– Musikk er business
– Vi må tenke på arrangørene først og fremst som næring, ikke som offentlige kulturtiltak, skriver Kristian Meisingset.
Kristian Meisingsets innlegg ble holdt under en debatt om veien videre for arrangørsektoren på Popsenteret i går.
De rødgrønnes kulturpolitikk er en misjonerende politikk: Gå ut og gi penger til alle de som ikke har kulturstøtte. Hils fra Hadia Tajik og si at alle skal med.
Som andre misjonerende religioner tror de rødgrønne at de har et budskap med universell gyldighet: At enhver god kultur er en kultur som også får offentlige penger.
De rødgrønne mener ikke at folk som tror på den konkurrerende religionen – altså private penger – er slemme. Det må de jo få lov til, om de ønsker. Og selv de rødgrønne innrømmer motvillig at resultatet av flere private penger kan være flere religiøse.
Men som kulturminister Hadia Tajik (Ap) sa i forrige uke: «… kunsten skal aldri bli gjort avhengig av de private midlene.»
På 60-tallet, da kulturpolitikken slik vi kjenner den i dag startet opp, var målet at de som fikk penger etter hvert skulle klare seg selv. man trodde at markedet bare trengte et spark bak. I dag er det, slik Tajik formulerer det, nærmest et mål i seg selv at kulturen er støttet.
Det går strålende
I invitasjonen til denne debatten – som handler om Kulturutredningen 2014 og arrangørsektoren – står det følgende: «Kan man ut av utredningen si at arrangørene er et nasjonalt satsningsområde, eller blir man en sekkepost?»
På Ballade.no i dag , daglig leder i Norsk Rockforbund, at arrangørstøttordningen ikke bare må dobles, men mangedobles.
Kulturutredningen skriver følgende om tilstanden: Det er flere støtteordninger rettet mot arrangørene, det er mer penger i dem, det er flere arrangører nå enn tidligere og det arrangeres flere konserter.
Økt vekst på alle punkter må jo bety at det går strålende, og at man selvfølgelig er et satsingsområde.
Ledige stillinger
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
Konkurransevridende penger
Men Kulturutredningen har en blindsone: Arrangørene er jo primært kommersielle. Musikk er business. Det er en del viktige spørsmål som ikke stilles i utredningen:
Hvordan går det med bransjen? Hva er fordelingen mellom offentlige og private stillinger og ressursbruk? Hvor stort er totalmarkedet? Kan det tenkes at offentlige penger kan tukle med markedet?
Jeg snakket nettopp med en arrangør som formulerte det slik: Alle andre søker om støtte, så jeg må gjøre det jeg også. Offentlige penger er en konkurransefordel.
Morgenbladet har en interessant sak om dette denne uken: Hvordan offentlig støtte til noen kan ødelegge for andre. For eksempel kan mye penger til kulturhus og festivaler gjøre det vanskeligere for klubber og helårsarrangører. De offentlige pengene kan være prisdrivende og konkurransevridende.
Kulturutredningen antyder også at det kan foregå en slik konkurransevridning: Den forteller at kulturhusene flere steder konkurrerer med lokale scener, og at konkurransen og kostnadsnivået gjør at kulturhusene faktisk ofte satser på «sikre kort» i stedet for å være kunstnerisk spennende.
Likebehandling er at ingen får
Konkurransen blir bare ytterligere skjerpet av at det nå er veldig mange aktører på banen. Norsk Rockforbund har spilt inn til Kulturutredningen at det nærmer seg en metning.
Da kommer det et viktig spørsmål: Er det mulig å satse på arrangørene på andre måter enn å gi penger? Arrangørene driver med mye kultur som i hovedsak er kommersiell. Kanskje burde det viktigste målet være at bransjen fungerer godt som næring?
Her er det forskjeller mellom distriktene og store byer. Men for eksempel i Oslo har det vært en ekstrem økning i antall konserter. Fra 2005 til 2010 har det faktisk vært en vekst på 64,6 prosent, påpeker Kulturutredningen.
Kanskje det beste i Oslo ville vært at ingen arrangører fikk støtte, med mindre man helt klart driver med sære sjangre med lite marked. Kanskje likebehandling av arrangørene i Oslo rett og slett bør bety at ingen får penger.
Jeg kjenner ikke fordelingen i støttemidler mellom Oslo og andre deler av landet. Og det ser ikke ut til at Kulturutredningen er opptatt av det. Det burde den. For hvis det allerede er et stort marked et sted, og det er en velfungerende bransje der, er det kanskje ikke behov for mer penger.
Likebehandling og rammebetingelser
Hva skal man gjøre da, i stedet for å gi penger?
1. 2013 går 64 prosent av musikkbevilgningene til institusjoner, påpeker Kulturutredningen. Utredningen mener at man bør vri støtten mot arrangørstøtte og andre virkemidler som støtter aktørene i det frie musikkfeltet direkte.
Det synes jeg er fornuftig. Man bør ikke få penger fordi man har et flott hus, men fordi man gjør noe som faktisk er spennende. Derfor bør man støtte produksjoner heller enn institusjoner. Men skal man gjøre det, er selvfølgelig de dyre kulturhusene som har poppet opp på hvert nes, et problem.
2. Man må styrke likebehandling og rammebetingelser som gjelder for alle, ikke for noen få utvalgte. For eksempel bør man bygge kompetanse rundt økonomi, regnskap og drift. En annen konkret sak kan være å se på hvordan røykeloven ødelegger for utesteder.
Vi må tenke på arrangørene først og fremst som næring, ikke som offentlige kulturtiltak.
Kan ødelegge for feltet
Til slutt: Det er sikkert mye man kan gjøre med dette perspektivet i bunnen, og jeg kan ikke nok om det. Men selv om Kulturutredningen sier mye overordnet positivt om kultur som næring, er den lite konkret. Det er en blindsone i utredningen.
Det er kanskje ikke så rart så lenge Hadia Tajiks premiss er at kulturen ikke må være avhengig av private penger. Å få flest mulig inn på offentlige støtteordninger anses som en redningsaksjon, mens det i stedet kan være ødeleggende for feltet.
Kristian Meisingset er medredaktør i Minerva.
