Stiftelser i tussmørke?

Lederen av Bergesenstiftelsen mener at det er rom for å etablere flere stiftelser, men etterlyser samtidig “mer tenkning” omkring pengebruken, og mer interesse fra Regjeringen for hva stiftelsene kan bidra med i fremtiden.
I fjor prøvde Bull og samfunnsforsker Håkon Lorentzen å få kulturdepartementet til å engasjere seg for å “løfte fram og styrke filantropiske aktører i deres arbeid for et bedre samfunn”. Tanken er å skape både intern og åpen debatt om hvilken rolle de pengeutdelende stiftelsene kan og skal ha.
Lorentzen har tidligere forsket på norske stiftelser. I 2009 var det 3 300 pengeutdelende stiftelser i Norge. Resten av de 8 500 norske stiftelsene driver virksomheter som museer og teatre. I en rapport fra 2009 beregnet Lorenzen og hans medforsker Line Dugstad at Sverige har tre ganger flere stiftelser enn Norge, og at de svenske stiftelsene bidrar med mer enn fire ganger så mange penger til gode formål enn norske.

Forskjell på sponsing og støtte uten vilkår
Under et seminar arrangert av Talent Norge i Oslo i forrige uke, ga Ole Jacob Bull uttrykk for at vi kan få mye mer ut av stiftelsene.
– Mange stiftelser lever i et slags halvmørke, uten å kjenne til sitt oppdrag, sa Bull som leder Bergesenstiftelsen og har mange år bak seg som direktør for Norsk kulturråd.
Han pekte blant annet på at det er stor forskjell på stiftelser som gir vilkårsløs støtte og aktører som inngår sponsoravtaler.

– Mange stiftelser lever i et slags halvmørke, uten å kjenne til sitt oppdrag

– Det går et skille mellom stiftelser og næringslivsaktører.
Talent Norges årsrapport for 2015 viser at en rekke stiftelser (Cultiva, DNB, Tom Wilhelmsens stiftelser, Bergesenstiftelsen og andre) var med å spleise på støtteverdige talentprosjekter i fjor.
Ballade ba Bull forklare hvilken rolle han mener stiftelsene kan spille i det offentlig-private samarbeidet som Talent Norge er en del av.
– Ja, det er ett av flere gode spørsmål som vi bør finne svar på. Jeg og samfunnsforsker Håkon Lorentzen laget for et halvt år siden et forslag for å framskaffe mer kunnskap om dette. Vi tenkte at Stiftelsesforeningen kunne være initiativtaker, blant annet til å få mer forskning på feltet. Det handler blant annet om å finne ut hvilke roller stiftelsene kan spille fra nå og 20, 30 år fram i tid, sa Bull.
Oversikt kan gi fornuftig politikk
Behovet for se nærmere på dette bunner i at Bull, i likhet med mange andre, ikke ser for seg at offentlige budsjetter vil fortsette å vokse inn i himmelen.
– Det blir en mindre økning etter hvert som tida går. Hvis det da er god politikk bak, så kan det legges opp til at pengestrømmene går fra stiftelsene til fornuftige og samfunnsmessige, nyttige formål innenfor helse, sosial og en rekke nyttige sammenhenger som også omfatter kunst og kultur.
For å få laget en fornuftig politikk på feltet må noen i følge Bull få laget en “liten utredning, en liten rapport på 60-70 sider” som kunne inneholdt eksempler fra andre nordiske land og tanker om hvordan stiftelsene kan brukes. Ikke minst ønsker han å få stiftelsene mer fram i lyset.
– Hvem er de, hvor mye penger har de, hvordan styres de. Det er veldig mye å ta tak i her, sier han.
For liten interesse?
Det vi mangler er i følge Bull blant annet kunnskap hvordan norske stiftelser kan utvikle seg videre.
– For eksempel: Hva kan offentlig stimulering og tilrettelegging gå ut på? Hvor går grensene for hvor langt myndighetene bør gå. Her er det mye ugjort.
Bull sier at han syns det er “veldig rart” at den nåværende regjeringen, som har private bidrag som et viktig satsning på kulturområdet, “ikke er mer interessert i å se nærmere på det forslaget som vi laget, og dermed bidra til å få kunnskap opp på bordet og få en offentlig debatt om hva vi kan bruke disse stiftelsene til”.

Har oppnevnt utvalg
Statssekretær Bård Folke Fredriksen kjenner seg ikke igjen i kritikken. Han forsikrer at Regjeringen er opptatt av at norske stiftelser “har gode rammevilkår for å ivareta sine allmennyttige formål”.
– Regjeringen oppnevnte derfor i februar 2016 et ekspertutvalg som skal gjennomgå dagens regelverk og foreslå endringer i lovgivningen om stiftelser. Bakgrunnen var innspill fra stiftelser og andre om at dagens lovgivning på flere områder ikke fungerer godt nok, og er moden for endring. Utredningsarbeidet gjøres i samråd med en referansegruppe som representerer stiftelsessektoren, sier Fredriksen.
Han bekrefter imidlertid at henvendelsen Bull sikter til ennå ikke er besvart, men sier at et svar er på vei. Stiftelsesforeningen får snarlig tilbakemelding på søknaden. Regjeringen har i følge statssekretæren startet arbeidet med å lage et oppdatert og hensiktsmessig lovverk.
– Regjeringen samarbeider svært gjerne med stiftelser for kultur, sier Fredriksen.

