"Vi skriver og skaper musikk. Derfor trenger vi TONO. Og jeg tror vi som skriver og skaper musikken trenger hverandre," skriver Askil Holm, låtskriver, artist og førstelektor på Låtskriver- og artistutdanningen ved Universitetet i Agder. (Foto: Sigve Mathisen)
Vi skriver og skaper musikk. Derfor trenger vi TONO.
La oss diskutere TONO. La oss stille krav. La oss være uenige. La oss diskutere fordeling og representasjon. La oss sørge for at TONO blir mer moderne, mer transparent og bedre til å lytte til medlemmene. Men la oss ikke glemme hva vi risikerer hvis vi river ned det kollektive.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Av Askil Holm, låtskriver, artist og førstelektor på Låtskriver- og artistutdanningen ved Universitetet i Agder
Det finnes øyeblikk i en låtskrivers liv hvor alt annet forsvinner. En akkordrekke treffer. En tekstlinje kommer. En melodi oppstår som du ikke helt vet hvor kom fra. Du tar opp mobilen, og synger den inn før den forsvinner. Noen ganger er det bare en idé. Andre ganger blir det en låt.
Og en sjelden gang blir det en låt som finner veien ut av rommet der den ble skrevet, og inn i livet til andre mennesker. Det er dette som er utgangspunktet for hele TONO-systemet. Noen har skrevet og skapt musikken.
Det synes jeg vi skal huske når vi nå diskuterer TONO. For det er bra at vi diskuterer TONO. Det skal vi gjøre. En organisasjon som forvalter rettighetene våre må tåle kritiske spørsmål om penger, fordeling, makt, representasjon og åpenhet.
De to innleggene som nylig sto på trykk her i Ballade, «Tonos balanse» av dosent Audun Molde og «Tono-debatten: Samtidsmusikkens eksistensielle krise» av Jacob Beranek Hvattum, Bendik Sells og Haakon Støring i Musikknerdene, har begge viktige poenger. Jeg kjenner meg igjen i deler av begge. Jeg er likevel ganske sikker på én ting: Vi trenger TONO.
Jeg har vært på begge sider av musikken. Jeg har skrevet låter nesten hele mitt voksne liv. Jeg har sittet alene med gitaren og stemmen min. Jeg har skrevet sammen med andre. Jeg har stått på scenen og sunget låtene. Jeg har sett låter forsvinne, og jeg har sett låter få et liv jeg aldri kunne forutse.
I dag underviser jeg også unge låtskrivere, komponister og musikere ved Universitetet i Agder. Det gjør at jeg møter både min egen generasjon, og de som kommer etter oss. Og jeg ser hvor vanskelig det kan være å bygge et liv som låtskriver (eller sangskriver, som Åge Aleksandersen liker at vi sier).
Vi snakker ofte om streaming, spillelister, sosiale medier og konserter. Men før alt dette kommer selve låtskrivingen eller komponeringen. Den delen av musikkbransjen er fortsatt merkelig gammeldags: Du sitter alene eller med de du skriver med. Du/dere skriver. Du/dere prøver. Du/dere feiler. Og så prøver du/dere igjen. Det finnes ingen garanti for at noen kommer til å høre låten. Men hvis noen gjør det, hvis låten blir spilt, strømmet, fremført eller brukt bør de som skrev den også få betalt.
Det er ikke grådighet. Det er opphavsrett.
Ledige stillinger
Derfor trenger vi et fellesskap
TONO ble startet av komponister, tekstforfattere og musikkforlag. I dag er organisasjonen et samvirke eid og styrt av rettighetshaverne, med mer enn 46 000 medlemmer. Jeg synes det er verdt å dvele litt ved det. TONO er ikke «de andre». TONO er oss.
Det betyr også at vi må kunne kritisere organisasjonen. Hvis TONO skal være vårt fellesskap må vi kunne forstå hvordan beslutningene tas. Vi må kunne spørre hvorfor pengene fordeles som de gjør. Vi må kunne diskutere om systemene er gode nok. Og vi må kunne være uenige. Men jeg tror det er en feilslutning å gå fra «TONO har problemer» til «vi trenger ikke TONO».
For hva er alternativet?
At hver enkelt låtskriver og komponist skal forhandle med strømmetjenester, radioer, TV-selskaper, konsertarrangører og brukere over hele verden? Jeg vil helst ikke administrere opphavsretten min i 40 land også.
