(Foto: Popsenteret.no)
Prinsipp eller kunnskap?
KOMMENTAR: Gårsdagens debatt om arrangørsektorens situasjon handlet mye om politiske tenkemåter, men er politikken begrunnet i god nok kunnskap om feltet, spør Ida Habbestad.
Norsk Rockforbund ønsker en mangedobling av støtten til arrangører. Daglig leder Line Endresen kom igår med et på Ballade, og inviterte til debatt om veien videre.
Ved siden av henne i panelet satt Jørgen Roll i Norwegian Wood. Festivalen har eksistert siden 1992, og mottar 2013 offentlige midler for første gang, ifølge Roll. Roll var den i panelet som mest åpenlyst minnet feltet om hvilken enorm vekst det har gjennomgått de siste 20 årene. Samtidig uttalte han sin frustrasjon over at konkurrentene hans har fått midler, og ikke hans egen festival. «I tunge stunder», sa Roll, «ønsker jeg at ingen festivaler får støtte i det hele tatt. Det gir en mer rettferdig situasjon».
Ved hans side igjen satt Limita Lunde som leder Parkteateret Scene, en helårsarrangør i et Oslo proppfullt av arrangementer. Lunde kunne fortelle om en drift med «røde tall over hele linjen». Parkteateret har vært en viktig arena i mange år i Oslo, ikke minst gir scenen et kjærkomment rom for mange ulike musikalske uttrykk.
I mellom Parketateret og Norwegian Wood finnes, som Endresen har påpekt, et hav av arrangører, hver med sine ønsker og behov.
Øyeblikkskultur?
I panelet var det generell enighet om at man vil jobbe med utredningens ønske om å tenke lokalt og på det frivillige, og at helårsarrangøren er en naturlig part i dette bildet.
Når så Per Magnus Sandsmark i Østfold Venstre tok til orde for mer støtte til helårsarrangøren på bekostning av festivalene, tror jeg det virker mot hans ønske om å styrke det lokale. Sandsmark ser på festivalene som øyeblikkskultur, og mener det er en viktig grunn til å ta knutepunktordningen opp til vurdering.
Et kritisk blikk på strukturene høres fornuftig ut. Samtidig bør det understrekes at knutepunktarrangørene ikke utelukkende er Oslo-fenomen, men finnes i Trondheim, Molde, Bergen, Notodden, Elverum, Breim, Førde, Harstad og Kåfjord. I tillegg er det grunn til å tro at landets mange festivaler lykkes i å prege lokalsamfunnet gjennom større deler av året, enn i den perioden de går av stabelen. Noen festivaler tar også ansvar, eller er viktig samarbeidspart for en jevnlig konsertaktivitet gjennom året.
Kvantitet og kvalitet
Da er det større grunn til å reflektere over Kristian Meisingsets spørsmål i musikkfeltet om man støtter det for mye. Spørsmålet er legitimt, og bør ses fra utdanningsnivået og opp. Hvor mange utøvere, artister og komponister er det plass til i Norge? Hvilke rammer ønsker man at kunstnere av alle slag skal jobbe i? Hvor er metningspunktet? Og, ødelegger man markedet ved å gi for mye offentlig støtte?
Meningsutvekslingen i gårsdagens debatt kretset mye rundt de politiske skillelinje i norsk kulturpolitikk. Det rødgrønne alternativet ønsker en fortsatt styrking av kulturstøtten og at det offentlige skal styre denne gjennom en bred fordeling av midler. Den borgerlige alternativet ønsker at det private skal ha større ansvar, gjennom gaveforstekningsordninger, og at mer av kulturfeltet skal ses på som næring.
Dette er ikke nye tanker, men de prinsipielle holdningene reiser spørsmål. Hvordan kan man snakke om musikkfeltet som kommersiell eller ikke-kommersiell arena uten å definere hvordan vi forstår det kommersielle i musikken i 2013?
Trenger kunnskap
Under gårsdagens debatt kunne man oppfatte en paradoksal motsetning mellom Meisingset og Sandsmarks syn på levende musikk som business i en tid hvor utøverne og arrangørene i hovedsak ikke tjener mye penger. Muligens er forklaringen enkel: At det er for mange arrangører. Da kan man se arrangørenes ønske om mer penger, og deres varsku om røde tall, som et tegn på inflasjonen som er snakket om.
Ledige stillinger
Men jeg opplever at bildet er mer nyansert enn dette. Det mest intrikate spørsmålet handler om hva som er kommersielt i dag. Er det etterspørsel som avgjør — eller er det like gjerne kvalitative egenskaper ved musikken? Og om man skal differensiere bedre mellom kommersiell og ikke-kommersielle arrangører, hvordan kan det statlige kontrollere slike parametrene på en god måte?
Etter min oppfatning viser debatten at kulturpolitikken trenger en kunnskap å støtte seg på. Vi kan være enig i den eller ikke, men vi har ikke de tilfredsstillende svarene på konsekvensene av politikken som er ført de siste årene. Vi har heller ikke nok kunnskap om hvordan feltet virker i 2013.
Et av Kulturutredningens viktigste innspill er nettopp behovet for forskning. Også et «veien videre» for arrangørsektoren kan tjene på å starte med å med søke kunnskap.
