Henning Andersen og Marius Lien ankom Charleston nøyaktig samtidig med den historisk store orkanen Helene og tre utsolgte konserter med fenomenet Daniel Donato og hans musikalske kosmos. De fikk med seg stor inspirasjon - og en dag skal Marius Lien spille med Donato, skriver musiker og filmskaper Henning Andersen.(Foto: Hilde Rasch)
Les Henning Andersens essay om hvordan tre orkanskremte nordmenn på tur i The Deep South opplever kosmisk inspirasjon i bandbussen til Daniel Donato – et av musikkens mest interessante talent, i følge skribenten.
Reisebrevet er skrevet av Henning Andersen, musiker.
Henning Andersen på Folly Beach, USA. Andersen stod bak rockumentaren «Håp i Amerika», som hadde nettpremiere her på Ballade.no i desember 2023 – les mer og se dokumentaren her, en film om en annerledes musikkreise og rockens spor av håp i USA. (Foto: Hilde Rasch)
Hva faen? Har de tenkt til å fly gjennom orkanen? Marius Lien, Hilde Rasch og jeg raser gjennom den sorte himmelen i 900 km i timen. Human tremolo, tenker jeg på der vi dupper opp og ned med tyngdekraft og kraftige vindkast.
Den historiske store orkanen Helene ankom Charleston nøyaktig samtidig som oss, og de første timene skal bli dramatiske, med skremmende tornadovarsler på telefonen, strømbrudd og flyvende trær.
Noen hundre meter før vi ankommer AirBnb-leiligheten passerer vi The Pour House, en legendarisk konsertarena i Charleston.
Hva faen? Skal Daniel Donato spille her? For en herlig tilfeldighet. Vi ber sjåføren stanse et lite øyeblikk (det er ikke populært hos Uber-sjåfører). Vi må kjøpe billetter. Men på døren er det spikret opp plakat med utvetydig språk i CAPS LOCK:
SOLD OUT
THERE ARE ABSOLUTELY NO TICKETS LEFT FOR SALE
SERIOUSLY THERE ARE NO TICKETS AVAILABLE
LIKE FOR REAL THERE’S NO TICKETS BRO
PLEASE DON’T WASTE OUR TIME ASKING FOR TICKETS
Ledige stillinger
I’M SORRY YOUR GIRLFRIEND IS IN THERE BUT YOUR STILL NOT GETTING IN
Her skjer det noe interessant, det er sikkert og visst, og det må vi utforske. Gitargud og opphavsmannen til Cosmic Country, Daniel Donato, har solgt ut tre kvelder i Charleston. Hva er greia med det? Dette er det første stedet han spilte utenfor Tennessee. Han lånte bilen til moren og kjørte 90 mil for 250 dollar og 25 personer i 2018. Nå er alle billetter revet vekk – tre kvelder på rad!
Fra AirBnb til The Pour House på kvelden vandrer vi gjennom den fineste gata vi har sett. Levende eiketrær med spansk mose som tynges ned av enorme greiner i en naturlig kjærlighetstunnel. Det er varmt, fuktig og vinden har endelig dødd.
Det er kjærlighet i enden av denne tunnelen. Ut av utallige biler sklir verdensvante, moteriktige, smilende og kosete unge voksne. I hundrevis. De stopper aldri å komme.
Et kjapt AI-søk forteller oss at Donato gir Grateful Dead og Jerry Garcia creden for Cosmic Country, så vi gleder oss til å se den kollektive syretrippen kicke inn i køen.
Men ikke lukter vi weed, ingen går på henda eller ser mot himmelen, og det er ikke engang drikking i køen. Absolutt alle slipper inn, det er til og med forventningsfulle unger på vei inn.
Her er det noe gæli som ikke er helt rektig, som bestefaren min sa. Vi står og ser på starten av en trend, tenker jeg.
Siste konsert er neste dag, og selv AI klarer ikke å finne billetter. Vi tenker det ikke er sjans. Men neste morgen bestemmer vi oss for prøve. Hva hvis vi ber om et intervju, da får vi sikkert se konserten også. Jeg ringer Tom Skjeklesæther (norsk musikkjournalist, red.mrk.) og spør om det vi så kvelden før kan være en god story.
«Ja, veldig interessant!!» Med to utropstegn.
Vi har under 12 timer på oss. Det er lørdag. Managementet er ikke tilgjengelig (de skal senere vise seg å være veldig hjelpsomme og hyggelige). Plateselskapet sover, og det er ingen som åpner da vi banker på turnébussen.
