Økseskaft og gitar-stemming

Følg debatten i Ballade: Musikkjournalist Tom Skjeklesæther etterlyser tydeligere svar på sine spørsmål om fraværet av sentrale navn i norsk rockhistorie i Rockheim Hall of Fame. Dette er et svar til Rockheim-direktør Arnfinn Stendahl Roknes svar i gårsdagens Ballade. 

Av Tom Skjeklesæther, musikkjournalist

Arnfinn Stendahl Rokne, direktør ved Rockheim og Ringve museer, sitt svar til meg etter min etterlysning knyttet til fraværet av påfallende store og viktige navn i norsk rockhistorie i Rockheim Hall of Fame, sørget for at jeg måtte slå opp den historiske bakgrunnen for uttrykket «Goddag mann økseskaft».

Det viser seg at det stammer fra Asbjørnsen og Moes «Norske Folkeeventyr», spesifikt eventyret «God dag, Mann! Økseskaft!»

Det handler om en ferjemann som ikke vil svare på ubehagelige spørsmål fra lensmannen, og i stedet svarer på noe helt annet, «Hva han sitter og spikker på. Økseskaft!»

Så da jeg får gjenta dem:

Hovedspørsmålet jeg stilte var altså: Hvordan kan det ha seg at etter en eksistens på femten år, er det valgt inn til sammen seks artister fra hele den lange kyststripa vår? Fra Østfold (0) via Sørlandet (0) til Vestlandet (2) til Nord-Norge (4), mens det er valgt inn sju (7) fra Trondheim (Trøndelag)?

Hvordan unngikk man å forstå betydningen av å raskt få på plass det historisk/kronologisk signifikante?

Min kritikk handler ikke om enkeltnavn som er valgt inn så langt, men det åpenbare at man kan synes å ha satset på en rørete metode som mer bærer preg av å kaste et antall navn opp i en hatt hvert år, for så å trekke ut de heldige vinnerne.

Jeg mener ikke at Jokke & Valentinerne ikke skal befinne seg i Hall of Fame, men at de var et av navnene som ble valgt inn det første året? Eh?

I denne sammenhengen er fraværet av Aunt Mary og en bunke andre som har vært valgbare helt siden innstiftelsen av «Hallen», svært gode eksempel på at det er noe er grunnleggende off med metodikken.

Siden man startet på feil fot, kan det, som det har vist seg, bli vanskeligere og vanskeligere å rette opp.

Stendahl Rokne forklarer hvordan Rockheim og juryen jobber for å velge navn, han lander da på at det skjer «samskaping» med et stort utvalg bidragsytere.

Bortsett fra at uttrykket «samskaping» er et slikt byråkratisk moteord som bør kjippes inn på det samme avlåste ord-lagret som inneholder uttrykk som «verktøykasse» og «har vært en reise», så hjelper det altså lite om «samskapingen» resulterer i at mange lurer på hva som foregår.

Direktøren sier også at Rockheim med sine nye, utvidete utvelgelsesgrep, åpning for forslag utenfra, har «gitt fra seg styring og kontroll».

Vel, vel. Det kan synes som om det ikke var bedre stelt da man, formodentlig, hadde styringen.

Hva Rockheim driver med, bortsett fra «Hall of Fame», som Stendahl Rokne benytter anledningen til å promotere, er verdt en annen, separat debatt.