Leif Ove Andsnes foran pianoet der Geirr Tveitt komponerte sin pianosonate nr. 29 «Sonata etere». I hendene holder han notene til "Femti Folkatonar frao Hardanger".(Foto: Helge Hansen)
Ballade klassisk: Bilder fra Europa
Eivind Buene spinner i gang assosiasjonsapparatet mitt. Mørk spiller truende. Andsnes eterisk. Herman Vogt lar lyset skinne. Ballade klassisk gir deg fire aktuelle innspillinger.
Kritiker Ola Nordal har lyttet. Og ser bilder, ikke bare i musikken til den norske samtidas komponist Eivind Buene, men også noen fra forgangne europeiske riker:
EIVIND BUENE og TRIO ACCANTO: Personal Best (Lawo)
Etter å ha hørt Eivind Buenes Personal Best ble jeg overmannet av en rekke voldsomme assosiasjoner. Jeg har sammenfattet dem i fire bilder.
Bilde nr. 1: Jeg ser for meg et mørkt og regntungt bylandskap. Musikkarkeolog Eivind Buene, ikledd fedora, skinnjakke og oksepisk, sniker seg inn i museet på plyndringsferd etter gudebilder. Han snapper til seg Brahms’ «Vier ernste Gesänge» (op. 121), og stormer ut med musikkpolitiet i hælene. Trygt tilbake i Südwestrundfunks eksperimentalstudio smelter han gudebildet om til sin egen komposisjon.
Bilde nr. 2: Ingen vet egentlig hvor Buenes «Serious Songs» ble uroppført. Men jeg ser for meg at det var i pianobaren en sen natt etter at Ultimafestivalen er over. Buene sitter ved pianoet og synger «O Death, how bitter you are». Rundt ham sitter samtidsmusikerne og gråter, for det er så vakkert. Borte i et hjørne sturer en gretten musikkritiker over et glass Black Label whisky. «Egentlig er det Brahms som er geniet», mumler han for seg selv, «Buene har bare tilpasset verket vår tids måte å lytte på». Men også han må felle en tåre. «Riktig vakkert er det», sier han. «Riktig så vakkert».
Bilde nr. 3: Det er 2021 og pandemi. Grepet av abstrakte ideer om posthumanisme – hvordan menneskene eksisterer i symbiose med teknologi – kaller Eivind Buene Trio Accanto inn til en zoom-konferanse. Buene vil bort fra den hypersammenkoblede verden, Orwells storebror og Tor Åge Bringsværds «Lille hjelper». Han fantaserer om en ny postdigital humanisme. Han lar de tre musikerne fortelle om sitt møte med musikk. Selvbiografisk og nostalgisk.
Bilde nr. 4: Eivind Buene er tilbake i Südwestrundfunks experimentalstudio i Freiburg. Han smir en ny komposisjon tilrettelagt for Donaueschinger Musiktage. Musikken blir – i festivalens ånd – eksplosiv, rytmisk uforutsigbar og klanglig utfordrende. Trio Accantos fortelling klippes inn som en del av komposisjonen. Buene gir stykket navnet «Personal best» og kaller det et «trio-portrett» av de tre musikerne. Det blir et verk som inspirerer forestillingsevnen.
LEIF OVE ANDSNES og SOLVEIG ANDSNES: Geirr Tveitt (Simax)
Ledige stillinger
Sola skinner, snøen er smeltet for lengst, og det er en ny vår for Geirr Tveitts Pianosonate nr 29 «Sonata etere». Det er bare et års tid siden jeg skrev om den sist – i forbindelse med Julie Yuquing Yes From the Archives. Nå har den blitt spilt inn av selveste Leif Ove Andsnes, og burde med dette sendes inn i sentrum av Norges kulturelle bevissthet.
For det er en fenomenal tolkning han presenterer.
Det er interessant å høre de innspillingene opp mot hverandre. Ye trekker linjene langsomt ut, og spiller så tonene representerer en stor funklende himmel. Andsnes er rask og utålmodig, og bygger den til en intens og dramatisk fortelling. Jeg synes det er interessant at Andsnes gjør seg ferdig med første sats mer enn et minutt før Ye – noe som sier sitt om spriket mellom de to tolkningene.
Stykket er breddfullt av Tveitts særegne melodikk, rytmikk og harmonikk. Tveitt har holdt litt på avstand det norrøne og folketonene som han var opptatt av i mye av den andre musikken sin. Men stykket er likevel som hogd ut av det norske grunnfjellet. Vi møter også Tveitt som klangutforsker. I starten av sats nr. 2 spilles hovedtemaet som korte stakkatonoter med høyre hånd, samtidig som pianisten skal presse ned alle tangentene i bassen med underarmen. Dette gjør at stakkatotonene skaper skimrende sfæriske overtoner. Sonaten viser altså hvordan Tveitt skapte sin egen utgave både av tradisjon og modernisme.
I tillegg til sonaten inneholder plata utdrag fra Femti Folkatonar frao Hardanger. Andsnes er her litt mer løs og leken, selv om «Noko tel øl!» blir så høystemt og verdig at den mer inspirerer til å hente fram et glass chardonnay enn et skummende ølkrus. Plata avsluttes med noen av Tveitts sanger framført sammen med søsteren Solveig Andsnes – inkludert den nydelige landeplagen «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta». Solveig Andsnes er i første rekke kjent som skuespiller, men hun synger levende, og former fine fortellinger av sangene med sin mørke, sjelfulle og litt ru stemme.
