I fjor høst viste Ballade flere videoer av Simon Moholt, som er i ferd med å bygge et helt eget univers av musikk og tekst. Osloartisten slapp nylig et nytt minialbum kalt Limbo, der han samarbeider med sangeren Zoe Ofilie på syv spor.
Vi satte oss derfor ned for en prat, for å høre litt om den stadig mer voksende og eiendommelige verdenen Moholt er i ferd med å bygge seg. Den handler om pilgrimer, reiser, kjærlighet og tildragelser i undergrunnen. Vi starter med å spørre når sangeren, musikeren og produsenten skjønte at han var i ferd med å legge opp til et så omfattende løp.
– Det ble ikke helt klart for meg før i 2016-2017. Det var mye som klaffet samtidig da. Jeg hadde en kjemperar hyttetur, helt alene opp i skogen, der mange brikker falt på plass. Da ble veien videre veldig klar. Som artist håper jeg jo å lage min helt egen verden, der jeg skriver historiene mine, og håper at det hører sammen. Når jeg er ferdig med å lage min musikk, om veldig mange år, håper jeg at hele diskografien høres ut som én lang låt. Jeg innser at jeg skriver min egen historie selv.
”Ingen prat til speilet, bare skriking”
– Du har skrevet om sterke følelser og kriminelle miljøer, men i stigende grad også om en ganske mystisk og drømmeaktig skyggeverden, med mye symbolikk. Har du faste skikkelser som figurerer i sangene dine?
– Mitt første album, Jeg snakker til oss selv, handlet vel om å ha flere personligheter. Senere skjønte jeg at det ikke dreide seg om meg, men om forskjellige personer og karakterer jeg skrev om. Det er forskjellige energier som snakker.
– Det er ellers nesten litt freaky, når det jeg skriver også skjer i virkeligheten. Derfor blir jeg også veldig bevisst på hva jeg skriver, og hvordan jeg formulerer meg. Men jeg har begynt å sette navn på figurene jeg skriver om, ja.
Simon Moholt bygger seg en verden som handler om pilgrimer, reiser, kjærlighet og tildragelser i undergrunnen. (Foto: Øyvind Johannessen)
”Jeg har sunget min salmer i samlede fargekoder”
– Kan du si litt mer om den symbolske verdenen som er i ferd med å stige frem, med skikkelser som Pilgrimen?
– Det er en bunn som ligger der, en tematikk, som jeg kan legge menneskelige historier på toppen av. Det handler også om hvor jeg selv står i livet, og hvor langt jeg har kommet i min egen historie. Jeg har holdt igjen en del mer voksne historier, fordi jeg har følt at tiden ikke var inne. Og jeg føler at jeg fremdeles har kommet veldig kort i forhold til det jeg skal formidle og si, selv om det er blitt en del utgivelser. Jeg har tidligere fokusert mye på ungdommelig råskap, utfra et poetisk perspektiv, men jeg har så mye mer jeg også vil snakke om.
– Du har jo gjort mye alt, men samtidig oppfatter jeg deg som en outsider i norsk musikkliv?
– Ja, veldig. Jeg passer ikke inn noe sted. Ikke for å klage, men jeg føler meg ikke omfavnet av noe miljø eller noen kultur. Alle som ikke er hip hop, synes jo det er hip hop jeg driver med. Mens de som er hip hop bare sier: Hva er dette her? Så jeg får heller bare lage mitt eget univers, for de som kanskje er litt sære.
Simon Moholt ga ut sin første plate i 2014, 19 år gammel. Året etter sto han på scenen på et fullsatt Apollo i Harlem, New York. Han har senere gitt ut tre album, flere EP-er og mikstaper, samt plater med andre artister. I tillegg har han lansert Cult Kaos, et management- og produksjonsselskap med fokus på musikk, klær, kunst og film.
– Er alt dette, fra musikkvideoer til kleskolleksjonen, en del av det samme uttrykket, slik du ser det?
– Ja. Det kan kanskje ikke virke sånn akkurat nå, men i det lange løp skal alt kobles sammen. Jeg mangler litt penger og utstyr, og får ikke helt satt preget mitt på alt, men forhåpentlig vil det bli stadig tydeligere at alt henger sammen.
Simon Moholt har i tillegg til egen musikk lansert Cult Kaos, et management- og produksjonsselskap med fokus på musikk, klær, kunst og film. (Foto: Privat)
”Solgte mine rim til fienden”
– Vi må snakke litt mer om inspirasjonskilder også. Du har uttalt at Bob Dylan, Leonard Cohen, Tupac Shakur og M.F.Doom er blant dine favoritter her?
– Ja, og jeg er takknemlig for akkurat det. Det har mye med min forkjærlighet for tekst å gjøre – alle fire er jo veldig gode tekstforfattere. De har samtidig et godt øre for musikk, og greier å få musikken til å gjenspeile historiene. Men det er tekstene som virkelig treffer meg, og følelsen av at de skriver av en større grunn enn sitt eget ego. Det handler på en måte om kjærligheten.
