Elefanten begynner å ta form
INNLEGG: Vi har i Norge en lang tradisjon og alminnelig politisk aksept for at løsninger kan diskuteres kollektivt. Den retten benytter vi oss av, og vi mener det er legitimt, skriver Christian Wadahl Uhlen.
Erling Andersen i FONO på . ds. Jeg er takknemlig for at Andersen på denne måten bidrar til ytterligere belysning av utfordringene knyttet til fordeling av digitale inntekter, slik Audun Molde korrekt etterlyste i .
Andersen og jeg er enige om at det er et felles mål for FONO og GramArt å sikre norsk musikkproduksjon inn i fremtiden. Vi støtter også økningen i publiseringsstøtten og andre næringstiltak som primært er rettet mot plateselskaper og produksjonsmiljøer. I det store og hele har GramArt og FONO mange felles interesser – også når det gjelder utfordringer i en digital musikkøkonomi. Når det gjelder inntektsfordelingen mellom artist og plateselskap, ligger det imidlertid i sakens natur at våre to foreninger representerer interessemotsetninger. Jeg er derfor ikke enig med Andersen i at å fremlegge vårt syn på en så viktig sak ”svekker fokus” i den digitale debatten. Debatten er, som samfunnet forøvrig, komplisert og sammensatt. Som organisasjon for norske plateartister er vi forpliktet til å målbære våre medlemmers interesser, selv om FONO skulle mislike synspunktet.
Andersen har forøvrig noen påstander i sitt innlegg som jeg er nødt til å korrigere.
Les også: –
50/50?
Andersen hevder at jeg i mitt innlegg tar til orde for en stram 50/50-deling av strømmeinntekter mellom artist og plateselskap. Det er ikke det jeg foreslår. Det er heller ikke foreslått av Sæmund Fiskvik i hans utredning. Tvert om har vi ikke foreslått noen fast prosent eller brøk. Etter vårt syn hører diskusjonen om brøkens størrelse hjemme på et senere stadium i debatten. Kanskje bør man skille mellom lisensavtaler (der artisten har finansiert innspillingen) og artistavtaler (der plateselskapet har finansiert innspillingen)? Kanskje bør fordelingsnøkkelen gjenspeile den faktiske investeringen som plateselskap og artist har gjort? Her vil jeg tro både FONO og IFPI har mange gode innspill som vi skal lytte til og ta alvorlig.
En helt annen sak er at mange artister i dag har krav på en 50 % andel i kraft av allerede inngåtte avtaler. Men det er et rettslig, og ikke et politisk spørsmål.
Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail
Mer eller mindre kake?
Videre hevder Andersen at kaken ikke blir større av en endring i den interne fordelingen. Jeg mener han tar feil av to grunner.
Den ene grunnen er at vårt forslag ikke kun handler om en endring i intern fordeling, men også om en omlegging av hele systemet for klarering av strømming og lignende digital utnyttelse. En kollektiv lisensordning vil forenkle rettighetsklareringen. Dette vil igjen skape innovasjon og flere og bedre tjenester i tjenesteleddet, som atter vil generere større inntekter til bransjen. Kaken blir altså større. Dette er også lagt til grunn av EU-kommisjonen, som har iverksatt et stort initiativ for forenklet rettighetsklarering (Licenses for Europe), nettopp av hensyn til å gjøre europeisk økonomi mer konkurransedyktig.
Den andre grunnen er at sunne økonomiske vilkår for artister og musikkutøvere er en forutsetning for at plateselskapene på sikt skal ha et produkt å tilby betalingsvillige lyttere. Gode utøvere bør belønnes med rettferdig vederlag når de strømmes, og ikke sultefôres med skillemynt. Skrinne utøvervilkår vil være et disinsentiv for mange gode musikere til å bli i bransjen, særlig når de blir voksne og får forsørgeransvar, og det vil motvirke rekruttering av nye håpefulle. Med status quo risikerer vi etter mitt syn at det blir en stusslig, liten og næringsfattig kake.
Ledige stillinger
Les også:
Ribbe høna?
Andersen antyder videre at GramArt vil ”ribbe” små norske plateselskaper ytterligere med vårt forslag om kollektiv forvaltning. Det har vi ikke sagt, og det er naturligvis heller ikke vårt ønske. Det vi sier er at vederlaget til utøverne skal være rettferdig, og det skal være underlagt demokratiske og transparente mekanismer. Hvis rettferdig vederlag er ”ribbing”, bør nok en del plateselskaper i så fall gå sin egen forretningsmodell etter i sømmene. En god forretningsmodell for et plateselskap – stort som lite – bør ta høyde for en rimelig utøverhonorering i den økonomiske planleggingen. En annen forretningsmodell er det vanskelig for GramArt som utøverorganisasjon å ha sympati med.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
GramArts rolle?
Avslutningsvis gir Andersen GramArt det råd at vi bør konsentrere oss om den individuelle rådgivningen og ikke bry oss om kollektive tiltak. Jeg forstår at GramArt sikkert til tider en plagsom torn i øyet som man helst ønsker skal håndteres på kammerset og ikke i offentlighetens grelle lys. Vi har imidlertid i Norge en lang tradisjon og alminnelig politisk aksept for at løsninger kan diskuteres kollektivt. Den retten benytter vi oss av, og vi mener det er legitimt. Det er overraskende at FONO – som selv er en interesseorganisasjon – har problemer med dette. Men det belyser vel kanskje også den store motstanden mot at representanter fra GramArt og Mfo i det hele tatt skulle få anledning til å sitte i Nordgård-utvalget.
Jeg ser frem til den videre debatten om digital fordeling. FONOs innspill er nyttige og belyser relevante bekymringer. At både FONO og GramArt offentliggjør sine syn – tidvis sammenfallende og tidvis i konflikt – er et sunnhetstegn for norsk musikkbransje.
Christian Wadahl Uhlen er konstituert daglig leder i GramArt og medlem i Nordgård-utvalget.
