Inspirasjoner: Jørn Hoel velger Svein Gundersen

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Jørn Hoel om mannen som med sangen «Har en drøm» gjorde ham til superstjerne over natten, Svein Gundersen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Jørn Hoel, sanger, musiker og låtskriver. Vokste opp sammen med en av sine viktigste musikalske samarbeidspartnere, Steinar Albrigtsen. De to turnerte sammen alt i tenårene, og i 1982 ga Hoel ut sin første plate, Ubarbert. I 1986 deltok han i Melodi Grand Prix med «Inkululeko», og ga ut plate nummer to, Varme ut av is, året etter. Den inneholdt gjennombruddssangen «Har en drøm» som Svein Gundersen og tekstforfatter Trygve Hoff hadde skrevet til filmen Drømmeslottet, og gjorde Hoel til superstjerne. Samme år ble han kåret til Årets spellemann og Årets tromsøværing. Han fulgte opp med et tilsvarende popalbum i 1988, Det ingen andre får, men ville utvide repertoaret og spilte inn en samling gamle bluesfavoritter til sitt neste album live i New York. Plateselskapet nektet først å gi det ut, men et kompromiss førte til at det ble utgitt i kun 3000 eksemplarer. I årene siden har Hoel spilt inn plater i flere sjangere, på både norsk og engelsk, og gitt ut to plater sammen med Albrigtsen. Født 27. juli 1957, Tromsø.

• Svein Gundersen, musiker, produsent og låtskriver. Gundersen spilte blant annet i bandet The Dedications som covret The Beatles, The Kinks og andre artister på 60-tallet og var innom flere andre band før han ble bassist i Aunt Mary. Bandet ble oppløst i 1973 og Gundersens videre karriere tok ham blant annet til bandene til George Keller og Alex. I denne perioden etablerte han seg også som produsent og var fast komponist for filmduoen Wam & Vennerød. I 1980 kjørte turnébussen til Alex av veien, og flere av medlemmene, deriblant Gundersen, ble hardt skadet, i tillegg til at Per Ivar Johansen døde. Gundersen ble utover 80-tallet en av Norges mest suksessfulle produsenter, ikke minst som følge av arbeidet han gjorde for Sissel Kyrkjebø, men også for Trond Granlund, Lava, Olav Stedje, Dollie, Jørn Hoel og en lang rekke andre artister. I 1986 fikk han bransjeprisen under Spellemannprisen og var medlem av det gjenforente Aunt Mary frem til 2012. Født 15. mai 1949, Fredrikstad.

– Hvorfor Svein Gundersen?
– Svein Gundersen er først og fremst en gammel helt som jeg oppdaga på konsert, kanskje i ‘71 eller ‘72, da han spilte med Aunt Mary på Bellevue i Tromsdalen. Det var det lokalet i Tromsø hvor alle de tøffeste banda spilte, Pussycats og så videre, og så videre, minnes Jørn Hoel.

– Jeg bodde rett ved siden av og hadde en storebror som kjente vakta. Jeg var egentlig altfor ung, men jeg kom nå inn, og kicka veldig på Bjørn Kristiansen og Svein Gundersen og hele bandet. Aunt Mary fra Fredrikstad! Jeg satt der og tenkte at jeg skal bli akkurat sånn som dem. Jeg var 13-14 år, og ble helt satt ut.

Jørn Hoel «kicka veldig» på Svein Gundersen og Aunt Mary fra tidlig alder i Tromsø, og ble fullstendig starstruck da selve Svein Gundersen noen år senere ringte og spurte om han kunne synge låten «Har en drøm». (Foto: Erik Valebrokk)

Spol noe sånt som 15 år frem i tid, og Jørn Hoel er akkurat kommet hjem fra Stavanger der han stilte i Melodi Grand Prix med sangen «Inkululeko» som havnet på andre plass, bak Ketil Stokkans vinnerlåt «Romeo». Det er søndag 23. mars, Jørn sitter i leiligheten på Torshov i Oslo, og telefonen ringer med Svein Gundersen i den andre enden:

– Jeg ble så starstruck at jeg holdt på å bæsje i buksa. Jeg måtte spørre ham «Er det du, Svein Gundersen, du som spelte i Aunt Mary?» «Ja», sier han, og det var så stort for meg. Han fortalte at han hadde skrevet en låt som skulle være med i en film som het Drømmeslottet. Hadde jeg lyst til å synge den låten? Den het «Har en drøm». Jeg svarte at «Jeg sier ja til alt, bare fordi du ringer.» Så ble det sånn.