Men det er lyder i bakgården. Vi hører «Time», av Pink Floyd, men med bandet til Daniel Donato. Herregud, for et band, da mann!
Foran et backdrop med Jimi Hendrix. Det er ettermiddagsshow og Donatos band spiller bokstavelig talt fra morran til kveld, skulle det vise seg.
«Jobber du for Daniel Donato?» spør jeg. Noen mennesker utstråler en aura som kan leses.
«Ja. Hvordan kan jeg hjelpe deg?»
«Jeg vil lage en story om Daniel Donato for norske medier. Tror du jeg kan få et intervju med ham?»
«Tja, men hvem er du?»
«Henning Andersen. Jeg er i Charleston for å spille inn plate sammen med Marius Lien hos Wolfgang Zimmerman i The Space. Vi begynner på mandag.»
«Marius Lien? Han møtte jeg Nashville i fjor. Jeg og Daniel.»
Og sånn har det seg at tre orkanskremte nordmenn på tur i The Deep South sitter i bandbussen til et av de mest interessante talentet i bandverden akkurat nå.
«Det eneste som betyr noe, er at alt må være sant og ekte. Lou Reed sa at det betyr ingenting om du er en god eller dårlig vokalist. Du må være en ekte vokalist», er det første Daniel Donato sier til oss.
Marius Lien og jeg har diskutert den påstanden lenge etter intervjuet. Vi tror meningen er at du må være lojal til opprinnelsen, som i Donatos tilfelle er country-musikken. Han begynte å spille country på gata i Nashville som 14-åring, og han har aldri sett seg tilbake.
«Faren min fulgte meg til gata. Han ville se om det bodde noe i meg. Både han og jeg forsto det med én gang, og jeg har kun fokusert på musikken og gitaren siden den dagen. Jeg forsto der og da at navnet mitt var skrevet i stjernene», sier Donato. Han er intens i blikket da jeg påstår at han umulig kunne vite at det ville gå veien.
Fyren er ikke bare smart og viljesterk. Han sier rett ut at han liker å jobbe hardt. Og han er kreativ. Det er et gudbenådet kombo-talent som aldri slår feil. Kreativiteten har han brukt til å skape et helt nytt begrep i musikken: Cosmic Country. Og forklaringen er astronomisk:
«Hvis du titter opp på stjernene, forstår du at universet er mye mer komplekst enn hva øyet kan se. Jeg kan hundrevis av tradisjonelle countrylåter. Jeg spilte tusenvis av timer med Don Kelly for turister i Roberts Western World i Nashville. Vi bruker mange av disse låtene i konsertene våre.»
Hvorpå han begynner å synge for oss:
Dig a hole dig a hole in the meadow
Dig a hole dig a hole in the cold, cold ground
Donato står trygt i country-tradisjonen, men vil ta låtene akkurat dit han føler for det.
Fordi vi har klart å hustle oss til et intervju, gir tour manageren oss tre billetter til konserten samme dag, og vi forstår mer av konseptet cosmic country.
Det unge publikummet tar helt av. Det er som et house-party på 90-tallet – uten dopet og DJ-en. Donato og hans utenomjordiske band drar låtene ut i 10-minutters lange epos. Akkurat når du tror at supernovaen skal eksplodere, har gutta tre gear igjen. Marius Lien er lamslått, og det skal bli verre:
«Vil du spille litt gitar?»
Daniel spør Marius, men Marius tolker ikke signalene.
«Jeg hørte ikke helt hva han sa, og jeg håpet han skulle bli mer konkret», sier Marius etter at vi er tilbake i Norge.
Min kone Hilde og jeg forstår at Marius er frustrert og lar han være i fred for å analysere Donatos musikalske konsept. Når vi våkner neste morgen er leiebilen og Marius borte. «Jeg vet hvor han er», sier jeg til Hilde, og riktignok er han snart tilbake med fire nye gitarpedaler og klare tanker om lydlandskap i hodet.
«Sånn er det bare med gitarister», slår jeg fast til Hilde.
Tilbake i bandbussen er stemningen på topp på grunn av Eric Clapton. Alle tre er enige om at Clapton er den beste. Og med tanke på at det er 30 år mellom meg og de to gitargudene, så er det veldig interessant.
«Alle gode gitarister har identitetskriser. Eric Clapton er den som har fiksa overgangen fra ulike stilarter best. Eric Clapton er cosmic country», sier Donato.
Dette er selvsagt Marius Lien helt enig i. Marius, som har studert estetikken til Clapton til den minste detalj. Gi ham et Clapton-sound, og han kan gjenskape og videreføre den.
