Nigerias superstjerne fikk Drakes drahjelp – Drake får dansbarhet og autensitet

Lagos & Accra er blitt gryende hotspots for den globale musikkbransjen. Music Norway jobber med nettverk og kompetanse i Ghana og landets highlifestjerner kommer og spiller i Oslo. Annonserte afrobeatsstjerner som Rema og Wizkid skal trekke publikum til noen av Norges største sommerfestivaler.

Hva skjer, Vest-Afrika? Hvordan kom du hit, hvordan var reiseruta mot nord? Hvordan forandrer det afrikanske fokuset lyttere og scener? Og: hva er forskjellen på afrobeat og afrobeats? Ballade-skribent George Kwadwo Ofori skriver i tre deler om hvordan afrobeats vokste til å prege toppene i en globlisert musikkverden.
Første del finner du her.

I dag: I både smertefulle og litt mer berusende fotspor, 80-tallets synth, språkenes og rytmenes påvirkning på global pop.

Mange av årets norske konsert- og festivalbookinger, og dagens største hits er kanskje mer globale i lydveien enn noen gang før. Hvordan havna vi skrikende «shaaaayooooo» i Sandvika i juni 2022? Dette er historien om hva som skjedde da Vest-Afrika reiste nordover – og hvordan musikken har fått fotfeste.

Musikkskribent George K. Ofori. (Foto: privat)

Synth i hus
Inspirert av tysk techno, europeisk elektronika og klubb-subkulturer, fikk mange av de unge vestafrikanerne øynene opp for en fremtid og utvikling som emigranter i vestlige land. Resultatet ble at artister som selveste Funky Rob, Ata Kak (Ghana), og Bibi Mascel (Nigeria) skapte en slags alternativ, afro-disco vri med synthtunge produksjoner, et DIY-entreprenørskap rundt låtene og et ønske om å kontrollere låtenes distribusjon og promotering. For mange av artistene ble det med dét ønsket og de første opplagene på kassett – til lunken allmenn omfavnelse.

Ata Kak og Rob spesielt er i rampelyset igjen i dag, begge godt i 60- og 70-årene, når musikken som kanskje ikke var så tilgjengelig i deres yngre samtid i dag nytes som legendarisk og «forut sin tid». Grunnet jobben til ildsjeler som Brian Shimkovitz, mannen bak Awesome Tapes From Africa-bloggen, som gravde opp mange av disse skattene mange år etterutgivelse, får Ata Kak-ene på kontinentet nye liv. Ata Kak introduserte også rap på det ghanesiske språket twi for første gang, og mangelen på profesjonell innspillingsutstyr gjorde at låtene fikk en lo fi-kvalitet som bidrar til kultstatusen.

Les også: Oslobandet Flammer Dance Band turnerer med funkstjerna Rob

Mange av de andre artistene har fått sine låter ble samplet av dagens artister. Bibi Mascel’s «Special Lady», en disco kjærlighetssviske med nigeriansk schwung, gjenoppsto i amerikansk-nigerianske Tyler The Creator’s «I think». Eller Kelly Rowland som uanstrengt inkorporerer Ebo Taylor’s highlife-slager «Odofo Nyi Akyiri Biara» i 2020’s «Black Magic». Også artister som Michael Jackson bygde på afrikanske låtbiter og konverterte de til hits. Fortune favoured the brave, på én måte iallefall. Et stort problem i etterkant har vært om disse artistene ble riktig/rikelig nok kompensert for bruken av deres materiale i andre forkledninger som har blitt kommersielle suksesshistorier. Det er mange nok eksempler og rettskonflikter som antyder urettferdigheten i systemene. En kan se for seg en utopisk verden der afrikanerne bygget sine egne, men det får bli et annet essay.

Språk, land og regioner
Som nevnt er en stor tiltrekning i dagens afrobeats hvor «autentisk» det låter – samtidig som at den treffeer en vestlig orientert, digital diaspora.

Jeg blir gang på gang lamslått av hvor melodisk joruba som språk egentlig er, snakket av 47,3 millioner mennesker hovedsakelig i Nigeria. Servert i en musikalsk vidunderforpakning av artister som Burna Boy, Wizkid og Asake. Der lokale språk tidligere kunne ha et vedhengt mindreverdighetskompleks, er de nå veien til berømmelse, det synges med, det fusjoneres med kolonistspråk som engelsk eller fransk. Og det treffer.