Svein Gundersen – musiker, produsent og komponist som står bak noen av våre største poplåter de siste tiårene – og noen av våre største artister og band. (Foto: Privat)

– Du holdt på å velge Steinar Albrigtsen som tema for denne samtalen. Hvorfor trumfet Svein Gundersen ham?
– Kanskje mest fordi jeg har pratet så mye om Albrigtsen i alle mulige sammenhenger. Vi har jo vokst opp i lag og har vært bestekamerater siden vi var fem-seks år.

– Var han også på den Aunt Mary-konserten?
– Nei, jeg tror ikke han var der, men Albrigtsen var jo med og sang «Inkululeko» med meg. Jeg dro ham med på alt, og han dro meg med på alt. Men det er litt unikt med Svein Gundersen fordi han er det ikonet han er, altså en bakmann som etter hvert er blitt en produsent og en låtskriver som har betydd ekstremt mye, kanskje alt for Sissel Kyrkjebø, og betydd ekstremt mye, kanskje alt, for meg også på mange måter. Fordi han skrev nettopp «Har en drøm», han og Trygve Hoff, og den har jo blitt kanskje den viktigste låten i karrieren min. Den vil følge meg hele livet. Det er veldig sterkt å ha en sånn låt som hver gang jeg spiller den, så forandrer konserten seg. Da faller alle brikkene på plass. Da kan jeg kle meg naken og dra frem både det ene og det andre instrumentet, holdt jeg på å si. Når den låten kommer, da er du hjemme, og det har jeg Svein Gundersen å takke for.

Dog var ikke alt ved Gundersen like enkelt.

– Jeg husker at han var ekstremt nøye, nesten irriterende nøye, da vi jobba i studio. Jeg ble irritert på ham fordi vi gjorde så mange takes. Han ville at stemmen min skulle låte på en spesiell måte. Jeg synes for eksempel at låtene lå for lavt i toneleie, og det var han veldig opptatt av at det skulle gjøre. Han gjorde en del ting som jeg sjøl ikke ville gjort, men resultatet ble jo veldig kult da, sier Jørn i dag.

Jørn Hoel slik vi husker ham i 1988, tiåret for posebukser, steinvasket denim og hockeysveis. Og Jørn Hoel var en som eide stilen. (Foto: Pressefoto)

– Fulgte du karrieren hans fra du oppdaget ham i Aunt Mary og frem til han ringte deg?
– Ja, jeg gjorde det. Jeg husker veldig godt da han spilte i Alex-bandet og de var i den ulykka og Svein ble veldig kvesta og skada, og han havna på Sunnås i lang, lang tid. Det var veldig sterkt for alle i musikkbransjen. Men det er jo litt artig også, på den demoen Svein sendte meg av «Har en drøm» kunne han nesten ikke spille piano. Jeg har den tapen liggende et eller annet sted hjemme, og det høres ikke akkurat ut som en hitlåt, for å si det sånn. Men han visste jo hva han gjorde. Han hadde det inni seg, hvordan det skulle være. Jeg må samtidig trekke frem Trygve Hoff som skrev teksten. De to jobba veldig mye sammen, helt til Trygve døde året etter. Dette var i 1986, og så var «Har en drøm» en kjempehit i ett år, og så lagde de to igjen «Ei hand å holde i», sier Jørn med adresse til den andre store hitsinglen fra albumet Varme ut av is som ble utgitt i 1987.

– Jeg husker vi hadde et møte hjemme hos Svein hvor vi diskuterte titler på låter. Svein var veldig opptatt av å ha et «oppslag» før han lagde låten, og denne tittelen dukka opp. Trygve syntes det var en veldig rar måte å jobbe på. Han syntes det var veldig slitsomt og at Svein var så pirkete. Jeg oppfatta de to litt som Knoll og Tott. Når jeg sto og prata med Trygve alene så kjefta han som faen på Svein, og når jeg prata med Svein, så kjefta han på Trygve. Men han var litt mer positiv, Svein. Svein har aldri vært, trur jeg, en sånn type som har veldig mye temperament i den grad. Han er en veldig balansert fyr, men Trygve var veldig dramatisk og mente det var helt latterlig. Og unge meg sto mellom der og prøvde å megle. Det var fantastisk artig å oppleve de to sammen. Jeg har jo møtt Svein Gundersen veldig mange ganger etter dette. Og ja, han er en fantastisk fyr, han fortjener all den rosen.