Men utgangspunktet er Grateful Dead. De tok med seg alle amerikanske stilarter. Country, jazz, blues og rock.
Men hvorfor ikke bare holde deg til country, Daniel? Du spilte tross alt 464 ganger med Don Kelly hvor hver gig var fire timer. Tirsdag til lørdag hver uke.
«Country er lik den amerikanske historien. Det er fortellinger om kjærlighet og hardt arbeid. Country er ekte, og derfor elsker jeg det. Men jeg vil ikke begrense meg til tre grep og sanger om pickup trucks. Ikke drikker jeg noe særlig med øl heller. Vi starter gjerne en låt med tre grep og tradisjonelt arrangement, men så drar vi avgårde».
Henning Andersen, Marius Lien og Daniel Donato på bar i Charleston, USA. «Country er ekte, og derfor elsker jeg det,» forteller den amerikanske musikeren til sine norske kollegaer. (Foto: Hilde Rasch)
Og gudene skal vite at det tar av som en UFO. Bandet spiller seg inn i ukjente galakser og svarte hull. Hilde, Marius og jeg er enige om at det er den mest interessante konserten vi har vært på.
Bandet er selvsagt world class, men det er den musikalske filosofien som er mest interessant. Det starter med opprinnelsen, med country, men det kan ende opp i et EDM-dropp som den unge fansen tar fullstendig av på. What a show! Og ingenting er programmert. Alt spilles av mennesker, og de gjør aldri like spillejobber. Alltid nye låter, alltid nye vendinger på eksisterende låter.
«Har du alltid hatt så unge fans?»
«Nei. Alle superstjerner som jeg kjenner startet med å spille for to dollar – på en tirsdag. Så ble de først populære for eldre mennesker. Det er ofte de som går på bar for å høre live-band.»
Marius og jeg er veldig enige i den påstanden. Alle venter på at bandbevegelsen også skal få gjennomslag hos unge nordmenn.
«Etterhvert blir systemet klar over at du gjør noe bra for de eldre, så blir du satt foran et yngre publikum. De sluker alt som blir servert dem, og da er du på gang. Det er veldig interessant at vi alltid spiller for et eldre publikum første gang vi kommer til en by. Men neste gang er det alltid yngre folk. Over hele USA,» sier Donato.
Marius Lien nikker en smule misunnelig.
«Det er ikke uvanlig at snittalderen er over 60 år på mine gigs», repliserer han.
«Problemet er at folk projiserer tidligere erfaringer til eksisterende ord. Som blues og pizza, for eksempel, svarer Donato.
Det er grunnen til at jeg fant opp begrepet Cosmic Country. Jeg ville ha frihet samtidig som jeg ga respekt til opprinnelsen.»
If you don’t have an origin, good luck with the future. Vi kan ikke annet enn å resitere på Donatos amerikansk.
Det blir spennende å se hvordan det europeiske publikummet takler fenomenet Donato. Kommer the cool crowd til Sentrum Scene for en reise til Donatos musikalske kosmos? Vi tre er enige om at tiden er inne for det. Folk er sultne på noe nytt. Bandmusikk er på vei inn igjen. Og takk gud for det.
Jeg tror folk er litt lei av overprodusert musikk og algoritmer. De er lei av krig og politikk, og de kommer til oss for en «relief», avslutter Donato.
Og det er ingen tvil om at publikum på Pour House i Charleston, South Carolina, tar seg en pause fra all drit i verden. Kvelden tar fullstendig av. Jeg sto sammen med Marius på første rad for å studere gitarknepene til Donato. På veien tilbake til baren ble jeg stoppet 100 ganger av folk som ville fortelle meg hvor fantastisk Donato er. Eufori uten dop er altså mulig. Folk bare elsker musikken.
Konsert med Daniel Donato på The Pour House i Charleston. (Foto: Hilde Rasch)
Vi tar med oss inspirasjonen inn i musikkstudioet dagen etter. Og jeg lover meg selv at Marius Lien en vakker dag skal få spille med Daniel Donato.
Henning Andersen og Marius Lien landet i Charleston samtidig som orkanen Helene begynte sine herjinger i «The Carolinas» i fjor høst. Sammen med produsent og musiker Wolfgang Zimmerman (Band of Horses, Susto) lagde de albumet Montford Ave i løpet av fire dager i studio og én dag på stranda. Albumet slippes 17. oktober, men fredag 19. september kommer singelen «I’m not in control».
Wolfgang Zimmerman kommer til Norge for å spille trommer på Henning Andersens release-konserter i Oslo 17. oktober (Dattera til Hagen) og Halden 18. oktober (Kulturhuset i Halden).
