Omsider har Ole Olsens operamusikk og stumfilmen "Laila" smeltet sammen til ett. Foreløpig er det bare publikum på Festspillene i Nord-Norge som har fått oppleve Arktisk Filharmoni spille live til filmklassikeren. Forhåpentligvis kan "Laila", med Olsens musikk fremført live, settes opp andre steder også.(Foto: Roger Hennum/Festspillene i Nord-Norge)
Endelig – stumfilmen «Laila» med Ole Olsens musikk
97 år etter at stumfilmen "Laila" hadde premiere ble den vist med musikken filmprodusentene valgte bort – Ole Olsens musikk. Dette er musikken som begeistret på operascenen i Kristiania 20 år før det samisk-norske kjærlighetsdramaet ble en internasjonal filmfavoritt.
På Festspillene i Nord-Norge i Harstad denne uken har den nordnorske komponisten fått sin forsinkede revansj. Arktisk Filharmoni har brukt de siste 15 årene på å børste støv av Olsen, vidunderbarnet fra Hammerfest som først og fremst ble en av hovedstadens muntre og karikerte kulturpersonligheter fra 1890-tallet og noen tiår fremover.
Kunstnerisk endte han opp som en musikalsk allrounder, med et stort hjerte for det meste, blant annet messingblåsere og opera. Han tilhørte den såkalte gullalderen i norsk musikkliv, men ble aldri nyskapende nok til å utfordre Edvard Grieg, Johan Svendsen eller Christian Sinding. De som fikk evig liv for å ha komponert musikken som har blitt essensen av det fremvoksende selvstendige Norge.
Komponist Ole Olsen (ytterst til venstre) med andre norske komponister ved Musikkfesten i Bergen i 1898. Olsen tilhørte den såkalte gullalderen i norsk musikk, men han var aldri nyskapende nok til å få en helt sentral plass. Der var Edvard Grieg (midt i bildet) det naturlige midtpunktet. Ellers ser vi her blant andre Nina Grieg, Christian Cappelen, Catharinus Elling, Gerhard Schjelderup (helt i front – bildet er fra hans arkiver), Iver Holter, Agathe Backer Grøndahl, Erika Nissen, Christian Sinding, Johan Svendsen og Johan Halvorsen. (Foto: Arkiv - Nasjonalbiblioteket)
Laila – et nordlig signaturprosjekt
Likevel er han en slags nordnorsk signaturkomponist; mest på grunn av at det ikke er mange om beinet. Hans interesse for skjæringspunktet mellom det samiske og det norske gir han en egen troverdighet og tilhørighet i Nord-Norge.
Raskt forlot han sitt barndoms Hammerfest, og via Tromsø og Kristiania endte han opp med komponistutdannelse fra Leipzig og et godt liv som den norske militærmusikkens fremste mann i hovedstaden. Rent musikalsk ble han en europeer mer enn en fortolker av barndomsminner fra nord. Enkelt sagt leder han oss ikke rent klangmessig tilbake til landsdelen han forlot, en landsdel han alltid fremsnakket og hadde et våkent øye til gjennom hele sin karriere.
– Nordligheten til Ole Olsen er mest fremtredende i hans valg av å tonesette fortellingen om Laila, sier programsjef Solmund Nystabakk i Arktisk Filharmoni til Ballade.
Programsjef Solmund Nystabakk ser det som viktig for Arktisk Filharmoni å gjøre mer enn å opprettholde den etablerte vesteuropeiske komponistkanon. Her fra prøvene før stumfilmkonserten med klassikeren Laila i Harstad denne uken. (Foto: Jens-Eirik Larsen)
Og Laila er den norske «samejenten» i Fra Finnmarken, romanen Jens Andreas Friis ga ut i 1881 og med det gjorde samene interessante for resten av Norge, og etter hvert også verden. Det at Olsen bruker denne romanen som selve fundamentet i sin opera Laila, komponert i 1893 og uroppført i 1908, plasserer slik Nystabakk ser det komponisten midt i det kulturpolitiske landskapet i nord. Og gir ham en fornyet aktualitet i dag, når kulturkonfliktene i Nord-Norge er tydeligere enn på lenge.