Jørn Hoel var nesten 30 år gammel da han slo igjennom for fullt, men hadde drevet aktivt med musikk fra tenårene og platedebuterte som 25-åring, vel å merke uten at det førte med seg noen tsunami av berømmelse. Likevel var han avgjort å regne for «i kjømda» i perioden mellom debutplaten Ubarbert og Melodi Grand Prix-opptredenen (der han slapp å kvalifisere seg slik vanlig var, men ble invitert direkte av Ivar Dyrhaug) fire år senere. Han sang i forskjellige show med størrelser som Jon Skolmen og Harald Heide-Steen Jr. og var i søkelyset til flere store plateselskap. Da han fikk servert «Har en drøm» ble han superkjendis over natten med alt det fører med seg. Hvordan taklet han det?

– Du, jeg tror nesten ikke det er noen som takler det på en klok måte. Når jeg tenker tilbake på det, så blir det litt hoderisting: «Shit, jeg skulle ønske jeg var klokere.» Men jeg hadde reist rundt og spilt helt sia kanskje jeg var 18 år. Jeg og Albrigtsen hadde vært på sånne Rikskonsert-turneer. Det var veldig fine og organiserte turneer, fordi alt var gjort av Rikskonsertene kombinert med skoledirektørens kontor her og der, så det var veldig ordentlig, men alt det andre vi gjorde utenom var rabalder. Vi dro på turné, veldig entusiastiske, og kom hjem like blakke. Honorarene var dårlige, det kosta mye å reise, vi måtte spise, vi måtte ditten og datten, og så var vi guttunger på tur. Vi endte opp på spillebuler og spilte bort alle kronene våre på automater og sånne ting. Hva skal jeg si, det var en veldig romantisk, litt rar, drømmende tid, og så plutselig slår jeg igjennom og honorarene blir totalt annerledes og alt blir annerledes. Det er klart at det var ikke enkelt å få regnestykket til å balansere på en kul måte. Man blir litt overivrig. Jeg har alltid vært en fyr som liker å leve, «leve» i gåseøyne, altså. Jeg er veldig glad i mat og har alltid vært opptatt av det. Jeg liker å reise og å se ting, å nyte ting. Nytelse er stort for meg, så det er klart, jeg puttet ikke alle pengene i banken og begynte å spare, for å si det sånn. Jeg levde. Og det gjør meg jo i dag til et rikere menneske, jeg har mange historier å fortelle hvis jeg vil, opplevelser som på mange måter gjør meg til et mer komplett menneske.

Jørn Hoel ble berømt for smektende ballader, men hadde bakgrunn fra blant annet blues, country og rock. I 1993 brøt han ballade-sirkelen med albumet Leapin’ Lizards. (Foto: Pressefoto)

– Hvilken artist hadde du vært i dag, tror du, uten påvirkningen fra og samarbeidet med Svein?
– Det er veldig spesielt å tenke på. Jeg fikk jo platekontrakttilbud med en gang etter «Inkululeko». Eller det vil si, jeg spilte på Oslo Cabaret, på Mølla hos Gino Valente, i et show med Harald Heide-Steen Jr. og en sanger fra The Drifters, og Ellen Nikolaysen. Da sto hele platebransjen i kø utafor døra mi etter premieren, Egil Monn-Iversen, alle plateselskapene, Ivar Dyrhaug som hadde booka meg inn til Grand Prix. Jeg hadde laga en del låter som var litt inspirert av Doobie Brothers og Little Feat som var band jeg hørte veldig mye på, men når jeg valgte meg en produsent, Billy Cross som hadde vært gitaristen til Bob Dylan i noen år på 70-tallet, så spurte han meg når han hørte låtene mine om jeg ikke kunne synge på norsk. Og hva med å synge om noe som hadde med meg å gjøre? «Det er ganske kult å høre på historiene dine fra Nord-Norge med midnattssol og nordlys og alt det», sa han, alle disse tinga som jeg hele tiden tjata om. Jeg hadde aldri tenkt på å putte det i sanger, og det førte til sanger som jeg skrev sammen med Oddvar Nygård. Og jeg skrev «Vi skal elske i sneen» med Trygve Hoff. Jeg ville at Trygve skulle skrive akkurat den teksten, men han syntes det var en veldig rar tekstidé. Han kalte den først «Vi skal elske på Bygdøy», og det handla om noe helt annet, sier Jørn med en latter.