Musikken er blitt global og digital
Det er dette jeg synes er så viktig i Audun Moldes innlegg. TONO kan ikke være organisasjonen den var for 30 eller 50 år siden. Musikkbransjen er blitt global og digital.
En låt noen skriver i Kristiansand, Namsos eller i Hammerfest kan bli hørt i Seoul før jeg rekker å drikke morgenkaffen. Den kan brukes i en TV-serie i USA, spilles på radio i Tyskland og fremføres på en scene i Sverige. Hvordan skal jeg som én enkelt låtskriver følge opp alt dette? Det er nettopp her verdien av TONO ligger. Organisasjonen har avtaler og samarbeid med søsterorganisasjoner over hele verden. Det gjør at norske låtskrivere kan få rettighetsinntekter også når musikken vår brukes utenfor Norge.
Det er ikke spesielt romantisk. Men det er veldig viktig.
Vi må ikke gjøre dette til en kamp mellom låtskrivere og komponister
Det andre innlegget på Ballade stiller et vanskelig spørsmål om samtidsmusikkens avhengighet av TONO og offentlige støtteordninger. Det synes jeg vi skal lytte til.
TONO skal ikke være løsningen på alle problemer i norsk musikkliv. TONO kan ikke skape publikum. TONO kan ikke alene sikre at ny musikk blir skrevet, fremført eller lyttet til. Det er kulturpolitikkens, utdanningens, medienes og musikklivets oppgave. Men jeg synes heller ikke vi skal sette samtidskomponister opp mot låtskrivere som lager populærmusikk.
For jeg kjenner igjen historien. Den unge komponisten som sitter alene og skriver et verk. Den unge låtskriveren som sitter alene og skriver et refreng. Begge gjør egentlig det samme: De lager noe som ikke fantes før. Og ingen av dem vet om noen kommer til å bry seg.
Det kollektive er vår styrke
Jeg tror kanskje dette er det viktigste vi må huske. Musikkbransjen belønner individualisme. Vi konkurrerer om publikum. Om spillelister. Om radiospilling. Om festivaljobber. Om plass i rampelyset. Det er en del av gamet.
Men opphavsretten trenger ikke være et slikt spill. Der kan vi være sterke sammen.
Den største låtskriveren i Norge trenger TONO. Men det gjør også den 19-åringen som nettopp har skrevet sin første låt. Den som skriver musikk som får millioner av streams, trenger systemet. Det gjør også komponisten som skriver et verk som fremføres for 50 mennesker. Det er nettopp derfor vi har et kollektiv.
TONO må tåle å bli bedre
Jeg ønsker meg derfor ikke et TONO som er skjermet mot kritikk. Jeg ønsker meg et TONO som blir bedre av kritikken. Mer åpenhet. Bedre kommunikasjon. Bedre teknologi. Enklere systemer. Sterkere medlemsdemokrati.
Og en organisasjon som hele tiden spør seg selv om den faktisk er rigget for den musikkbransjen vi har nå. Ikke den vi hadde for 20 år siden. Det er ikke et angrep på TONO. Det er å ta TONO på alvor. For hvis vi som medlemmer ikke bryr oss om hvordan organisasjonen fungerer, har vi allerede gitt fra oss noe viktig.
Jeg velger fellesskapet
Jeg har vært låtskriver lenge nok til å vite at en låt kan bety mer enn penger.
En låt kan være et minne. En trøst. Et kjærlighetsbrev. Et farvel. Et sted å høre til.
Men når andre bruker den kommersielt, er den også arbeid. Det ene utelukker ikke det andre. Derfor mener jeg vi skal være stolte av at vi har et system som sier at musikk har verdi. Ikke bare når den blir en hit. Ikke bare når den genererer millioner av streams. Men fordi noen faktisk har laget den.
Så ja. La oss diskutere TONO. La oss stille krav. La oss være uenige. La oss diskutere fordeling og representasjon. La oss sørge for at TONO blir mer moderne, mer transparent og bedre til å lytte til medlemmene. Men la oss ikke glemme hva vi risikerer hvis vi river ned det kollektive.
For jeg vil heller sitte alene på et rom og skrive en dårlig låt enn å sitte alene med rettighetene mine i en global og digitalisert musikkindustri.
Vi skriver og skaper musikk. Derfor trenger vi TONO. Og jeg tror vi som skriver og skaper musikken trenger hverandre.
