
Rettstilstand for kunstnere: Alt eller ingenting
Hva slags stillingsvern ønsker vi for kunstnere på høyt nivå? Forfatter Elin Ørjasæter har fulgt rettssaken mellom Det Norske Solistkor og sanger Ingeborg Dalheim.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Elin Ørjasæter, forfatter, rådgiver, lektor og foredragsholder
De strenge reglene for når det er lov å ansette folk midlertidig har et bransjeunntak. Virksomheter innen idrett kan ansette midlertidig og blir heller ikke rammet av treårsregelen. Vi trenger ytterligere et bransjeunntak, nemlig for kunst og underholdning. En ny dom i Borgarting lagmannsrett illustrerer behovet for et tillegg i unntakene i arbeidsmiljølovens §14-9(2)c-e.
Ingeborg Dalheim var sanger i Det Norske Solistkor i 17 år før hun plutselig ikke fikk fornyet kontrakten. Som selvstendig næringsdrivende hadde hun ingen rettigheter. Men var hun næringsdrivende, var hun ikke tvert imot en arbeidstaker? Det spørsmålet har versert i to rettsrunder. Dommen fra Borgarting kom i slutten av januar, og falt ned på at hun var oppdragstaker.
Arbeidstaker eller oppdragstaker? Spørsmål om riktig klassifisering er viktig i arbeidsretten fordi man må være arbeidstaker for å falle inn under arbeidsmiljøloven. Så sent som i januar 2024 kom en presisering av arbeidstakerbegrepet inn i arbeidsmiljølovens § 1-8, etter anbefaling i NOU 2021:9, det såkalte Fougnerutvalget.
Hva slags stillingsvern ønsker vi for kunstnere på høyt nivå?
De sju punktene som forarbeidene og senere Høyesterett har ment skal veilede i skillet, er følgende: Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning. Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet. Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse. Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet. Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn. Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister. Hvis det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver vil dette også kunne tale for at forholdet reelt sett er et arbeidstakerforhold.
Det er særlig det andre kriteriet som ofte avgjør disse sakene. Har arbeidstakeren plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet? Sangeren Ingeborg Dalheim var ekstremvarianten av både et klart ja og et klart nei på det spørsmålet. Ved øvelser og konserter var arbeidsgivers kontroll total, som tingretten påpeker, så kan dirigenten til og med bestemme når sangeren skal trekke pusten. Men når sangeren selv skal øve og forberede seg, så er kontrollen ikke til stede i det hele tatt. Heller ikke de andre momentene i sjupunktslista passer særlig godt på en sanger i et solistkor på internasjonalt nivå.
Derimot la både tingretten og lagmannsretten stor vekt på et helt nytt moment, nemlig at Dalheim fritt kunne takke ja og nei til prosjektene koret tilbød. Hvis et engasjement fra solistkoret kolliderte tidsmessig med andre oppdrag, fikk det ingen negative konsekvenser for sangeren å takke nei.
Etter solistkor-dommen i Borgarting tok vinneren alt.
Når jeg har fortalt om saken til ikke-jurister er reaksjonen unison: Kunstnere på dette nivået må være som toppidrettsfolk, klart de ikke kan være fast ansatt da, de må jo byttes ut når de ikke er på toppnivå lenger! Men kunstnere har ingen særstilling i loven, noe lagmannsretten også påpeker. Dommen henviser til en dom fra 1958, som gjaldt to sceneinstruktører på Nationaltheatret. Lagmannsretten kommer her med en analogi. De skriver at det ville være meningsløst å mene at en kokk på en restaurant med ambisjoner om en Michelin-stjerne skulle hatt et svakere vern enn en kokk som arbeidet på en vanlig veikro.
LES OGSÅ Ballades eksklusive intervju med Ingeborg Dalheim: – Det er på tide at sangere blir tatt på alvor som voksne, erfarne og seriøse musikere
Så er spørsmålet: Hva slags stillingsvern ønsker vi for kunstnere på høyt nivå? Ifølge avisa Klassekampens reportasjer er det flere og flere scenekunstnere som blir bedt om å sende faktura, i det som åpenbart burde vært en midlertidig ansettelse for en bestemt oppsetning. Også innen TV-produksjon blir dansere og andre scenekunstnere gjerne bedt om å sende faktura.
Etter solistkor-dommen i Borgarting tok vinneren alt. Sangeren Dalheim er næringsdrivende og har intet vern. Dersom hun derimot hadde vunnet, hadde konsekvensene blitt store for Solistkoret. Det er 26 sangere som har hennes type kontrakt, og et stort antall av dem ville da bli å anse som fast ansatte på grunn av treårsregelen i arbeidsmiljøloven. Den regelen sier at hvis man har vært midlertidig ansatt i tre år eller mer, blir man automatisk å anse som fast ansatt.
Det finnes måter å komme rundt problemet med treårsregelen i kunsten.
De fleste sangerne i koret har lenger fartstid enn tre år. Så fra å være et ensemble der samtlige har løse kontrakter som næringsdrivende, så ville koret plutselig blitt et ensemble med hovedsakelig fast ansatte. Dermed får de en aldersgrense på 72 år etter arbeidsmiljøloven. Innen gjeldende rett er det altså bare to utfall her. Enten at Dalheim er næringsdrivende og dermed helt uten rettigheter, eller at hun skal være fast ansatt til hun er 72 år. Begge utfall virker urimelige.
Når folk i i mitt vennenettverk sammenlikner sanger på dette nivået med idrettsutøvere, så har de kanskje et poeng? Et tilsvarende unntak for utøvende kunstnere som for idretten ville gjort det lettere for ensembler og produksjonsselskaper å klassifisere dem riktig (som arbeidstakere) uten at konsekvensene ble så drakoniske.
Slik loven er i dag, har nemlig idretten et tilsvarende unntak for treårsregelen. En idrettstrener kan være midlertidig ansatt i mye mer enn tre år, uten at det gir rett på fast ansettelse. Dette ifølge Abelias nettsider, som skriver om unntaket i idretten.
Det finnes måter å komme rundt problemet med treårsregelen i kunsten.
En landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om adgang til midlertidig ansettelse innenfor en nærmere angitt arbeidstakergruppe. Og denne arbeidsgruppen må utføre «kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett», heter det i arbeidsmiljølovens §14-9(4). Men for å organisere seg må man jo være arbeidstaker først! Den åpenbart gode løsningen ved å løse spørsmålet i en tariffavtale er altså ikke et alternativ, dersom man er oppdragstaker. For som næringsdrivende kan man ikke få en tariffavtale.
Ingeborg Dalheim tapte altså saken. Ettersom hun er organisert i Creo er det vel ikke usannsynlig at den blir anket. I disse dager går en annen klassifiseringssak for retten, nærmere bestemt Oslo Tingrett. Er Wolt-syklistene arbeidstakere eller oppdragstakere? Uansett resultat vil den trolig bli anket. For spørsmålet om riktig klassifisering er det mest avgjørende spørsmålet i arbeidsretten, spørsmålet som avgjør alt annet som følger. Og sjupunkt-lista, den vi har brukt for å avgjøre klassifiseringen, ser ut til å være i fri flyt etter dommen i Borgarting.
Oppsigelsesvern, arbeidstid, retten til tariffavtale? Alt beror på riktig klassifisering.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025