Lignende fenomen ser vi med Karpe her til lands, der de spesielle scenene av 11000 nordmenn syngende med på «Allah, Allah!» fra rapduoens PAF.no er foreviget på mobilen som fjorårets vakreste minne. For det er fusjonen av over 10 forskjellige språk på en EP av en norsk rapduo, publikum som sang med på «Gbona», «Ye» eller «Ja Ara E» med Burna Boy i Sandvika, klubbgåerne i Norge som rister løs til hybriddance – som er målene på hvor langt globaliseringen har kommet.

Ghanesisk stolthet: Klesmerket Free The Youth er eksempel på systematisert kreativitet knytta til den ghanesiske hovedstaden Accra. (Foto: George K. Ofori)

Så har ikke musikken reist hit alene heller, da. Musikkbransjens tungvektere som Sony, Universal og øvrige har siden 2015/2016 merket sub-Sahara Afrika som et attraktivt marked å utforske, samt ekspandere i. Opprettelsen av labelfilialer og Spotify Africa-kontorene viser noe av denne satsingen.

Kontinentet har alltid hatt superstjerner: Tems, Burna Boy, Wizkid, Sarkodie eller Davido, for å nevne noen i millionklassen. Målet ble da å eksportere begeistringen utenfor kontinents grenser – og det ble valgt forskjellige måter og faser for at det skulle skje på. Før 2010 måtte det aller meste gjennom de franske eller britiske musikkontorene først. Det resulterte i den ene og annen invitasjon til å stå på en festivalscene, eller få med låta synket i en TV-serie, fotballspill eller kinofilm. Men det manglet en samlende kraft for å initiere mye av den globale påvirkningen vi i dag ser fra afrobeats.

Løsningen ble av den logiske sorten: Får du menneskene i studio sammen, får man musikken over grensene også. 2010-2011 så flere av disse samarbeidene: DJ Abrantee, en kjent UK-radiopersonlighet og klubb-DJ med ghanesiske røtter startet flere samarbeid med artister som Fuse ODG, Tinchy Stryder og Atumpan. Resultatet var en stadig voksende interesse for denne klubbete musikken med klare røtter i Vest-Afrika, og produsenter som Juls og HammerBeats begynte å grave frem kodene for mange av afrobeats-slagerne vi kjenner i dag. Tekno, D’Bank Afro B og Mzbel var flere aktører som vokste på den britiske scenen. Fremtidige globale stjerner som Sarkodie og Wizkid fulgte kort tid etter.

Én dans i 2016
Etter et par – førti til femti, faktisk – signifikante stopp på veien, fører vår reiserute oss fra opprinnelsesstedet Lagos, Nigeria til Toronto i 2016. I løpet av den ene uken det tok for canadieren Drake og co. å ferdigstille produksjonen på hitsingelen “One Dance”, hadde han spilt inn tre låter med den nigerianske superstjernen Wizkid. Kombinasjonen av et organisk samarbeid mellom mainstream og afrobeats som gikk fort og frykten for at singelen skulle lekkes på nett (husker dere da det var et problem?) forklarer den intense uka.

Den nigerianske popkongens filter-pålagte vokallinjer på «One Dance» ga den akkurat den autentiseringen Drake så for seg: en autentisk lydende afrobeats/dancehall schlager. Velprodusert og tro til afrobeat-kravet om dansbarhet, «lett» og tilgjengelig, som lydsporet til det gode liv. Med Kylas karibiske aner ble den en diaspora-punsj for det moderne dansegulv. Et samlet Nigeria så på videre med stolte tårer i øynene da suksessen til «One Dance» ble oppsummert slik i anmeldelsen til The New York Times: «a transnational dance-floor lullaby». 15 uker på toppen av den britiske singellista var resultatet.

Les George Kwadwo Ofori på ballade.no mandag: Millionhitbyen Lagos og ghanesiske legender. I mellomtida kan du lytte deg opp på Georges vestafrikanske favoritter i hans spotifyliste.