Arktisk Filharmoni på Svalbard i 2017 (Foto: Skjermbilde fra presentasjonsvideo av orkesteret / Yngve Olsen)

Angstens tidsalder

Politisk mistenksomhet fra amerikansk etterkrigstid klinger urovekkende kjent i hendene på Arktisk Filharmoni.

Kalender

Popquiz på Røverstaden

28/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

MIMMI

02/10/2020 Kl. 19:30

Oslo

Claudia Scott

03/10/2020 Kl. 19:00

Oslo

Leonard Bernstein: Symfoni nr. 1 & 2
«Jeremiah» «The Age of Anxiety»
Arktisk Filharmoni / Arctic Philharmonic
Christian Lindberg (dir.), Roland Pöntinen (piano), Anna Larson (kontraalt)
BIS Records, mars 2020

«Sjostakovitsj! Hopp gjennom vinduet!» Oppfordringen er tusjet på et skilt løftet høyt over folkemengden utenfor hotellet Waldorf-Astoria i New York i mars 1949. Dmitri Sjostakovitsj er i byen for å delta på konferansen «Cultural and Scientific Conference for World Peace», der en rekke sovjetiske intellektuelle er invitert som gjester. Antikommunistiske demonstranter protesterer utenfor, og budskapet er tidstypisk: Pigg av med den kommunistiske propagandaen deres. Meldingen til Sjostakovitsj vitner om et ønske om å få den store komponisten over «på riktig side».

Konferansen, der blant andre Aaron Copland var en av hovedtalerne, omtales som et slags vendepunkt, en opptakt til mcarthyismen, den gryende politiske mistenksomheten som skulle få store konsekvenser for mange offentlige personer som hadde hatt kontakt med mer eller mindre venstreradikale miljøer.

Copland selv ble en av disse, og i et berømt sitat fra konferansen tegnet han et dystert bilde for kunstnerne fremover: «Kunstnere, per definisjon, hater all krig – varm eller kald. Men i det siste har jeg tenkt at den kalde krigen er nesten verre for kunsten enn ekte krig, for det gjennomsyrer luften med frykt og angst.»

 I ettertid vet vi at kunsten heldigvis ikke ble helt lammet i tiden som fulgte. Ikke en gang for Copland, selv om musikken hans kan omtales som mer abstrakt og formalistisk etter at han fikk gjennomgå av myndighetene for sin tilknytning til kommunistmiljøer på 30-tallet.

Men angsten var der, i politikken, kulturen og vitenskapen, og den kom til uttrykk gjennom musikken. En annen, yngre deltager på konferansen, 30 år gamle Leonard Bernstein, holdt samtidig på med sin andre symfoni – med tittelen The Age of Anxiety. Den handler ikke direkte om kulturell forfølgelse eller politisk angst, men stemningen er nært beslektet.

Arktisk Filharmonis nye innspilling av verket på BIS Records, sammen med Bernsteins første symfoni, Jeremiah, kunne ha blitt et enkelt tidsbilde på Amerika midt i forrige århundre. Men i disse stille vårdager i 2020, hvor en helt annen angst har krøpet over oss, får den fornyet aktualitet.

Merkelig musikk
The Age of Anxiety er et merkelig stykke musikk. Det tre kvarter lange verket ligger nærmere klaverkonserten enn en klassisk symfoni i form, men det ligner egentlig ingen av delene.

Det mangler den overordnede strukturen som preger mer klassiske komposisjoner – den som tar lytteren gjennom et sammenhengende narrativ til en slags konklusjon, om det så er ærlig og utilslørt som i Beethovens Eroica eller ambivalent og tvetydig som Sjostakovitsj’ femte. The Age of Anxiety er i stedet episodisk og assosiativ, tiltrekkende og utilfredsstillende med sine tilsynelatende usammenhengende fragmenter.

Kanskje har det med materialet å gjøre. Stykket er bygget på W.H. Audens pulitzervinnende langdikt fra 1947 med samme navn, der fire newyorkere forsøker å finne fast grunn og identitet i en verden der de føler seg stadig mer fremmedgjort. Diktet i seg selv er allerede løst i handlingsforløpet, og Bernstein skal ha vært opptatt av at stykket ikke skal gjengi noen fortelling linje for linje, men heller ta for seg de individuelle, personlige stemningene som karakterene er uttrykk for. Det er altså ikke programmusikk vi har med å gjøre.

På Arktisk Filharmonis innspilling leder dirigent Christian Lindberg an, og det er fristende å sammenligne den med Bernsteins egen New York Philharmonic-innspilling fra 1962. Helt fra start går det et snev raskere i nord, de to elegiske klarinettene flyr fritt over stillheten, og snart, når klaveret tar over, er det akkurat som om Arktisk Filharmoni slipper opp mer enn hva Bernstein lot New York Philharmonic gjøre. Det gjør helhetsinntrykket mindre omstendelig, og fremdriften gir mer liv til melodiene når de kommer. Lydbildet er polert og moderne, med varme i strykerne og briljans i klaveret – det går på bekostning av den rufsete nærheten på den gamle Bernstein-innspillingen, men det gjør også at Arktisk Filharmonis versjon føles mer som et produkt av vår egen tid: Det er Bernstein, i full HD.

Christian Lindberg, dirigent og trombonist (Foto: Crescendi Artists)

Den nordnorske filharmonien har fått med seg svenske Roland Pöntinen på klaveret, og han har full kontroll på det varierte spillet. Fra klokkespillaktige minisatser til heseblesende blues får han klaveret til å skinne – kanskje mer enn hva Bernstein opprinnelig hadde tenkt. I 1949-versjonen satt pianisten stille på krakken gjennom hele den siste av seks satser. Arktisk Filharmoni har valgt seg (som de fleste gjør) den reviderte utgaven fra 1965, der pianisten får spille med til siste slutt – hen får til og med en virtuos cadenza før de siste akkordene setter punktum. Pöntinen gjør det med bravur, men uten sirkusfakter.

Metter ikke
Som diktet er stykket delt i to overordnede deler, som igjen er delt i tre satser. Sats to og tre er imidlertid også delt inn i syv underdeler hver, kalt «Seven ages» og «Seven stages». De er ikke direkte variasjoner, men heller en form for assosiasjoner, der ett element fra én del videreutvikles i den neste.

Lindberg er nøye med å fremheve slike lenker, og når to av de vakreste melodiene kommer tilbake i aller siste sats, spilles de med tyngde, mening og inderlighet, slik vi ville gjort med siste sats i en hvilken som helst romantisk symfoni. Likevel er det noe utilfredsstillende med det hele. Når siste tone er spilt, har ikke elementene blitt grundig bearbeidet og utkjørt slik de gjerne blir i mer tradisjonelle komposisjoner. Mange har bare blitt lansert en gang eller to før de forsvant igjen, og selv etter flere gangers lytting tar jeg meg selv i å bli overrasket når det ikke kommer mer.

Det handler ikke bare om brudd med forventninger knyttet til formen – Bernstein visste hva han gjorde da han valgte å ikke følge det klassiske symfoniforløpet. Det handler om det emosjonelle innholdet. The Age of Anxiety handler nettopp om utilfredshet, om følelsen av ustabilitet og usikkerhet. Lytteren er trygg mens det står på, men det er en falsk trygghet. Effekten er slående. Når stillheten senker seg henger spørsmålet tungt i luften: Hva nå?

Gjennombrudd
Arktisk Filharmoni tar også for seg Bernsteins første symfoni. Den ble til under krigen, og tok utgangspunkt i en hebraisk sang han hadde skrevet noen år i forveien og kalte «Lamentation», Jeremias sørgesang over det ødelagte Jerusalem. Symfoni nr. 1, Jeremiah, ble Bernsteins bidrag til en komposisjonskonkurranse ved New England Conservatory. Han vant ikke, men fikk dirigere verket med Pittsburg Symphony Orchestra året etter – et karrieresteg som sammenfalt både med et bemerkelsesverdig vikaroppdrag for Bruno Walter i New York Philharmonic, premieren på balletten Fancy Free og musikalen On the Town. 26 år gamle Bernstein var et hett navn i nyhetene.

Arktisk Filharmoni (Foto: Rune Stoltz Bertinussen)

Symfonien er mer tradisjonell enn The Age of Anxiety, og inneholder både rytmiske og instrumentmessige elementer som minner sterkt om nettopp Sjostakovitsj. Arktisk Filharmoni spiller med intensitet og nerve, og i første satsen «Prophecy» får de de mystiske strykermelodiene til å dirre av frykt under messingblåsernes kanonskudd. I «Profanation» er Lindbergs tempo langsommere enn Bernsteins, og rytmikken jevnere. Effekten er noe av det samme som i The Age of Anxiety: Det låter mer polert og kontrollert. Men Jeremiah tåler ikke pussen like godt, og den Stravinskij-aktige råheten i rytmene forsvinner i flinkheten.

Den svenske kontraalten Anna Larson, derimot, synger «Lamentation» med høyst levende menneskelighet, tidvis på grensen til eksplisitte hulk. Det er effektfullt, og står i fin kontrast til det forholdsvis kontrollerte orkesteret.

Fremtiden
Bernsteins tre symfonier har aldri helt fått plass på den øverste hyllen av symfonisk verdensarv. Til det er de kanskje ikke storartede nok, ikke fullendte nok i seg selv, ikke arkitektonisk bærende nok. For Bernstein selv, som var kjent for å mene at musikkteatret var fremtiden for amerikansk musikk, var det neppe noen stor sorg.

Men Arktisk Filharmonis ferske innspilling av de to første viser hvordan ny kontekst kan få frem nye kvaliteter. Det er grundige og varme tolkninger, spekket med spenning og ambivalens, og om de ikke alltid overgår «originalen», om man kan kalle Bernsteins egne innspillinger for det, så er de i større grad «våre» nettopp fordi de er bygget på vår tids estetiske og lydtekniske valg. For interesserte lyttere er utgivelsen også en døråpner til en historisk brytningstid i amerikansk musikk. Tekstheftet gir flere leseranbefalinger som kan være godt følgemateriale på stille dager.

Stillinger

Direktør

Fond for utøvende kunstnere

Markedskoordinator

Det Norske Blåseensemble (DNBE)

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev