Få mannlige forbilder
INNLEGG: Jazzsanger Andreas Backer mener de mannlige sangernes situasjon er oversett i debatten om likestilling.
Etter å ha lest , om debatten rundt kvinnelige musikere og instrumentalister, slår det meg hvor viktig denne debatten er.
Som mannlig jazz- og improvisasjonssanger skriver jeg fra en fraværende og oversett side av likestillingsdebatten, som de instrumentspillende kvinnelige musikerne dominerer.
Les også:
— Ikke passende
Som utøver innen kunst og musikk generelt møter man på mange ulike hindre. Kjønnsrollemønstrene innen norsk jazz- og improvisasjonsmusikk er et eksempel på en type hinder jeg vil bidra til å fjerne.
Jeg vil ikke gå inn på alle de ulike årsakene til hvordan kjønnsrollemønstrene har blitt etablert, det oppfordrer jeg derimot musikkforskere og -historikere til å fortsette med å gjøre. Men at jazzmiljøet i Norge har sine normer og uskrevne regler om at kvinner skal synge og menn skal spille instrumenter, har jeg selv ofte opplevd.
I mange tilfeller har jeg møtt på holdninger og fordommer jeg mener tilhører en annen tidsalder, blant annet har jeg selv mottatt nedsettende og nedlatende kommentarer fra garvede, kjente og ukjente musikere og musikkentusiaster som tydeligvis ikke har funnet det passende at jeg som mann synger jazz. Denne typen holdninger ønsker selvfølgelig jeg å komme til livs.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Forbildene finnes i utlandet
Gutter og menn som synger jazz i Norge har en viss tradisjon å forholde seg til med crooner- og standardjazzvarianter, men like fullt er det fortsatt svært få profesjonelle mannlige jazz- og improvisasjonssangere i Norge. Én grunn til dette er sannsynligvis at det mangler forbilder man kan identifisere seg med. Her har jeg utelatt mannlige musikere som først og fremst spiller instrumenter, men også synger ved siden av.
Ledige stillinger
Man må til det store utland, og først og fremst til USA (moderne jazz, standardjazz og croonertradisjonen) samt visse europeiske og asiatiske land, som England, Nederland, Tyskland og Japan (improvisert musikk i videre forstand) for å finne gode og sterke forbilder.
Ballade på Twitter
Endring
Som 23-åring bestemte jeg meg for å satse på sang som hovedinstrument og begynte mine studier i jazz, først ved Universitetet i Stavanger og deretter ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm.
Jeg har sett meg nødt til å hente inspirasjon fra andre steder enn den norske jazzscenen når det gjelder mannlige forbilder. Heldigvis har jeg merket en viss endring de senere årene, og i dag kommer det også flere mannlige sangerspirer innen jazz- og improvisasjonsfeltet frem, tilsynelatende opp av asfalten. Disse vil forhåpentligvis blomstre i årene som kommer.
Les også:
Vil forsvinne
Mange unge kvinnelige instrumentalister innen jazz/rytmisk musikk støter trolig på hindre som spesifikt følger av at de er nettopp kvinner, og asfaltløvetennene lever i virkeligheten i norsk jazz- og improvisasjonsmusikk.
All ære til alle fremadstormende, unge kvinnelige jazz- og ”rytmiske” musikere, instrumentalister som sangere, som har talent, arbeidsevne og –iver, samt vilje og ork til å utfordre mannsdominerte miljøer.
At mangelen på forbilder for kvinnelige instrumentalister innen den moderne jazzen og den ”rytmiske musikken” generelt gradvis vil forsvinne i løpet av de neste tiårene, i tråd med samfunnets utvikling for øvrig, er jeg i liten tvil om.
Les også: Kjønnsligning? Nei takk!
Mannlige sangere må inn i debatten
Allikevel trenger vi en god debatt rundt emnet for å fortsette denne utviklingen. La også de mannlige jazz- og improvisasjonssangernes situasjon bli en del av debatten rundt likestilling og kjønnsroller.
Gutter og menn som synger jazz og beslektet musikk bør høre hjemme i det norske og nordiske jazzmiljøet på samme måte som jenter og kvinner som spiller instrumenter gjør det, og fortsatt vil gjøre det.
Kanskje vi da virkelig kan begynne å snakke om likestilling innad i jazzen i Norge?
