Storm i vannglass?

Den svenske forskeren Daniel Johansson mener norske aktører skaper større uro enn nødvendig ved overgangen til strømmemarkedet. Men han er enig med Nordgård-utvalget i at transparens er ønskelig.

Kalender

Opera Soirée

14/08/2020 Kl. 19.30

Viken

Iskald Sound + Akuvi + Eben Jr.

15/08/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

I sommer la Nordgård-utvalget fram sin [link id=68389 title=»rapport»], etter å ha sett på musikkbransjens utfordringer ved nye former for salg og distribusjon på musikkfeltet. I en [link id=68390 title=»kommentar på Ballade «]kritiserte Audun Molde rapporten for å være utydelig når det gjelder spørsmål rundt fordeling av strømmeinntekter. Utvalgsleder Daniel Nordgård begrunnet senere at dette handler om at debatten [link id=68419 title=»havner i skyttergraven»], og etterlyser forskning som kan bygge ned avstanden mellom partene i feltet.

Vi har snakket med forsker Daniel Johansson, som har fulgt utviklingen i Sverige.

— Avstanden mellom partene i norsk musikkbransje er for stor til å enes om en felles virkelighetsbeskrivelse om strømmemarkedet, sier det regjeringsnedsatte Nordgård-utvalget. Hvordan korresponderer dette med oppfatningene i svensk musikkbransje?

— Hvis jeg skal være ærlig, forstår jeg ikke helt denne seneste debatten i Norge. Personlig synes jeg den virker litt som en storm i et vannglass. Det er klart at overgangen fra fysiske medier til strømming skaper nye problemer å ta stilling til, men slik det med alle endringer. Konflikter er ikke alltid av det onde, de kan også være nødvendige for å lage nye og mer dynamiske systemer.

Når det er sagt, har vi fra tid til annen hatt en nokså opphetet debatt i Sverige. Ulike artister og låtskrivere har gått ut i mediene med vitnesbyrd om hvor lite penger de får fra strømmetjenestene, og det har vært debatter internt i bransjen. Diskusjonen var størst i 2009 og 2010, men etter hvert som strømmemodellen er konsolidert har mye roet seg. I sammenhengen er det verdt å nevne at man mangler sammenlignende statistikk. Det gjør det vanskelig å avgjøre om utøverne som var mest fremme i den svenske debatten, som Petter og Magnus Uggla, virkelig ble rammet av systemfeil, eller rett og slett en manglende interesse for sin musikk. Jeg tenderer til å helle mot sistnevnte hypotesen.

Les også: [link id=68407 title=»Norske plateselskaper, inntektsfordelingen og fremtiden«]

Uansett står det svenske repertoaret fortsatt ganske sterkt, i alle fall om du ser på opphavspersonenes inntekter. GLF / IFPI begynte å inkludere tallene i rapportene fra 2006, og de siste seks årene ser forholdet mellom internasjonalt og lokalt repertoar slik ut:

Første halvdel av 2013 var forholdet 60 % internasjonalt og 40 % lokalt, og i disse månedene sto strømming for 70 % av totalomsetningen, mens det digitale som helhet sto for 75 %. Med grunnlag i tabellen over ser man at dette svinger over tid. Forholdet i 2007 likner på forholdet i 2012, til tross for at Spotify og strømming ikke var på markedet da. Man trenger å studere utviklingen over tid, og man må analysere hva som er gitt ut og er populært osv, for å forstå utviklingen. Jeg tror det er altfor tidlig å si at strømming påvirker det lokale repertoaret i negativ retning, i hvert fall i Sverige.

Dersom vi bruker år 2011 som eksempel, var det Veronica Maggio som dominerte markedet, med godt over 113 millioner strømmer. En slik braksuksess påvirker forholdstallene, men samtidig utgjorde nok ikke Maggio-strømmingene særlig mer enn 1-2 % av det antallet strømminger det året. Selv om en individuell suksess påvirker forholdet mellom lokalt og internasjonalt repertoar, tar det mer å komme opp til de nivåene vi snakker om.

