Vilje til ubehag
ANMELDELSE: Det nye verket til Biosphere og Deathprod er en sterk og ubehagelig triumf, skriver Embret Rognerød.
Det utitulerte bestillingsverket til Helge Sten (Deathprod) og Geir Jenssen (Biosphere) kan minne om korthuggede noveller, hvor fraværet av klimaks er et fremtredende trekk: En desperasjon som er gestaltet i kontrollerte former, der estetikken aldri er lett fordøyelig, knyttet til forutsigelige vendepunkter eller enkle forløp. I stedet virker lydene utmeislet over lang tid, som etter et svært hardt forarbeid.
Kompleksiteten ligger ikke i voldsomme rytmiske eller dynamiske endringer, men en sterk, saktegående bevegelse mot avgrunnen. En fristende referanse er Hemingways isfjell-metode, selv om uttrykket til Sten og Jenssen ligger nærmere modernisme enn realisme.
Det er nok riktigere å lese formspråket som bevissthetsstrømmer i et skrevet verk, der de to komponistene reviderer og gjenforteller. Denne stadige bearbeidelsen av lyder og klanger, bidrar til at musikken gir seg selv mye tid og rom, selv når den bare reduseres til noen enkle virkemidler og fåtallige lyder.
Siste nytt rett innboksen: Ballades nyhetsmail
Etter Nordheim
I 1998 utga Deathprod og Biosphere «Nordheim Transformed» med Arne Nordheims elektroniske verker fra 60- og 70-tallet. Albumet er blitt omtalt som – eller i det minste antydet å være – en brobygger mellom eldre norsk avantgarde og nyere elektronika, blant annet av Nordheim selv.
På «Nordheim Transformed» er Nordheims lyder mer fremtredende enn i duoens eget verk, men også den nyskrevne musikken bærer noe preg av det nordheimske forelegget: den konsentrerer seg udogmatisk om utforskningen av klanger og lydfragmenter (kvernende droning, looper basert på det mekaniske eller det industrielle).
De klare sjangermarkørene som kan anes her, som for eksempel innslag av elektronikaens rytmemønstre, danner derimot et klart skille kontra Nordheim. Mer enn verket vektlegger vidt forskjellige musikalske stemninger og klare inndelinger i avdelinger eller satser, består det av få bevegelser over flere litt lengre strekk.
En slik utpreget «atmosfærisk» musikk er kanskje avhengig av en forankring i mørkere tematikk og tyngre lydbilder for å finne tyngde og kraft. En anmelderfloskel som «gåtefulle lydlandskap» ligger aldri langt unna, men Biosphere og Deathprod makter nettopp dette; å bringe frem et knippe komplekse stemninger, blant annet gjennom å inkorporere elementer fra elektronika og ambient i samtidsmusikken.
Hjemsøkt
Fremføringen av bestillingsverket er forseggjort: lysmønstrene (bølger, prikker og linjer) som uopphørlig hjemsøker sceneveggen bak de to komponistene, bidrar til at verket blir en sanselig kraftanstrengelse. Hensikten virker åpenbar: Lyset forsterker lydens virkning (også her er det er lett å tenke på Nordheim tverrestetikk og lysdesignet i «Solitaire»). En lignende, subtil horror-effekt har den nesten ubegripelig kraftfulle buldringen som brer om seg i salen, og rister tak i vegger og gulv.
Det er nesten sjokkerende hvor målrettet Deathprod og Biosphere fremkaller strekk som tematiserer ubehag: Verket utvikler et nesten uhørt trykk, som om vi blir sittende fastspent midt i en dramatisk scene, i påvente av selve skriket. Dette er i aller høyeste grad musikk med motstandskraft, og det skal godt gjøres ikke å la seg prege av den.
Ledige stillinger
Biosphere (Geir Jenssen) og Deathprod (Helge Sten) avsluttet årets Tape to zero med urfremføringen av sitt første bestillingsverk. Verket er bestilt av festivalen. Tape to zero er en minifestival viet nyere jazz, elektronika og ambient. I år fant den sted på Nasjonal Jazzscene i Oslo 3.-4. april. Festivalen arrangeres av Kjetil Husebø og Terje Evensen.
