Rockheim: tar mimringen over?
KOMMENTAR: Det som før var et opplevelsesenter er nå blitt nasjonalmuseum. Det hjelper kanskje litt på gjentatte utsettelser at det vi venter på blir mer storslått og nasjonalt, spør Tellef Øgrim.
#gallery-1 {
margin: auto;
}
#gallery-1 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-1 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-1 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Da Trond Giske, den gang i egenskap av kulturminister, for tre år siden skrev bevilgningen til Rockheim på kontoen for støtte til norsk rock var svaret fra Norsk Rockforbund at «penger til et rockmuseum har ingenting med den levende rocken å gjøre».
Nå kan man spørre seg om bevilgningen har noe med et levende museum å gjøre. For Rockheim er forsinket nok en gang. I løpet av den siste uka har jeg kunnet lese at «Rockheim åpner våren 2010» (dette står fortsatt å lese på Rockheim.no), at «grunnet tekniske utfordringer blir vi klare først til forsommeren» (redaktør Mange Gisvold i rockheim.no til klikk.no) og «kanskje vi kan ha åpent i sommer, men ikke ha en offisiell åpning før i høst» (direktør for Museene i Sør-Trøndelag Suzette Paasche til Adressa.no).
Forventningsmaskineriet rundt Rockheim inneholder en blanding av realiteter og retorikk. Øyvind Holens hiphop-biografier hører til blant realitetene. Her er et eksempel på retorikken: På Rockheim.no leser jeg at tiltaket nå er oppjusert fra «nasjonalt opplevelsessenter» til «nasjonalmuseet for pop og rock i Norge». Jeg finner ikke begrepet på Regjeringen.no. Ble det unnfanget på siste husfest, eller aner vi kloen til en kreativ spinndoktor? Uansett kan den nye statusen som nasjonalmuseum ikke leses som noe annet en oppjekking av ambisjonene. Det må vel bety at det som kommer er godt? At det blir et levende museum? At det blir et unikt ressurssenter for pop og rock? Vi håper.
Men «Nasjonalmuseum» er likevel tross alt over kanten. Spørsmålet tvinger seg fram: Har norsk pop og rock, med sin 50 år korte historie nok å by på til å kunne fylle et så «mimretungt» begrep som Nasjonalmuseum med innhold?
Svaret er nei.
Det samme gjelder egentlig for forskningsambisjonene som også er med på å berettige pengene vi foreløpig har brukt på prosjektet. Det er ingen grunn til ikke å ønske norsk populærmusikkforskning velkommen. Men norsk populærmusikkforskning er ikke nødvendigvis det samme som forskning på norsk pop og rock. Det er, ærlig talt, begrenset hvor mye særnorsk forskningsmat som finnes på dette feltet i Norge.
Derfor er det av avgjørende betydning for Rockheims fremtid at senteret, unnskyld nasjonalmuseet, ikke luller seg inn i bransjestolt mimring, men blir en kilde til inspirasjon for den musikken som skapes nå og som skal skapes i morgen. Det lille som har vært må underordnes det store som skal komme. Rockheims bidrag til Pstereo-festivalen i fjor var en god begynnelse. La det bli mye av denslags, enten det foregår i eller utenfor selve huset!
Etableringen av diverse nasjonale sentre og riksscener er foreløpige toppunkt i et par tiårs anstrengelser for å gi det vi tidligere kalte lavkulturuttrykk den status de fortjener. Men museumsfokuset i Rockheim-prosjektet er problematisk, ikke minst fordi det virkelig verneverdige ikke er det som var, men den unge rockens evne til å finne nytt.
Hvordan skal vi hindre at rockens, folkemusikkens og jazzens mini-operaer bidrar til at det som før var musikklivets utfordrere ender i den samme kunstneriske sklerose som mye av den klassiske musikken har pådratt seg etter 100 år som representasjonskultur?