Les også: Gramart: [link id=68413 title=»Sunnhetstegn at synspunktene offentliggjøres«]

Jeg tror det er vanskelig å skape en felles virkelighetsoppfatning. Det ligger i menneskets natur å se virkeligheten på ulike måter, og selv om man kan diskutere ulike grader i avvik til hvordan man ser det, tror jeg en homogen, nøyaktig, og perfekt beskrivelse av strømmeområdet er en ønsketenkning. Det viktigste er at man, politisk, økonomisk og strukturelt gir så gode forutsetninger som mulig for at aktørene i bransjen kan drive på en god måte. Det er også avgjørende at aktørene får drive virksomheten sin, uten at forskere, politikere eller andre, går inn og roter i den «indre» delen av virksomheten.

Det er jo litt unikt at omverdenen alltid «forventer» å få vite hvordan det ser ut «bak kulissene» i musikken, hvordan avtalen ser ut, hvem som tjener mest osv. Selvsagt har dette å gjøre med at musikk er noe mange er engasjert i. Men det er tross alt slik at plateselskap, forleggere, festivalarrangører, bookingbyråer, til og med samlere og utøvere til en viss grad konkurrerer med hverandre, som i alle næringer. Ingen ville kreve at Volvo eller ICA avslørte nøyaktig hvordan kontraktene med deres leverandører ser ut. Ingen krever å vite hvor mye melkeprodusenten faktisk får til slutt, og det er heller ikke sikkert at melkebonden, meieriet, dagligvaren og sluttforbruker har en felles oppfatning av virkeligheten.

Det er kanskje en litt krass sammenligning, men jeg mener at kravet om å avsløre eksakte tariffer, oppbygningen av avtaler og aktørenes fordelingsmekanismer noen ganger går litt for langt. Jeg mener at alle ville tjene på mer transparens, men det må være en åpenhet som er bygget på korrekt kunnskap om forholdene de ulike aktørene i bransjen opererer med, og ikke på «rykter», basert på hva noen få aktører, utøvere eller selskap hevder.

— Utvalgsleder Daniel Nordgård håper at økt forskning på den digitale musikkstrømmen kan skape større felles forståelse mellom partene. Har du noen tanker om hva slags forskning som eventuell behøves?

— Dels tror jeg det er viktig med en ren teknologiforskning, som ser pragmatisk på utviklingen. I og med digital distribusjon har datamengdene vokst ekspansivt. Enorme mengder data skal håndteres, og alt må være strømlinjeformet på en effektiv måte, slik at man fjerner så mange manuelle prosesser som mulig. Mye forskning på andre områder burde kunne overføres til musikkbransjen, ikke minst det som er gjort innen anvendt matematikk, informatikk og statistisk analyse.

Jeg tror det er svært viktig at forskningen er relevant for bransjen, at man tar utgangspunkt i problemstillinger som utøvere og andre aktører kan dra nytte av. Det er alltid mulig å lage teorier og filosofere om ulike konfliktsituasjoner, men forskning som ikke fører til noe som kan brukes ser jeg, som er dataviter, oftest som ganske meningsløs.

Les også: [link id=68419 title=»Debatten ender i skyttergravskrig«]

Så tror jeg vi trenger mer spesifikk forskning på hva som skjer i de «mykere» prosessene, for eksempel innen markedsføring og i sosiale medier. Vi må se på hvordan musikk spres mellom mennesker i dag, forstå den varierte musikkbruken som har oppstått. Her kan mye gjøres hvis forskere får tilgang til statistikk fra strømmetjenestene, og de ulike aktørene i bransjen (som YouTube, Facebook osv), og om forskerne har tydelige problemstillinger de vil svare på.

Igjen bruker de som sitter på statistikken denne i sin virksomhet, og vi kan ikke kreve at de skal avsløre alt. Min erfaring fra Sverige er imidlertid at så snart forskere stiller spørsmålene på en ordentlig måte, og viser vilje til å skape ny, brukbar kunnskap, er aktørene åpnere enn du i utgangspunktet tror. Forskere kan spille nøkkelroller, og jobbe sammen med bransjen for å utvikle forståelse som gir en riktig form for åpenhet og et kunnskapsgrunnlag. Det er tross alt ingenting som fører til så store konflikter som mangel på kunnskap.

