Tøyenparken, meet Lagos: Vestafrikanske hovedsteder er gryende hotspots for musikkbransjen. Music Norway reiser på showcasefestival i Ghana og landets highlifestjerner kommer og spiller i Oslo. På tide å regne opp hva som er afrobeat og afrobeats.
Lagos & Accra er blitt gryende hotspots for den globale musikkbransjen. Music Norway reiser på festival i Ghana for å lære, og landets highlifestjerner kommer og spiller i Oslo. Afrobeats til dansende horder på noen av Norges største sommerfestivaler.
Musikkskribent George K. Ofori. (Foto: privat)
Ballade-skribent George Kwadwo Ofori skriver i tre deler om hvordan afrobeats nå er synligere på norske festivaler og scener; mens låtene streames og kjøpes til flere ganger platinum på den amerikanske Billboard-lista. Hva skjer, Vest-Afrika? Hvordan kom du hit, hvordan var reiseruta også til lille Norge? Hvordan forandrer det afrikanske fokuset lyttere og scener? Og: hva er forskjellen på afrobeat og afrobeats? Her får du det forklart.
Det globale spennet til afrobeat og andre vestafrikanske musikksjangere har nådd såpass langt ut at våre isete dansegulv her i nord tines av rytmene fra sør. Mange av årets konsert- og festivalbookinger tyder på det samme. Dagens popmusikk er nok mer global i lydveien enn den har vært før, og jeg skal ta for meg Vest-Afrikas plass i det hele.
Hvordan havna vi skrikende «shaaaayooooo» i Sandvika i juni 2022? Dette er historien om hva som skjedde da Vest-Afrika reiste nordover – og hvordan musikken har fått fotfeste i her i våre trakter.
En fot i sør, og én i nord. Slik har jeg alltid beskrevet min livshistorie til nå, med de mange usannsynlige kulturmøtene det har medbragt. Disse kulturkollisjonene har medført veldig mye fint: kunst og uttrykk som følgelig får eksistere langt utover de grensene de kanskje kunne fått. Kollisjonene har skapt denne mellomkulturen, en third culture (som omtalt i Aon Naqvis bok «Third Culture Kids» som ga «sånne som meg» en plattform). Jeg har snakket mye om dette både i muntlig og i skriftlig form siden juni i fjor: men jeg kommer ikke over galskapen som var nigerianske Burna Boy på Kadetten. Euforien i lufta, med øldråper, tårer og pur kunstnerisk glede på og foran scenen, få afrikanske artister har skapt den magien live med sånn kok for så mange unge. Eller, få artister har kunnet gjøre det.
Keiserens nye musikk-klær
I lang, lang tid var det svært vanskelig å oppdrive afrikansk musikk for lytting om man ikke så i hylla i platesjappa med WORLD påklistret foran eller lyttet til Jungeltelegrafen fast hver uke. Liten overdrivelse kanskje, men særlig mainstream var ikke musikken. At all musikk som ikke hadde vestlig produksjon eller distribusjon ble sammensauset i sjangeren «world music» var en tragedie for mye briljant musikk i seg selv – men det ble et tveegget sverd for mange av verdens største artister.
Fela Kuti, afrobeatens dynamo, og Angelique Kidjo, kontinentets beninoise-amerikanske sanglerke, var berømte i Afrika for sine mange heseblesende konserter og organiske uttrykk. Utenfor kontinentet var de ikke akkurat ukjente, men de nådde musikkinteresserte som enten var interessert i “nisjete” sjangere – eller som var særlig begeistret for Kutis politiske aktivisme. I Kidjos tilfelle spilte nok Paris og hennes europeiske plateselskap og management på 90-tallet, i at så mange vet om henne og hennes musikk.
Mange av de afrikanske utøverne gikk med på denne label-brandingen i det internasjonale musikkmarkedet, da de tenkte at det var en gyllen mulighet til å bli oppdaget utenfor egen region. En kora-maestro fra Burkina Faso som jager drømmen om å få et nytt tysk eller svensk publikum? Det hadde de forsåvidt rett i: problemet var bare at alle tenkte det samme. Og alle havnet dermed i «world»-hylla.
Angelique Kidjo – fortsatt verdensstjerne. Slo igjennom da altfor mye av verdens musikk ble plassert på «World»-hylla. (Foto: Sofia and Mauro)
De lydmessige, kunstneriske, grafiske og til og med organiske stilene til mange av sjangerne som ble til “world” var så gjennomgående forskjellige fra hverandre at world-konseptet umulig kunne leve evig (pluss det lille faktum at musikken faktisk var fra hele verden). Ghanesisk highlife, sørafrikansk gqom og brasiliansk baile funk deler få likhetstrekk – annet enn deres ekstremt spennende, unike og varierte uttrykk. Og at det var noe annet enn det europeiske og amerikanske. Men så skjer det: kostymeskiftet.
Ledige stillinger
Afrobeat, som man kjente det som, fikk en ekstra ‘s’ rundt 2009 da en ny generasjon artister fra Vest-Afrika blandet elementer fra 60- og 70-tallets sjanger med moderne klubbmusikk tilpasset et popformat. Afrobeats og lignende sjangere ble omkledd til pop; afro-pop, afro-fusion, med videre – og de rykket frem i mainstream-køen mens utøverne ble tilgjengelige for større, nye generasjoner publikumsgrupper.
Det er såpass mye som har skjedd med denne musikkformen de siste ti årene at jeg har utfordringer med å velge ut hva som skal med. Men la oss starte et sted.
Den postkoloniale musikalske arv
Reiseruter er et spennende tema i mange afrikanske land, et ord med så mange forskjellige konnotasjoner. Den kan være fysiske traséer forsert, eller en kronologisk beretning av hendelser som staker kursen. Den eldre garde snakker om hvordan vi kom oss der vi er nå, ruta til i dag (ofte med en undertone av kritikk eller skuffelse av at ungdommen har mistet sin vei). Smertefullt tenker man også på en grov historisk mishandling av et helt kontinents folk, når man snakker om de ufrivillige reiserutene ut av Afrika i lenker under slaveriets hovedperiode. I senere tid har man snakket om reiseruter for å kartlegge en klassereise – gjort mulig av globalisering, masseutvandring etter at kolonitiden opphørte for de fleste; og den stadige metaforiske utviskingen av landegrenser.
«Urban popular music originating in Nigeria in the late 1960s that emphasizes percussion rhythms and features elements of jazz and funk and lyrics which are often strongly political». Slik lyder ordboka Merriam-Webster’s definisjon av ‘afrobeat’ som sjanger. Umiddelbart tenker man på den førnevnte nigerianske Fela Kuti som spydspiss i denne musikalske reisen. Men også før Fela var det mange som blandet tradisjonell palm wine highlife-musikk med påvirkninger fra jazz, soul og blues. Den nye «mellomkulturen», som jeg også har nevnt og kjent på innledningsvis, utviklet seg i Vest-Afrika. Legender som Ebo Taylor fra Ghana og Hugh Masekela fra Sør-Afrika kombinerte disse impulsene med stort hell, og appellerte til europeiske ører.
Arven etter de artistene ble videreført av Fela, Osibisa og lignende artister som sang om politiske situasjoner og hverdagene i regionen. Spesielt i årene etter at land som Ghana og Nigeria ble selvstendige fra britisk kolonistyre, vokste interessen for «nasjonalistiske» kulturuttrykk. Hva var typisk nigeriansk? Typisk ghanesisk? Noen av svarene kunne man finne i låtene som ble fremført på lokale talemål som Twi, Fante, Yoruba eller Igbo, med artister som Fela, Ebo Taylor og K. Frimpong. Enigmaet var at disse låtene, i møte med engelsk, ga liv til en ny slags populærkultur. Det er en uforklarlig varm mystikk rundt lydkvaliteten på den originale afrobeat – rytmisk i alle ledd med de små perkusjonene som danser med mektige hornrekker og lekne nylonstrenger. Det meste var organisk, lagd for hypnotiserende liveopptredener og med tradisjonelle instrumenter – spilt inn på bånd. Elektronikkens inntog på 80-tallet spesielt, skulle dog endre gamet. Mer om det i morgen!
Les George Kwadwo Ofori på ballade.no i morgen: Synth i hus og melodiske millionspråk
Ghanesiske Rob slo igjennom på 70-tallet – og turnerer Europa med det norske bandet Flammer Dance Band i 2023. Her med bandets Torb the Roach i Oslo. (Foto: privat)