– Jeg tror kanskje at om jeg hadde fått valgt så hadde jeg gått i en litt annen retning. Men det er klart, du må ha hitlåter, og hitlåtene på plata mi var først og fremst «Har en drøm» og «Ei hand å holde i».

Jørn Hoel ble berømt for alle disse smektende balladene, men med bakgrunn fra blues, country, rock og andre ting ble han – som han også delvis bekrefter – en ganske annen artist enn han kunne vært i disse første årene med suksess. I 1993 ga han ut albumet Leapin’ Lizards, som var et klart brudd med det han hadde gjort til da. Hvorfor?

– Med en gang jeg hadde laget den plata som heter Varme ut av is med «Har en drøm» og de sangene der, «Elske i sneen» og bla-bla-bla, lagde jeg en oppfølger og kjente at det kom veldig lett. Jeg og Oddvar Nygård reiste til Austin, Texas, og det bare ramla ut låter. Så spilte vi inn plata som kom ut allerede året etterpå. Den heter Det ingen andre får, og den solgte nesten like mye. Da følte jeg at det liksom var over for meg, men plateselskapet var ikke enig i det. Så uten at de visste om det, dro jeg til New York og spilte inn en bluesplate, minnes han.

Jørn Hoel spiller på et politisk torgmøte i Tromsø. (Foto: Bernt Sønvisen / Troms Arbeiderparti)

– Jeg spilte i noe vi kan kalle et gammeldags rhythm’n’blues-band på 70-tallet i Tromsø som het Rute 26 hvor vi sang både på originalspråket og oversatte blueslåter til norsk, og hvor vi også gjorde egne låter. Men parallelt med det hadde jeg denne duoen med Albrigtsen som liksom var visesang. På 70-tallet var viser og jazz veldig populært. Da spilte vi i lag med «voksne» jazzmusikere fra Nord-Norge – Henning Gravrok, Konrad Kaspersen og så videre. Men så var det dette bluesbandet mitt som jeg digga veldig, for det var så tøft. Da kunne jeg stå i bar overkropp og knuse gitarer og på en måte spille ut temperamentet mitt, og det var et veldig populært band i nord. Så da jeg hadde gjort disse tingene på slutten av 80-tallet, gjorde jeg den bluesplata, Love Will Make You Do Things You Know Is Wrong. Plateselskapet nærmest trua med kontraktsbrudd og rettssak hvis vi ikke gjorde noe med den, og da ble den gitt ut bare i 3000 eks på en spesiell label, den gamle Decca-labelen. Etter det ble jeg nærmest tvunget til å gjøre enda en sånn romantisk plate, og det kom ikke så heldig ut. Den ble ikke så vellykka som de forrige, sier han om Kjærlighetens teater som kom i 1991.

– Da var den platekontrakten over, og når jeg gikk til nytt selskap var jeg så heldig å møte to stykker fra EMI, Jan Østli og Per Østmark. Alle plateselskapene hadde en mening om hva jeg skulle gjøre, så spurte jeg dem om hva de ville jeg helst skulle gi ut. Da sa de at «vi har ingen mening om det. Du får de penga du trenger, og så lager du det du vil.» Det var jævlig kult, så Leapin’ Lizards var ei plate der jeg gjorde akkurat det jeg ville, sammen med Jon Willy Rydningen. Vi var i studioet hans i Skippergata, eller studioet/leiligheta hans, ha-ha-ha, der spelte vi inn alle demoene. Vi tenkte og prata, og vi hadde en veldig fin dialog, jeg og Jon Willy. Det ble en plate som vi ønska den skulle være. På den tida hadde jeg akkurat begynt å spille med Vidar Busk. Da var han en helt ny, ung gitarist som nesten ingen hadde hørt om, og han fikk også sitt gjennombrudd for alvor med den plata. Og den fikk jo enormt god kritikk. Det var en kul plate.

– Men vi må tilbake til Svein Gundersen. Han har hatt en eventyrlig karriere i norsk musikkliv. Hva synes du er det fineste han har gjort?
– Det er jævlig vanskelig å si. Når jeg hører at han har produsert både Halvdan Sivertsen og D.D.E., så hører jeg hvor heldige de har vært. Eller når jeg hører på Kyrkjebø. Nå er jo hun en ekstremt god sanger, og det er vanskelig å ødelegge en så god sanger, men Gundersen er veldig flink til å få artisten i fokus. Du tenker aldri på at det er en produsent der, men jeg vet jo etter å ha jobbet med ham, hvor utrolig flink han er i studio, hvor nøye han er. Jeg synes jo «Har en drøm» er sykt bra, men jeg vil samtidig trekke frem disse andre låtene fra filmene til Wam & Vennerød som han gjorde. Han klarte hele tida å plotte frem en eller annen låt. Det var en ny låt i alle filmene, og lenge før «Har en drøm» også. Så jeg vil holde en knapp på filmmusikken han gjorde for Wam & Vennerød. Det synes jeg var jævlig kult.

– Når jeg hører at Gundersen har produsert både Halvdan Sivertsen og D.D.E., så hører jeg hvor heldige de har vært. Du tenker aldri på at det er en produsent der, men jeg vet jo etter å ha jobbet med ham, hvor utrolig flink han er i studio, hvor nøye han er, sier Jørn Hoel om Svein Gundersen. (Foto: Erik Valebrokk)

– Er det ting du selv har skrevet som helt konkret er inspirert av musikken hans?
– Jeg tenkte veldig mye på Svein da jeg lagde Kjærlighetens teater som var den siste av de første tre norske. Da tenkte jeg veldig mye på hvordan Svein ville gjort en del ting. Jeg hørte på ting Svein hadde gjort for å la meg inspirere. Han har alltid brukt veldig mye flinke musikere, disse Lava-guttene og sånt, og det låt alltid så bra. Det var jo noen låter på Det ingen andre får som vi skrev i lag, som «Dans bort dine tåra». Svein spilte et bruddstykke av en låt, og så lagde jeg refrenget på den låten, og den ble veldig fin. Det er jo ikke noen hitlåt, men det var en fin albumlåt. Jeg hadde så løst til å ha med Svein på en måte, for han har et sånt fingeravtrykk som er vanskelig å kopiere. Det er vanskelig å kopiere ikoner.

– Jeg tenker at hvis du har produsert Kyrkjebø sitt gjennombrudd, så er du en av de største anyways. Jeg mener, holy shit. Da den første plata kom, og da den andre kom, og så den tredje, det blir helt ekstremt, ikke sant. Og innimellom der så hadde du litt Jørn Hoel og litt Wam & Vennerød og litt sånt, sier Jørn Hoel om Svein Gundersen. (Foto: Nordiska agency)

– Hvilken betydning har Svein Gundersen hatt for norsk musikkliv?
– Jeg mener han er en av de viktigste personene i norsk musikkliv. Jeg trekker gjerne frem Egil Monn-Iversen som en ekstremt viktig person, og jeg vil nesten i samme åndedrag trekke frem Svein Gundersen. Altså, det er jo sykt mange som har betydd mye, holy shit. Jeg nevnte Egil Monn-Iversen fordi han var en sånn «gudfar». Jeg opplevde ham i NRK, jeg opplevde ham live, jeg opplevde ham som et ikon, men på en annen måte enn Svein Gundersen som fikk sin plass på grunn av sin dyktige måte å skrive låter på og også produsere de låtene på og få dem til å komme ut som hitlåter. Hvis du tenker på helsa til Svein, hvordan han var i en stor del av perioden hvor han hadde sånn enorm suksess som låtskriver og produsent, så var han jævlig syk. Som han har slitt! Så jeg antar at hans helse har gitt ham en sånn enorm kraft til å stå på i sykdommen, og i bunnen av det ligger det enormt mye faglig kompetanse, sier Jørn med åpenbar beundring.

Jørn Hoel på konsert på 90-tallet. (Foto: Privat)

– Han er helt rå. For meg er Svein Gundersen litt sånn som du kan oppdage i dag i Jørn Dahl som har produsert Lene Marlin, Sissel Kyrkjebø, Kurt Nilsen og bla-bla-bla, og som er produsent i alle mulige TV-programmer. Han har kanskje ikke vært av det kaliberet som låtskriver, mer som produsent, men om Svein hadde holdt på i dag hadde han vært Jørn Dahl med noe mer, altså en meget sterk låtskriver i tillegg. Jeg tenker at hvis du har produsert Kyrkjebø sitt gjennombrudd, så er du en av de største anyways. Jeg mener, holy shit. Da den første plata kom, og da den andre kom, og så den tredje, det blir helt ekstremt, ikke sant. Og innimellom der så hadde du litt Jørn Hoel og litt Wam & Vennerød og litt sånt. Det var til stadighet noe, og nu, hvis du dykker inn i Svein Gundersen, så er det så kjempemye mer. Han har gjort så jævlig mye som man ikke vet om, konkluderer Jørn Hoel.