— Strømmetjenesten Beat vil gi artister og plateselskaper mulighet til å se hva som avspilles i sanntid, slik at de kontinuerlig kan følge med på antall avspillinger etc. Kjenner du til om andre strømmetjenester har gjort det samme? Og tror du at en slik tjeneste vil bidra til å skape bedre oversikt i et artistperspektiv?

— Det er definitivt en spennende utvikling. På sikt tror jeg at vi vil ende opp der i hele økosystemet. Jeg ser for meg en situasjon der ansatte i plateselskaper og forlag og enkeltutøvere kan sitte slik handelsfolk sitter på børsten og fyller inn aktiviteter i sanntid, avhengig av hva som skjer på nettet i verden. Vi er nok ikke der før om kanskje 10-15 år, men trenden er klar; selskapers arbeid med spillelister på strømmetjenester, kommunikasjon i sosiale medier basert på analyse av målgruppenes atferd, og forvaltning av data og statistikk i sanntid, alt dette tror jeg blir stadig mer viktig.

Men det dreier seg om å behandle enorme mengder data. Og her er det tekniske begrensninger i forhold til den relativt lille økonomiske virkeligheten bransjen befinner seg i, sammenliknet med mange andre næringer. Man kan liksom ikke bare få 70 milliarder, som Large Hadron Collider ved CERN i Sveits, for å utvikle teknologier som kan håndtere 15 petabyte per år. Trenden er likevel tydelig i det at vi går mot kortere rapporteringssykluser, og til slutt trolig mot sanntid.

Les også: [link id=68420 title=»Lanserer sanntidssystem for artister«]

I den svenske bransjen vet jeg at man har diskutert muligheten for å innføre en vekting av betalinger per bruker. Det vil si at om jeg hører på veldig mye på Veronicas Maggio en måned, skal hun få en høyere prosentandel av min betaling av 99 kroner. Slik det er nå, samler man inn en stor pott som fordeles basert på en minimums/variabel tariff og det totale antallet gjennomlyttinger. Men om jeg bare lytter til Maggio og én annen artist den måneden, så vil det bare være rettighetshavere til denne musikken som får penger fra abonnementet mitt.

Hvorvidt dette, eller en liknende variant vil bli innført, er noe som må avgjøres i dialog mellom tjenestene og rettighetshavere. Det er ikke sikkert at slike løsninger er positive for utviklingen av næringen som helhet, verken for utøvere eller andre.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Avslutningsvis vil jeg si at det vi ser nå er den utviklingen vi håpet på for årene 2001-2007. I Sverige ligger inntektene til opphavspersoner i hovedsak på samme nivå som i 2004, og vi arbeider oss gradvis tilbake mot de nivåer vi en gang hadde. Om vi vil nå de samme nivåene som ved årtusenskiftet, eller til og med overgå dem, er for tidlig å si.

Det store skiftet handler jo om å gå fra å tjene penger på produktet eller enheten til å tjene penger på selve forbruket, eller lyttingen. Det er som om Volvo vil gi bort biler gratis, men ta betalt for bruken av dem. Der tror jeg at mange aktører i bransjen fremdeles ikke har funnet de optimale modellene. Det er tross alt den største overgangen siden mennesket (Edison) innså hvordan man kan spille inn lyd. Og jeg er helt overbevist om at vi vil finne nye måter å skape inntekter i dette paradigmet, så lenge vi husker at alt kan gjøres bedre , men at ingenting kan være perfekt.

Daniel Johansson har doktorgrad i informatikk og er ansatt ved Linné-universitetet i Sverige som forsker og foreleser. De siste 15 årene har han analysert digital distribusjon av musikk på vegne av den svenske bransjen, via Musikindustrin.se, Music Industry News, Music Publishers Digital Letter. Han jobber også i dialog med plateselskapene, rettighetsselskaper og andre aktører i bransjen.

Stillinger

Kantor/ organist

Kongsberg kirkelige fellesråd

Orkesterbibliotekar

Oslo-Filharmonien

Kantor/ kyrkjemusikar

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Produsent

Riddu Riddu Festivála

Produsent

Kulturfabrikken Sortland KF

Programsjef

Bodø2024 IKS

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev