FREMST BLANT DE KLASSISKE: Lars Anders Tomter – norsk bratsjs grand old man.(Foto: Nikolaj Lund)
Ballade klassisk: Jeg har delte meninger
Denne gangen er det delte meninger i enmannsredaksjonen Ballade klassisk.
Blant platene i Ballade klassisk denne gangen ligger to plater jeg liker på hver sin måte, og en jeg både liker og misliker på samme tid.
Det er Pekka Kuusisto og Det norske kammerorkester som deler meg i en entusiastisk og en grinete side (les mer under). Mens Lars Anders Tomter og 1B1 portretterer på en spennende måte en by på randen av kollektivt hjerteinnfarkt, og Marion Walker spiller elementær obo på vakkert vis.
MARION WALKER: Earth Walker (Lawo)
Med Kristiansand symfoniorkester, dirigent Eivind Gullberg Jensen; Sara Övinge (fiolin), Anders Rensvik (bratsj) og Kari Ravnan (cello).
Dette er den andre soloplata til Marion Walker, oboist i Kristiansand symfoniorkester og en real fargeklatt i det norske treblåsermiljøet. Jeg likte den første plata, den knall røde Fire Walker, veldig godt. Denne heter Earth Walker, er sprakende grønn og minst like god.
Hovedverket på albumet er Bois av Jan Erik Mikalsen (f. 1979). Dette er et storstilt orkesterverk som består av et mylder med klanglige teksturer som Walker svever over med sin tydelige solostemme. Kanskje orkestersatsen er «jorden» som Walker alluderer til i tittelen på albumet, mens Walker selv representerer de grønne vekstene som springer ut av den?
Eivind Gullberg Jensen dirigerer mer mykt og romantisk og henter store klanger ut av Kristiansand symfoniorkester. Dette er en fin kontrast til Walkers solostemme. Hun spiller tydelig og «neoklassisk», med saklige rette linjer, jevn dynamikk og krystallklar diksjon – uten en eneste rubato eller følelsesladd fermate. I sum er det en god tolkning av verket, der særlig de raske løpene og linjene i tredje sats er givende å lytte til.
Albumet består videre av den svenske komponisten Lars Erik Larsson «Aubade» for obo og stryketrio fra 1972, hvor Walker har med seg Sara Övinge, Anders Rensvik og Kari Ravnan. Sammen kaller de seg Trapeze Quartet, antageligvis fordi de er så akrobatiske de polyfone linjer. Til slutt får vi Nils Henrik Asheims urovekkende «Medusa», som er full av kaosakkorder og brutale lydeksplosjoner, og oboen svevende over.
Jeg liker virkelig Walkers prosjekt, i det som jeg nå har skjønt er en serie med innspillinger basert rundt de fire elementene ild, jord, vann og vind. Jeg vedder på at den neste plata kommer til å hete Water Walker og være blå, og den siste Wind .., hvit. Jeg gleder meg allerede – for det jeg har hørt så langt har vært en flott reise i samtidsrepertoar for obo.
https://open.spotify.com/embed/album/56rirFS7mKzmj9Qsyxu75b?utm_source=generator
Ledige stillinger
PEKKA KUUSISTO, DET NORSKE KAMMERORKESTER og SAM AMIDON: Willows (Platoon)
Program: Ralph Vaughan Williams: The Lark Ascending; Caroline Shaw: Plan & Elevation; Ellen Reid: Desiderium; låter av Sam Amidon, arrangert for strykeorkester av Nico Muhly.
Fiolinist og kunstnerisk leder for Det norske kammerorkester Pekka Kuusisto opplevde dødsfall i nær familie da denne plata ble spilt inn, og Willows knytter sammen sterke emosjoner. Dette er følelser jeg kan kjenne meg igjen i. Å miste noen man er glad i, er jo noe vi alle kan forholde oss til.
Kuusisto har valgt å legge sorgen direkte inn i det musikalske. Han spiller ekstremt følsomt, med hjertet utenpå den løse genseren. Han har et enormt overskudd når han spiller, og legger alltid opp til store tolkningsmessige utsving. Det er klart at mange kommer til å bli berørt, spesielt den følelsesladde tolkningen av The Lark Ascending. Men jeg er litt todelt. Jeg deler meg i en entusiastisk og en litt grinebitende side.
Entusiastiske Ola elsker de store musikalske gestene og oppløsningen av den klassiske musikkens konvensjoner (halvparten av plata er et samarbeid med singer-songwriteren Sam Amidon). Grinebiter-Ola synes det blir for mye av det gode; for mye patos, for mye klovneri, for mye løping etter kommersielle mål. Resten av denne anmeldelsen er derfor utformet som en sokratisk dialog (eventuelt en ilter Facebook-tråd) mellom disse to sidene ved meg.
Entusiastiske Ola (EO): Selv du, Grinebiter-Ola, må da vel la deg gripe av de vare, følelsesladde vendingene i «Lerken». Det er som fuglen ikke lenger klarer lette seg til flukt. Hør på trillene i midtpartiet. Det er de mest fugleaktige jeg har hørt noensinne!
Grinebiter-Ola (GO): Jeg kontrer: Selv du, Entusiastiske Ola, har da estetiske standarder. I det minste må man kunne spille reint og sørge for at det rytmisk sett ikke høres ut som et takras.
Ola Nordal klarer ikke bestemme seg. Hva mener han egentlig? (Foto: privat)
EO: Du overdriver. Dette er jo Kuusistos estetiske kamp: å legge den klassiske musikkens kvelende dyder til side for å komme nærmere de innerste følelsene våre.
GO: Du snakker om dyder – jeg mener det handler om folkeskikk. Når man jobber i et statsstøttet orkester burde man kunne forvente mer. Dette blir for slapt.
EO: Det som du misforstår som slapt og dårlig spilt, er bare at han prøver å sprøyte liv og menneskelighet inn i et uttrykk som er så altfor stivt. Jeg vil 1000 ganger heller høre dette enn snobbete utøvere med perfekt teknikk, men uten emosjonelt – uten musikalsk – innhold. Det er så mange der ute som høres ut som roboter.
GO: Men, eh… det blir så kitsj. Det blir så… Hva var det Roger Scruton kalte det? Jo:«yuk».
EO: Det er det så typisk deg: komme drassende med en beinkonservativ musikkfilosof som det vel bare er Sivilisasjonen-gjengen som bryr seg om i dag. Jeg synes denne overdrevne insisteringen på klassiske verdier nesten blir litt brunsølete, litt sånn Albert Speer med søyler og rotundaer.
GO: Du er så useriøs asså. Så snart jeg insisterer på en estetisk minstestandard og velutviklede klassiske idealer, drar du nazi-kortet. Da blir det jo helt helt umulig å ha en opplyst diskusjon! Og er ikke du sånn marxist? Burde du ikke fnyse over dette knefallet for kapitalkreftene? For samarbeidet med Sam Amidon er jo bare sell-out!
EO: Er det sell-out å prøve å bryte ned sjangergrenser og å ha en inkluderende holdning til hvem som man jobber med? Det er alt for dype siloer mellom sjangrene i musikken i dag. Vi kan jo også snu på det. Kuusisto og Kammerorkesteret får Amidon til å høres langt mer sofistikert ut enn han har gjort tidligere. Og dessuten: betyr det ikke noe at Kuusisto løfter fram nye kvinnelige amerikanske komponister som Ellen Reid og Caroline Shaw?
GO: Gå og posér lissom-feminismen din et annet sted! De har jo ikke noe å komme med. Hør hvordan Shaw bare stjeler fra Ravel og Mozart når hun gjør noe melodisk. Det er så typisk dagens komponister: God på effekter, klarer ikke å skrive en melodi.
EO: Men hør nå her, de bruker musikkhistoriske sitater. Det har jo folk gjort gjennom hele musikkhistorien. Jeg mener seriøst at disse unge amerikanerne har gitt noe friskt til den klassiske musikken. Jeg applauderer med hele meg!
GO rister på hodet og ser oppgitt i gulvet. Vi hører ordet «woke» mumlet. Plutselig vender begge blikket rett mot salen.
GO og EO (i kor): Vi vet det er en klisé, men vi er enige om å være uenige.
(Teppe)
Hør plata selv og bli med i diskusjonen.
https://open.spotify.com/embed/album/6V3nSGxo50T677UhqeOQid?utm_source=generator
LARS ANDERS TOMTER og 1B1: Wallin, Pärt, Hallgrímsson (Simax)
Lars Anders Tomter er bratsjens grand old man i Norge. Sammen med strykeorkesteret 1B1 har han samlet noe av vår samtids mest interessante musikk for instrumentet.
Albumet starter med Rolf Wallins «Under City Skin», en bratsjkonsert, som samtidig er et lydlig portrett av Oslo. I stykket veksler strykeensemblet og bratsjen med elektroniske lyder og lydopptak fra byrommet. Wallin har en teatralsk tilnærming til komposisjon, og har fanget indre uro som jeg kjenner meg så alt for god igjen i: Den urbane rastløsheten fra en by på randen av kollektivt hjerteinnfarkt. Tomters litt raspete bratsjklang gir dette byrommet liv.
Stykket er fascinerende assosiativt, og satte i gang en rekke prosesser i meg. Dette inspirerte meg til å gjøre et lytteforsøk. Først hørte jeg stykket hjemme i hjemmets lune ro. Så satte jeg på meg hodetelefoner og tok det med meg rundt i noen av Oslos travle transporhubber: Nasjonalteateret Stasjon, Oslo S, Majorstua, Grønland og Tøyen. Der forsterket det det litt deprimerte bymiljøet den nervøse energien i stykket.
Til siste sats tok jeg banen mot Romsås, trasket gjennom borettslaget fra 70-årene, og ut i marka mot Røverkollen. Her blander elektroniske fuglelyder og bekkelyder med lyden fra ekte fugler og bekker. Rastløsheten fra de tre første satsene ble erstattet noe mer lyrisk. Wallins «Under City Skin» er kanskje ikke et behagelig stykke, men det er kunstnerisk sett en innertier.
De andre verkene på plata er også verdt å lytte til. Tomter er en av Norges fremste klassiske utøvere, og Hafliði Hallgrímssons bratsjkonsert «Ombra» gir plass til at han får vist fram hvilken stor musiker han er. I Arvo Pärts «Fratres» skaper Tomter og 1B1 god balanse mellom den meditiative mystikken og den religiøse opphøydheten som Pärts musikk er bærer av. Rolf Wallins «Elegie» ble opprinnelig skrevet for begravelsen til Wallins søster, og er vakker og gripende.
I sum er dette et glimrende godt album, som treffer meg i hjertet.