(Albumet slippes 24. april)
___
OSLO FILHARMONISKE ORKESTER, dir. AIVIS GRETERS: Herman Vogt – Lux manifesta (Lawo)
Komponist Herman Vogt virker uaffisert av samtiden. Musikken hans bærer et tydelig kristent budskap, men ut over det så mener den ikke så mye. Den er ren musikk og åndelig meditasjon.
Lux manifesta ble først skrevet for orgel, og ble senere omarbeidet til orkester. Den latviske dirigenten Aivis Greters gjør en fin jobb med Oslo-filharmoniens klangvelde. Han bygger gode linjer og spenner opp fine dynamiske kurver.
Stykket er fint orkestrert med originale sammenstillinger av instrumentgrupper. Mange av delene klinger nesten amerikansk med sin vektlegging av messing og treblås. Orgelet sitter fortsatt i komposisjonens vegger. Man merker det i klangbehandlingen og i tyngden til verket. Mange passasjer har gjerne en lys og en mørk klang sammen, og jeg mistenker at dette er inspirasjon fra orgelets registreringer. Hver tone blir gitt nok tid til å jobbe seg gjennom orgelmekanikken og til å fylle et kirkerom. Dette bygger opp under det åndelige i komposisjonen.
Jeg velger å kalle dette en slags symfoni, selv om Vogt verken bruker denne benevningen selv eller følger det rigide skjemaet til sonatesatsformen. Men stykket har den klassiske balansen til symfonien. De fem «meditasjonene», som Vogt kaller dem, henger naturlig sammen i 40 minutter – på samme måte som man gjorde i klassisismen.
Et eksempel fra midten av stykket: Sats nummer to er en slags pastorale full av fugler som kvitrer og ulike lys- og skyggevirkninger. Den bygger seg opp mot et stort klimaks, som leder rett over i en lyrisk melodi for solo fiolin. Den er enkel og tydelig – nesten som en vuggevise. Fra melodien vokser det fram en nydelig tredjesats, full av velklang. Denne overgangen mellom andre og tredje sats, blir rett og slett det vakreste stedet i hele stykket. Skjønnheten kommer fra kontrasten mellom klimakset og den påfølgende passasjen. Og det er denne helheten-er-større-enn-delene-virkningen jeg mener er symfonisjangerens fremste kjennetegn.
___
TRULS MØRK: Zoltán Kodály – Sonata for Solo Cello (2L)
Zoltán Kodálys cellosonate har blitt omtalt som det største verket for solo cello ved siden av Bachs cello-suiter. Det er et stort og dypt stykke. Så dypt at basstrengene er stemt en hel tone ned.
Ungarske Kodály samlet inn folkemusikk sammen med Bela Bartók tidlig på 1900-tallet, og var delaktig i fornyingen av den klassiske musikken som Bartók stod i front for. Det er flere likheter mellom de to komponistene; spesielt bruken av tradisjonsmusikkens temaer og rytmer i et nytt tonespråk og veksling mellom sensualisme og «barbarisme». Men der Bartók bryter med fortiden, er Kodály fortsatt forankret i fortiden. Sonaten peker like mye mot Bach som mot transylvansk folkemusikk. Der Bartók fanget samtidens nervøse urbane energi, bærer Kodálys musikk med seg en melankoli over den tiden som har forsvunnet.
Truls Mørk spiller med den pondus og trygghet bare en musiker med hans erfaring og posisjon kan. 2L har gjort et opptak som vil få de audiofile til å dåne. Jeg tror aldri før jeg har hørt en solo cello klinge både så fyldig og samtidig så smakfullt balansert.
Mørk vektlegger stykkets intensitet, og legger for eksempel lite inn av folkedansens sprett og sving i starten av tredjesatsen, noe mange andre cellister gjør. I stedet spiller han raskt og rent, og gjør tolkningen «hard». Det gir mening. Stykket ble skrevet under første verdenskrig, og ble urframført i Budapest noen uker før det østerriksk-ungarske rike kollapset. Mine assosiasjoner trekkes mot krigens alvor, mennesker som desperate står tilbake i utbombede omgivelser og har mistet alt; familie, venner og alt man eier. De tenker kanskje: Hvordan skal jeg gå videre nå?
Dette er egentlig en ganske gammel innspilling. Den ble tatt opp i 2016 til danseforestillingen Closed med Jo Strømgren kompani. Jeg vet ikke hvorfor den kommer ut nå ti år senere. Men i 2026 er jo 2016 det hotteste året i sosiale medier, så kanskje dette er en versjon av denne trenden? Utgivelsen passer på andre måter også. For igjen er det krig i Europa. Skyttergravens helvete er tilbake. Hele generasjoner traumatiseres. Vi vet ikke lenger hvem våre allierte er.
Kanskje derfor kjennes dette stykket så skremmende aktuelt.
Vil du ha mer klassisk musikk rett i innboksen? Abonner på nyhetsbrevet til Ola Nordal her → https://olanordal.no
Ola Nordal skriver om nye, norske utgivelser månedlig på ballade.no