– Jeg lager musikken selv fra starten nå, der jeg før fikk tilsendt beats av andre. Og så har jeg flinke folk rundt meg, som er bedre til å spille bass eller piano enn hva jeg er. Jeg lager alltid en grunnskisse, der det er litt plass til at andre kan komme inn og fylle ut. Så plukker, mikser og sampler jeg ut fra de bidragene igjen. Jeg har jo også mitt eget Pilgrim-band.
Pilgrim-bandet består av folk som Jo Inge Nødset (bass), Bernt Berntsberg (gitar), Svein Tormod Bekkhus (fiolin), Carl Emil Nicolaisen (piano) og Dima Prisicar (trommer), i tillegg til Moholt selv på vokal. Zoe Ofilie (vokal) og Marta Gniadek (klarinett) er også blant gjestene.
– Hva vil du selv si er essensen av musikk-universet ditt? For det er en slags livsreise, er det ikke?
– Den dypeste erkjennelsen min handler vel om lyset og mørket – og kontrasten mellom dem. Om yin og yang, kjærlighet og hat, han og henne. Vi har ingenting før vi opplever alt, og må ha det ene for å oppleve det andre. Gud er, og er ikke, om du vil.
– Og så handler det om bevegelse også. Du befinner deg på et mørkt sted, og skal til lyset. Jeg er veldig for å spre en tro – på lyset og kjærligheten. Det er en slags trygghet for meg å ha disse tankene i bakhodet. Det handler ikke om kristendom eller religion, men om å velge det positive fremfor det negative. Jeg vet nesten ikke hvem Simon er lengre, for han fortoner seg stadig mer som en drøm. Og drømmer velger kanskje deg, ikke omvendt. Det gjør meg lykkelig for øyeblikket, så da bare rir jeg på det.
På albumet Oslo X fra 2019 møter vi en pilgrimskikkelse, som forlater byen og fortiden sin. Simon Moholt tilbakela selv en 730 kilometers pilgrimsreise fra Pamplona til Santiago i 2017, som inspirasjon til dette prosjektet.
– Det kom bare flere og flere tegn om at jeg skulle ned dit. Jeg hadde laget mitt første album, og holdt på med mitt andre, Og så snakket vi ikke mer. Jeg er vel grunnleggende en pilgrim. Og så er jeg født med en tilstand som gjør meg litt svakere. Så det ble også en måte å bevise for meg selv at jeg kunne gjennomføre det, rent fysisk.
– Jeg er vel grunnleggende en pilgrim, sier Simon Moholt. (Foto: Privat)
– Jeg hadde lyst til å skrive om lyset, om reisen, om alt det store i livet. Og jeg ville oppleve det sammen med andre, for å ha et annet perspektiv da jeg kom hjem. Det virket bare som det eneste riktige å gjøre, med alle tingene som lå foran meg der og da.
Neste steg etter Oslo X skulle vært et album som het Pilgrim, der bandet med samme navn skulle spille en sentral rolle. Men pandemien gjorde det vanskelig med bandaktiviteter, slik at Moholt isteden valgte å gi ut en mellomplate, treffende nok kalt Limbo. Han har selv skrevet og produsert, og har med seg Cult Kaos-artisten Zoe Ofilie som med-vokalist.
– Zoe er min Joan Baez. Vi møttes på folkehøyskole. Hun har en helt amazing stemme, den vakreste norske stemmen man kan ha. Vi spilte en masse mindre show, da vi var atten-nitten år. Så reiste hun utenlands, men vendte nylig hjem igjen. Hun er en av de som skjønner verdenen min, og legger fantastiske melodilinjer på sangene.
”God på bunn som en dødsdømt demon”
– Du har gjort rimelig mye, jobber du i et høyt tempo?
– Jeg lager mye fort, men sliter litt mer med å ferdigstille det. En av de største utfordringene for en artist er å si at nok er nok – det holder nå. Kanskje musikk aldri blir ferdig, bare forlatt.
– Du skriver uvanlige, og ofte uvanlig gode, tekster på norsk. Har du hatt noen forbilder her hjemme også?
– Det har vært litt for få norske inspirasjonskilder, sikkert fordi jeg ikke har vært flink nok til å plukke opp ting. Jeg har ellers fått tilbud om å skrive ting utenom platene også, men jeg er litt usikker på hvordan jeg skal løse det. Musikken gir meg rammer for skrivingen.
– Det jeg har igjen å skrive om nå, er mørket, kjærligheten og lyset. Og jeg vet egentlig ikke om jeg skal bruke så mye tid på mørket, for det har verden nok av.
Nettsidene til Cult Kaos finner du her. Alle sitater i teksten er hentet fra mini-albumet Limbo (Cult Kaos, 2021).
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
