Au-pairer og Dekonstruksjon: Norge sett fra England
Som våre årvåkne lesere sikkert vet, har det engelske musikkbladet «The Wire» ofte hatt fokus på norsk musikk. Både band som Noxagt og gamle travere som Arne Nordheim har vært omtalt, og ifjor ble en CD med artister fra det norske selskapet Rune Grammofon distribuert til alle bladets abonnenter. Redaktør Rob Young var en tur i Oslo i sammenheng med Maja Ratkjes opera «No Title Performance and Sparkling Water» og han tok seg i denne sammenheng en liten prat med Ballade. – Vi fokuserer ikke på norsk musikk fordi den er norsk, men fordi det er mye interessant som skjer her, uttalte Young.
Av Kyrre Tromm Lindvig
— Mye av det som skjer i Norge i dag er basert rundt en del nyskapende og offensivt satsende plateselskap, slik som Rune Grammofon, Smalltown Supersound og flere, forteller Young.
– I det hele tatt virker det som om det er en undergrundsmusikkscene her til lands som er veldig vital. I tillegg er det også en ny generasjon med jazzmusikere på vei som har et annet ‘sound’ enn det typiske ECM-lydbildet som norsk og skandinavisk jazz har vært assosiert med, sier han.
I sammenheng med Nordheimartikkelen, (som ble behørlig dekket her i Ballade) trekker Young særlig frem det faktum at Nordheim alltid har vært veldig positiv til å bli resirkulert.
— Det er noe som imponerte meg, blant annet at han var så positiv til «Nordheim Remixed» prosjektet, sier han.
— Vi har merket oss at en del modernister på kontinentet ikke har vært så positive til lignende ‘dekonstruksjonsprosjekter’, blant annet så var franske Pierre Henry mildt sagt ikke imponert over en remix av hans verk. Og så vidt jeg har skjønt er Nordheim en statsstøttet komponist, er han ikke? Og da er det ekstra bemerkelsesverdig at han ikke bare setter seg ned og hviler på laurbærne, mener Young.
Han nevner også at «The Wire» har et utmerket forhold til den norske ambassaden som de samarbeider mye med.
— De er en viktig ressurs for oss, blant annet hjelper de oss med å formidle kontakt og med praktiske ting. De hjelper rett og slett med å sette Norge på kartet, sier han.
Senere dreier samtalen seg inn på selve bladet «The Wire», som også har mange lesere i Norge. Bladet har blitt kjent for sitt eklektiske utvalg av musikk, ett og samme nummer kan inneholde alt fra analyser av samtidsmusikk og intervjuer med popartister til lange avhandlinger om jazz.
— Det er vanskelig å si hva som er vår profil, sier Young.
Ledige stillinger
— Bladet begynte som et blad for jazz- og samtidsmusikk, vi hadde blant annet et stort oppsving på begynnelsen av 90-tallet, da jazz begynte å bli ‘in’ igjen. I dag er imidlertid spekteret bredere, vi skriver blant annet mye om improvisasjonsmusikk på tvers av genrene. Men ikke bare! Det er i det hele tatt ikke så lett å forklare hva som er vår profil, ler han.
— Personlig er jeg opptatt av at vi ikke skal bli for marginale rent tematisk. Jeg prøver samtidig hele tiden å utfordre både leserne våre så vel som selve institusjonen «The Wire», blant annet ved å ta inn popstoff som jeg synes er interessant, sier Young.
Videre poengterer han viktigheten av at «The Wire» er et økonomisk og dermed også redaksjonelt uavhengig organ.
— Det er det som gir oss friheten til å gjøre det vi vil, betoner Young.
— I over 20 år har vi kunnet bygge opp en egen identitet, vår tidligere eier – som for øvrig aldri la seg opp i hva vi gjorde – kjøpte vi ut for en tid tilbake, så nå står vi friere enn noensinne, sier han entusiastisk.
Selv om Young er meget oppdatert på norsk musikk, noe som sikkert ikke dempes av det faktum at han er forlovet med en norsk jente, må han helle litt kaldt vann i årene på de som tror at norsk musikk er veldig stort i England.
– Det er mest norske studenter og au-pairer som går på konserten med norske band, sier han.
— Men det er noen band som udiskutabelt er kjente, både i England og i utlandet ellers. Turbonegro og Motorpsycho er to representanter, men det finnes også flere norske band som har tilhengere i diverse miljøer, forteller han.
Young forteller videre at internettets rolle i spredningen av musikk har vært viktig, ikke minst for musikk fra mindre selskap.
– Det er i dag ikke noe problem å få tak i smal musikk fra alle verdenshjørner, og slik har eksperimentell undergrunnsmusikk, deriblant norsk, kunnet finne publikum i mange deler av verden. Denne utviklingen forsøker vi å gjenspeile i «The Wire», og nå som Norge er på kartet, vil vi også fortsette å skrive om norsk musikk, sier han.
Om Ratkjes opera, som han kom ens ærend til Norge for å se, sa han ikke så mye, men han virket veldig fornøyd med særlig genreblandingen.
— Men den var kanskje litt lang, sier Young avslutningsvis. Noe for øvrig Ballades journalist kan si seg enig, særlig med tanke på de harde trebenkene som ikke akkurat var balsam for rygg og bakende.
