer godt, og har satt sammen et knakende godt ensemble, skriver Ballades anmelder. (Foto: Linnea Syversen)

Det mangler fortsatt litt på teknisk gjennomføring. Enkelte av overgangene er litt klumpete, og det er ikke alle spenningskurvene som sitter der de skal. For eksempel er det tydelig at første akt skal bygge seg opp mot et klimaks, men i stedet for en musikalsk cliffhanger, blir det hengende i lufta på en litt merkelig måte. Tilsvarende blir enkelte andre deler litt langdryge.

Selv om jeg følte at stykket satt langt bedre enn på enn den første framføringen i Romania (jeg dekket den for klassiskmusikk.com), så sitter jeg også igjen med en følelse av at stykket fortsatt ikke er helt ferdig. Jeg tror at hovedgrunnen til dette er at Sørbø så langt bare har jobbet konsertant, og ikke scenisk. Det ville vært interessant å se hva som skjer med stykket hvis hun samarbeider med en regissør og bygger inn sceniske elementer. 

Totalt sett er likevel hovedkonklusjonen at Heroin Chic er et verk som føles aktuelt og tidsriktig. Det treffer godt, både musikalsk og tematisk.

Ensemblet i Heroin Chic tar i mot velfortjent applaus i Parkteatret. (Foto: Alf van der Hagen)

Åleine / i kvarandre
To dager etter Heroin Chic var jeg altså tilbake på Parkteatret for å se Knut Vaages opera over Jon Fosses Nokon kjem til å komme.

Operaen hadde premiere i 2000, og kom ut på CD i 2006. Den har siden blitt spilt både i Norge og Tyskland, og dette er faktisk den fjerde iscenesettelsen av verket – noe som vel må være en slags rekord for en norsk samtidsopera. Denne gangen er det ensemblet Insimul fra Stavanger som står bak, med regi av Bruno Berger-Gorski og scenografi av Alice Sturt. De har med seg verket på stoppestedene Stavanger, Haugesund, Oslo, København og Wien. Det er med andre ord et langt mer innkjørt stykke, og resultatet var da også en langt mer vellykket forestilling. 

Først må jeg imidlertid komme med en liten innrømmelse: Jeg har alltid syntes at Jon Fosse er litt påtatt traust. Det er som han har internert alle klisjeene fra naturalistisk litteratur og finsk fjernsynsteater. Jeg har aldri fått helt grep rundt storheten hans, selv om jeg jo forstår at han har mange litterære kvaliteter. Bøkene hans er litt for fulle av skyld og skam, knappe replikker, sukking og stirring ut i lufta i falleferdige trehus der malingen flasser av veggene. 

Ho (Marianne Folkestad Jahren) og Han (Halvor F. Melien) vil være «åleine i kvarandre», men ser hverandre aldri i øynene.  (Foto: Selma Haaland)

Og det fremste eksemplet er kanskje det Beckett-inspirerte Nokon kjem til å komme. Teaterstykket handler kort fortalt om to personer, kalt Han og Ho, som har kjøpt seg et hus på et forlatt sted ved kysten. Her ser de fram til å være for seg selv. «Huset der vi skal være saman / åleine / i kvarandre», som det heter i Fosses tekst.

Men Ho er bekymret for at de ikke vil få være for seg selv. «Nokon kjem til å komme», sier hun. Og til forskjell fra i Mens vi venter på Godot, får hun rett. For etter kort tid i huset dukker Mannen opp og ødelegger stemningen. Kort fortalt: Han blir sjalu, og forholdet til Ho knaker i sammenføyningene. 

Mange lag i det enkle og ordinære
Scenen er mørk, med tre hvite tepper hengende fra taket. Disse skaper kontrast, og skal symbolisere huset i handlingen. Insimul sitter til venstre på scenen, med dirigent Bjarte Engeset foran. Det er litt vanskelig å se dem, men jeg har jukset og kikket i notene på forhånd, og ser at det er en sinfoniettabesetning med strykere uten fiolin, to treblåsere (fagott og klarinett) og to perkusjonister som spiller på hele samtidsmusikkens arsenal av sære klanger. De skaper et transperent og myldrende lydbilde. 

Forestillingen starter med at Ho (Marianne Folkestad Jahren) og Han (Halvor F. Melien) kommer opp på scena fra publikum. De er kledd i ganske vanlige klær. Han har grå, lurvete jakke, brun olabukse, hvit t-skjorte og skjerf. Ho har blondt hår bundet opp i en stram knute og en lysbeige kåpe. De er så ordinære at jeg ikke ville ofret dem et blikk om de gikk forbi meg på gata. Og det er jo slike ordinære mennesker Fosse betrakter i sine tekster. 

I det ytre er Nokon kjem til å komme en ganske enkel fortelling. Men under ligger det mange lag, med dyp psykologisk innsikt i mennesketyper. Og Vaage og det sceniske teamet har gjort en god lesing av Fosses tekst. Regien er minimal. Han og Ho vil være «aleine i hverandre», men ser hverandre aldri i øynene. De finner sine posisjoner, synger sine linjer mens de ser tomt i bakken eller ut i rommet.