Litt nærmere dere, dere mye nærmere oss
Den amerikanske kommersielle galleristen (hennes eget uttrykk) Valerie Dillon, holdt hovedinnledningen under Talent Norge-konferansen, formodentlig for å vise fram et system der private bidrag ikke bare er et alternativ, men en absolutt forutsetning for kulturell aktivitet.
Der kulturaktører fra andre land ikke sjelden kunne ønske seg å importere norsk kulturpolitikk til sitt eget land, er Dillon i stedet overbevist om at “vi kommer til å nærme oss dere litt, dere kommer til å nærme dere oss mye mer”, som hun sa til Ballade.
Dillon, som har bakgrunn fra musikkstudier, har vært med på å etablere (og finansiere) konsertstedet National Sawdust i Williamsburg i New York City, som åpnet i fjor høst.
– Jeg sier ikke at dere må gjøre som oss fordi det er den riktige måten. Jeg mener bare at deres modell ikke er økonomisk bærekraftig på lang sikt. Det kommer ikke til å være nok penger i de mer sosialdemokratisk baserte økonomiene til å dekke alle kostnader til dagens “samfunnskontrakt”.
Hun peker blant annet på den økende belastningen en stadig eldre befolkning legger på i-landenes nasjonale økonomier.
– De første som taper blir kunst og kultur.

– De første som taper blir kunst og kultur.

– På et mer overordnet ideologisk plan er Dillon også bekymret for systemer som det norske, der kulturstøtten nesten utelukkende kommer fra offentlige kilder.
– Hva hvis jeg er en støymusiker som kjemper for å overleve. Har jeg ikke da tross alt bedre sjanser i det norske enn i det amerikanske systemet?
– Vi har noen virkemidler på plass som bidrar til marginale uttrykk med lite publikumpotensial. Din geniale minimalist-støy-musiker kan få støtte. I National Sawdust vil han få mulighet til å spille konserter og spille inn musikk, selv om vi som sitter i styret, og som har betalt gildet, personlig hater det han gjør.
I følge Dillon er de utenkelig at styret påvirker den ansatte, kunstneriske ledelsen.
En festival med protestmusikk, som nylig ble arrangert i det nye konserthuset, er i følge Dillon et godt eksempel på at det blir tatt kunstnerisk risiko også i private, amerikanske institusjoner som National National Sawdust.
– Vi tar store sjanser, men noen ganger kommer folk til konsertene. Så gjør vi John Zorn eller Philip Glass og alle setene er utsolgt, sier hun, og legger til at noe penger også går til å subsidiere konsertbillettene.

15 private givere i talentsatsinger
Talent Norges bidrag til utvikling av “unge talenter og nyutdannede kunstnere” utløste i selskapets første leveår 78,6 millioner kroner, når private og statlige midler legges sammen. I alt 11 prosjekter fikk støtte. Totalt var 15 private bidragsytere med på satsingene.
“Vi gir ikke støtte til enkeltpersoner, men til prosjekter, organisasjoner og institusjoner som jobber med å utvikle talenter innen kunst og kultur. Søknaden bør derfor beskrive hvordan prosjektet vil støtte opp under toppsjiktet av unge talenter og nyutdannede kunstnere”, som Talent Norge skriver på sine nettsider.
Det har blitt reist kritikk mot de første tildelingenes prioritering av etablerte institusjoner som allerede får mye støtte. På musikkfeltet har en overrepresentasjon av klassiske tradisjoner blitt trukket frem.
Daglig leder Maria Mediaas Jørstad bekrefter behovet for et bredere utvalg blant prosjektene.
– Det klassiske musikkfeltet har en lengre tradisjon for å motta private gaver. Det har kanskje sammenheng med at det kan være lettere å måle ferdigheter og talent i denne kunstformen. Det samme gjelder vel i noen grad i dans, sier Jørstad.
Hun slutter seg til Tone Hansen fra Henie Onstad Kunstsenter, som i paneldebatten minnet om at begreper som ferdigheter og talent spiller helt andre roller i moderne billedkunst.
Jørstad peker på at de siste prosjektene Talent Norge har gått inn i viser at hun nærmer seg målet om favne bredere enn starten kunne tyde på.
– Hvordan får man plass til den vanskelige, provoserende og utfordrende kunsten i en satsing som denne?

– Hemmeligheten er å få frem gode prosjekteiere. Vi gir ikke stipend til enkelt-talenter. En god prosjekteier er en som ser muligheter og greier å sette mulighetene i system, slik at vi kan få med private samarbeidspartnere. Ingen sjangre er utelukket, bare prosjektene er gode nok.