Laila, både romanen, operaen og filmen er en høydramatisk skildring av hva som skjer når den norske handelsmannens lille datter forsvinner på Finnmarksvidda.
Hun ble raskt reddet fra kulden og sultne ulver, og kjærlig innlemmet i en samisk reindriftsfamilie. Hun blir døpt, får navnet Laila, og gjennom en lang og dramatisk fortelling blir hun først gjenforent med sine norske foreldre, for så å bli reddet fra en dødelig pest som rammer den samiske befolkingen hardt. Lailas foreldre dør, men innlemmes igjen i «sin» samiske familie. Og lever et samisk liv, helt til kjærligheten fører henne tilbake til hennes norskhet som krones med et norsk bryllup – fortellingens lykkelige slutt.
Datidens raseideologi er styrende for handlingen, der spørsmålet om kjærlighet kan krysse kulturbarrierer og «rase» står sentralt. Laila velger kjærligheten til det norske, men uten å bli utstøtt av det samiske.
Friis, forfatter og språkforsker, var Norges første ekspert på «lappisk språk», og hans skjønnlitterære bidrag viste Olsen veien til en opera med en handling kan kunne kjenne igjen fra det Finnmark han kom fra. Olsen skrev både libretto og musikk. Etter å ha kjempet i femten år for å få operaen satt opp, gikk den endelig for ti fulle hus på Nationaltheatret i Kristiania senhøsten 1908. Og anmelderne likte det de hørte og så.
Ledige stillinger
Men i Aftenposten skrev Hjalmar Borgstrøm (selv operakomponist) flere år senere at Olsen ikke hadde tatt seg nok tid til å perfeksjonere oppsetningen. Til tross for den lange modningstiden. Overtyren hadde blitt spilt av Berlinfilharmonien så tidlig som i 1887, og fått varm applaus og gode ord i tysk presse. Den ble også spilt i Kristiania i 1900, da Olsen feiret sitt 25-årsjubileum som dirigent.
Verdenssuksessen uteble
«Laila kunde have opnaaet en verdenssuckses, dersom den utmerkede plan hadde været digterisk og musikalsk gjennomarbeidet». Selve handlingen opplever musikkritiker og komponist Borgstrøm som «fængslende», og «karaktertegningene er vellykket».
Men musikk med nordlige referanser var det dårlig med i Olsens operamusikk.
– Motivet og det litterære materialet han tok fatt i er for meg vesentlig mer nordlig enn tonespråket hans, sier Nystabakk til Ballade.
– Olsen inngår i en nasjonalromantisk tradisjon, uten å være typisk nordnorsk, eller banebrytende. Hans musikalske signatur viser tydelig hvor hans musikk kommer fra – en tysk klassisk symfonisk tradisjon. Det er spilleflaten hans, og så finnes det ting som dukker opp – små glimt av det nordlige – klangmessig, utdyper programsjefen.
Nystabakk peker på at det nordlige Norge, det som senere ble Nord-Norge «i liten grad var konsolidert som en enhet» da Olsen skrev sin musikk. Men Norge var en tydelig enhet – kulturelt sett, og Norge ble en selvstendig nasjon bygd sørfra, påpeker han. Følgelig også i hovedsak tolket av kunstnere med et sørlig perspektiv.
– Og på denne tiden var livet til vanlige folk i Nord-Norge veldig fjernt fra symfonisk musikk, sier han.
Da fortellingen om Laila skulle bli film for de store massene, et knapt tiår etter opera-suksessen, trodde Kristiania-pressen at Olsens operamusikk også ville falle i filmprodusentens smak. Alt lå til rette for at Olsen endelig skulle nå bredt ut med sin musikk – til et hungrig kinopublikum. Men slik gikk det ikke.
I ettertid er det forståelig at Olsen ikke nådde opp når en kommersiell filmbransje valgte seg nasjonalromantikkens største navn; Grieg og Svendsen, og landet på det populære og trygge. Resultatet ble at halvparten av musikken i tidenes mest suksessrike stumfilm fra Norge er signert disse to. Resten er laget av amerikanske komponister som hadde spesialisert seg på å skrive filmmusikk for oppdragsgivere i både Europa og USA.
Dette kunne vært slutt på fortellingen om Ole Olsens operamusikk og filmsjansene. For Olsen døde to år før filmen hadde premiere, og slapp ydmykelsen over å ha blitt valgt bort.
Ole Olsen har de siste 16 årene vært en viktig brikke for Arktisk Filharmoni. Hans nordnorske opphav og interesse for samspillet mellom samer og nordmenn gjør ham uvanlig, særlig som operakomponist. Hans store seier var operaen Laila, som gjorde stor suksess på Nationaltheatret i Kristiania i 1908, men som gradvis havnet i glemmeboken. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Nærmere Beethoven enn Boine
Men nå er stumfilmen Laila aktuell igjen, og omsider med Olsens operamusikk som tonefølge. Den norske filmkomponisten, gitaristen og musikkprodusenten Halldor Krogh har trukket i utallige tråder, og sammen med Arktisk Filharmoni og dirigent Ingard Bergby har han sørget for at Olsens musikk endelig har fått dele scene med regissør Gunnar Schnéevoigts snart hundre år gamle klassiker.
I en tid der samiske spørsmål lett antenner kulturdebatter knyttet til både fortidens og nåtidens spørsmål, er det fullt mulig å diskutere hva Laila – en stumfilm med musikk som er enda eldre enn filmen, kan si oss i dag. Trud Berg, direktør for Arktisk Filharmoni, håper orkesterets Laila-satsing kan skape debatt.
Før filmkonserten i Harstad kulturhus (mandag 22. juni, journ.mrk.) var hun nøye med å informere publikum om at kunstneriske tolkinger fra tidlig i forrige århundre ikke harmonerer kulturpolitisk med dagens oppfatninger.
Derfor understreket hun at feiringen av at Olsens musikk endelig er på plass, som filmmusikk, også kommer med innvendinger. Fra scenen sa hun følgende:
– Her er det et stort men. Forestillingen har en tydelig og synlig slagside, som vi i Arktisk Filharmoni selvfølgelig ikke går god for. Filmen er skapt av den hvite majoritet, og den har en utpreget eksotifiserende fremstilling av samer. Den bygger også på rasehygiene som heldigvis hører fortiden til. Filmen hadde premiere i 1929, og bærer tydelig preg av det.
Festspilldirektør Susanne Næss Nielsen (t.v) og Trud Berg, direktør i Arktisk Filkarmoni da «nye Laila» ble presentert i Harstad kulturhus mandag denne uken. Berg hadde et behov for å forberede publikum på en film der hundre år gamle raseteorier hadde vært med å legge premissene for historien. Likevel mener hun at Laila og Olsens musikk er viktige kunstneriske utrykk som gjør oss klokere om fortiden, og bedre i stand til å navigere i nåtiden. (Foto: Roger Hennum/Festspillene i Nord-Norge)
Og videre understreket Berg at filmen «må ses på som et produkt av sin tid, midt i den verste fornorskningen».
– Dere må se på det som en kontrast til det Nord-Norge vi lever i, og som kunst som ikke kunne blitt skapt i dag. Og musikken minner langt mer om Beethoven enn det minner om Boine, sa Berg.
Det lød nærmest som en advarsel, men hun understreket også at Laila er kunst som «minner oss på at verden heldigvis har gått videre».
Viktig å spille Olsen
Programsjef Nystabakk er opptatt av at orkesteret skal gjøre mer enn det som er mest vanlig for de fleste symfoniorkestrene, både i Norge og i resten av den vestlige verden, nemlig «å spille et relativt begrenset antall verk, i en mer eller mindre fast rotasjon, fra den etablerte vesteuropeiske komponistkanon».
Han peker på at bak denne etablerte komponistkanon, musikken av de store og viktige komponistene, de med et evig godkjentstempel, finnes det et stort mangfold og mange komponister som i liten grad har blitt løftet frem, og som i beste fall får en synlighet når det er et jubileum å feire.
– Det som er vesentlig med Ole Olsen er at han i sin samtid var en betydelig komponist som folk sjelden har anledning til å høre på konserter i dag. I dette tilfellet, Olsens musikk knyttet til Laila, handler det om at Arktisk Filharmoni har en ambisjon om få frem musikk med samisk og kvensk tilknytning, som hører til vår landsdel. Musikk som ikke alltid har en opplagt forbindelse mellom den klassiske kunstmusikken og musikk fra urfolk og kulturminoriteter, sier han til Ballade.
Laila er en film med svenske, danske og norske skuespillere i samiske roller, den bygger på en kulturforståelse fra hundre år tilbake, og har musikk med tydelig nasjonalromantisk preg, forteller programsjef Solmund Nystabakk i Arktisk Filharmoni. Sett med dagens øyne har stumfilmen det han kaller «høy kompleksitet», og mye man kan reagere på. (Foto: Roger Hennum/Festspillene i Nord-Norge)
Han peker på at stumfilmen Laila sett med dagens øyne har «høy kompleksitet», og mye man kan reagere på. Det er en film med svenske, danske og norske skuespillere i samiske roller, den bygger på en kulturforståelse fra hundre år tilbake, og har musikk med tydelig nasjonalromantisk preg. Langt fra den samiske musikken, som de siste tiårene har fått en plass i norsk offentlighet.
For Nystabakk er det viktig å anerkjenne historien, og viktig å vise frem hvordan fortidens kunstnere tolket sin samtid. For så å kunne bygge en felles fremtid i nord.
Orkesterets vedvarende interesse for Olsens musikk, har mange dimensjoner.
– Det er ikke klangen av Nord-Norge vi henter frem med vår interesse for ham. Men det er viktig å minne om at også på denne tiden fantes det enormt store talenter, som kom fra nord, og som klarte å realisere komponistdrømmen, sier orkesterdirektør Berg til Ballade.
– Olsen hentes frem som en inspirasjon. Og om ikke vi skulle løfte ham frem, hvem andre skulle gjøre det, sier hun.
Direktør Trud Berg i Arktisk Filharmoni ønsker seg reaksjoner på satsingen med Ole Olsens musikk til stumfilmen Laila. Hun mener det er viktig å minne om at det også for lenge siden fantes enormt store talenter fra nord som klarte å realisere komponistdrømmen. – Olsen hentes frem som en inspirasjon. Og om ikke vi skulle løfte ham frem, hvem andre skulle gjøre det, spør hun retorisk. (Foto: Vidar Thorbjørnsen)
Christian Lindberg tok grep
Arktisk Filharmoni var raskt ute med å gjøre innspillinger med Olsens musikk. Orkesterets første sjefdirigent, den svenske stjernetrombonisten Christian Lindberg, oppdaget umiddelbart at Olsens kjærlighet til messingblåsere passet han godt.
Dette resulterte i en innspilling på svenske BIS (Ole Olsen, BIS 2011), bare to år etter at orkesteret var opprettet. Her var det plass til «Symfoni No 1» (skrevet i 1875-76), det symfoniske «Asgaardsreien» (1878) og en nyoppdaget trombonekonsert (1886) med Lindberg selv som solist.
Innspillingen ble godt mottatt, men før det hadde orkesteret fått sin internasjonale debut i Mariinsky Hall i St. Petersburg med flere av Olsens verk. Pluss Griegs a-mollkonsert og Tsjaikovskij.
Med ett var verdens yngste symfoniorkester et orkester som hadde satt et internasjonalt avtrykk. Og i tillegg plassert en bortglemt norsk komponist med opprinnelse i verdens nordligste by inn i det store musikalske bildet.
Arktisk Filharmonis første sjefdirigent, svenske Christian Lindberg, fattet raskt interesse for Ole Olsens musikk. Han gjorde komponisten fra Hammerfest til en viktig brikke i det identitetsbyggende arbeidet for verdens nordligste symfoniorkester. (Foto: Stig Brøndbo/Arktisk Filharmoni)
Siden den gang har Olsen vært viktig i orkesterets identitetsbyggende arbeid. På spørsmålet om orkesteret har en ambisjon om å jobbe frem en fullskala operaversjon av Laila, sier både programsjefen og direktøren at et slikt prosjekt ikke har prioritet nå.
Stumfilmprosjektet med Laila har vært et prosjekt orkesteret har gått svanger med lenge, fra før pandemien. Sånn sett passer det inn i bildet; i og med at Olsens opera hadde en trang fødsel.
Men nå er Laila på scenen igjen; enn så lenge bare en kveld for et halvfullt kulturhus i Harstad. Jada, som et naturlig innslag i et festspill som vier moderne samiske kulturstrømninger stor plass, og med det blir Laila en kommentar – et bakgrunnsteppe for den som vil dypt inn i nordlig kulturhistorie.
Trud Berg sier til Ballade at hun ønsker seg reaksjoner på satsingen. Arktisk Filharmoni har de siste årene lyktes med en programmering der musikken har grepet inn i aktuelle samfunnsspørsmål.
Men for å lykkes med det igjen forutsetter det at Laila, filmen og livefremføringen, spilles mange nok ganger – på mange nok steder til at publikum flere enn de få hundre i Harstad, kan forholde seg til et komplekst verk. Det er ingenting i veien for at satsingen hadde en slags «urpremiere» på Festspillene i Nord-Norge, men de nordnorske festspillene er ikke lenger et nav i landsdelens kulturelle omdreining.
Laila med bred appell
Derfor er det naturlig å se for seg at denne Laila-versjonen vil kunne skape engasjement og kanskje til og med få bred nasjonal oppmerksomhet ved å gjentas på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) til vinteren.
Stillbilde fra stumfilmen Laila fra 1929, regissert av George Schnéevoigt. Den svenske skuespilleren Mona Mårtenson (1902-1956) spilte tittelrollen. (Foto: George Schnéevoigt)
Her har stumfilmkonserter i mange varianter, ofte med nyskrevet musikk til gamle klassikere, gitt innsiktsfullt liv til glemte ytringer. At festspillpublikum i Harstad fikk være de første til å møte denne «nye» Laila, bør ikke utelukke en Laila-konsert andre steder – i Tromsø, i Bergen, i Oslo, eller for den saks skyld på filmfestivalen i Göteborg eller på festivaler i Tyskland. Selvsagt er det også et økonomisk spørsmål, men én forestilling, ett sted, er snaut.
Festspilldirektør Susanne Næss Nielsen mener at produksjoner som er så ressursmessig krevende som dette prosjektet har vært, fortjener et så stort publikum som mulig.
– Men det er fortsatt mulig å sette dagsorden fra Harstad, sier hun til Ballade.
Sett i lys av at stumfilmen Laila har en historie som internasjonal publikumsfavoritt, riktignok på 1930-tallet, er det ikke unaturlig dersom Arktisk Filharmonis innsats med å sette filmen sammen med Ole Olsens musikk kan løfte en gammel klassiker på nytt.
Filmen var særlig populær i Tyskland. Arktisk Filharmoni har allerede gjort seg bemerket i Tyskland med CD-suksess med musikk fra nord (Arctic, Sony Classical 2023) og en konsertturne i fjor, blant annet til Elbphilharmoni – Europas hotteste konserthus. Et konserthus som på vårparten i år arrangerte en egen festival, Arctic Voices, der det samiske var helt sentralt.
Ole Olsen-jubileum 2027
Tyskerne har stor appetitt på norsk kultur, inkludert nasjonalromantisk musikk, og ingen elsker Grieg mer enn tyskerne.
Ole Olsen er ingen Grieg, men hans Laila – i den nye stumfilmversjonen, kan bli en komponent i debatten om fortiden og nåtiden i nord. Den debatten engasjerer langt utenfor Nord-Norge, til og med langt utenfor Norge. Det er interessant dersom operakomponisten som har vært død i 100 år bidrar til reelt kulturpolitisk engasjement.
Se der, man kan til og med henge interessen for ham på et jubileum.