Mannen (Magnus Staveland) derimot, ser rett på Ho, og hun møter blikket hans. Mannen snakker også direkte til Ho, mens Han snakker mest med seg selv, selv om ordene hans er rettet mot Ho. Det er ikke rart at Han blir sjalu.

Beinhard og balansert
En av denne operaens bragder er kanskje at den feier Fosse-skepsisen min til side. For Vaages opera er langt mindre nedstemt enn denne triste tematikken skulle tilsi. Tvert i mot har Vaage klart å skape noe som virkelig fungerer, både som musikk, drama og tekst.

Dette er et klanglig rikt, spennende og fin orkestrert stykke med god, nesten jazz-aktig energi, og Vaage makter å skape både flyt og bevegelse i muiskken. Men enda viktigere er det at Vaage bygger karaktererne så godt musikalsk.

Nokon kjem til å komme er en ganske enkel fortelling, men med mange lag og dyp psykologisk innsikt i mennesketyper, skriver Ballades anmelder. (Foto: Selma Haalan)

Musikken er komisk og spottende rundt Mannen, myldrende innadvendt rundt Han, pregløs og ganske flat rundt Ho – nettopp slik som karakterene er. Stemmekvalitetene til sangerne matcher også karakterene. Marianne Folkestad Jahren (Ho) og Halvor F. Melien (Han) har begge stemmer som er ganske nedpå, tydelig diksjon, flott intonasjon og et ganske teatralsk foredrag som føles helstøpt.

Jeg pleier ikke å være så glad i «snakkeopera». I dette tilfellet fungerer det imidlertid godt, selv uten arier og resitativer. Kanskje det er fordi ordene til Fosse ser ut til å være valgt like mye på grunnlag av klang som av semantisk betydning. De gjør seg godt i munnen til en sanger, noe jeg også nylig merket med i forbindelse Henrik Ødegaards Te deum (forøvrig også med Melien som sanger). 

Melien og Folkestad Jahren har kanskje ikke den helt store kraften i stemmene sine, men så er det heller ikke Bjørvika-operaen de skal fylle med stemmene. Staveland (som er en del av Operaens faste ensemble) befinner seg nok et nivå over, både i vokal og scenisk omfang. Dette passer til karakteren. Mannen skal jo være noen numre større enn Han og Ho, og han bryter ned den trauste tristheten. Det var kanskje ikke ment som «comic relief», men han får også publikum til å le høyt når han ser ut over den fullsatte salen, og sier «det er ikkje så mykje folk her omkring». 

Vaages Nokon kjem til å komme på Parkteatret var rett og slett en riktig god scenisk opplevelse, ikke minst på grunn av den gode balansen mellom musikk, drama og tekst, skriver anmelder Ola Nordal. (Foto: Selma Haaland)

Vaage skriver beinhard, introvert samtidsmusikk. Selv om dette uttrykket kanskje er noe mange finner utilgjengelig fungerte det overraskende godt i denne konteksten. De fleste i publikum står, man sender rundt noen øl, og det er en avslappet og lett stemning i lokalet, til tross for den tunge tematikken. Men alle følger intenst med på det som skjer på scenen, og det er ikke en mobiltelefon å se. Vaages Nokon kjem til å komme på Parkteatret var rett og slett en riktig god scenisk opplevelse, ikke minst på grunn av den gode balansen mellom musikk, drama og tekst.

Off-Bjørvika
Det er altså mye spennende som skjer i norsk operaproduksjon, både i undergrunnen og i det mer etablerte. Men jeg har til gode å se noen av alle de nye produksjonene på hovedscenen i Bjørvika. I den fasen vi er i nå handler det kanskje mest om å få skrevet nye verk, slik at norske komponister kan bli komfortable med håndverket. Det å få verkene satt opp på mindre scener er nødvendig både for å teste verket og publikums vilje til å dukke opp.

En svært fornøyd komponist Knut Vaage etter framsyninga av Nokon kjem til komme på Parkteatret tirsdag 24. februar. (Foto: Selma Haaland)

På Broadway i New York er dette institusjonalisert på den måten at nye produksjoner som regel kjøres inn «off-Broadway», eller til og med «off-off-Broadway», på en mindre scene før de kommer til det «ekte» Broadway. For det er jo så utrolig mange ting som man ikke får prøvd før man faktisk har en scene og et publikum. 

Bruker vi den analogien kan vi si at Heroin Chic ble satt opp off-off-Bjørvika i Romania, og off-Bjørvika på Parkteatret. Det er nok fortsatt et lite stykke igjen til Scene 2, men det er lov å håpe at en mindre scene eller et kompani kan plukke den opp og gi stykket den sceniske behandlingen den fortjener. Vaages Nokon kjem til komme har imidlertid blitt en ganske moden 26-åring. Jeg håper de som var der fra Operaen tok notater flittig. 

Ballade video: Trygghet og kontroll

På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.

Musikkvideo

Mari Boine hedret

Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.

BransjenPriser og tildelingerSamisk musikk

Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter

Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.

BluesMusikken og livet

Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin

En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.

Musikken og livetMusikkhistorieSamtale

Å være musikalsk i et etisk perspektiv

Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.

ForskningMusikken og livet

Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse

Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.

Bransjen