I august ga Benedicte Maurseth ut albumet "Mirra" (Hubro). Albumet lanseres og uroppføres under Punkt-festivalen i Kristiansand 6. september, og turnerer Australia i november. Til våren er det turné i Norge.(Foto: Agnete Brun)
Benedicte Maurseth: Fra ensom springar til improvisasjon og dyrelyder
Når det ikke lenger føles kunstnerisk tilstrekkelig å bare spille hardingfele solo, lar hun skapertrangen slippe løs, og horisonten utvides. Plutselig sitter hun i Carnegie Hall med en av verdens beste strykekvartetter og etterligner en storlom og en jerv.
Ballade publiserer de kommende dagene seks intervjuer produsert av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Torkjell Hovland og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2025. Først ut blant de spirende musikkskribentene er Ingeborg Fjørtoft.
Hun begynte å spille hardingfele da hun var åtte år, og som ung ble felespiller Benedicte Maurseth vant til å spille alene. Tradisjonsmusikken hun vokste opp med – den eldre slåttemusikken – hadde ingen stor samspilltradisjon, noe hun begynte å savne etter hvert.
I begynnelsen av 20-årene ble hun introdusert til arenaer der hun kunne spille med andre typer musikere, skuespillere og forfattere, der hun likevel kunne bruke sitt musikalske språk, og med det utvidet uttrykksregisteret seg.
– Det ble særlig naturlig for meg å samarbeide med improvisasjonsmusikere og gradvis utforske samtidsmusikken, mye på grunn av de åpne og uforutsigbare rommene som jeg opplever allerede finnes i de sjangrene, og som jeg også finner samhørighet med i tradisjonsmusikken. De gjør at du kan bringe inn ditt eget, samtidig utfordre dine musikalske vaner og mentale avgrensinger.
Musikalske koder uten ord
Hun beskriver samarbeidet med blant annet Kiya Tabassian, kunstnerisk leder for det internasjonale ensemblet Constantinople, og Patrick Graham som et eksempel på et slikt naturlig samarbeid. Patrick Graham er perkusjonist, og Kiya Tabassian spiller setar og har bakgrunn blant annet fra persisk musikktradisjon, som er rik på improvisasjon.
Mye av musikken fra Iran er beslektet med den norske tradisjonsmusikken ved at den er modal og strukturert gjennom småmotiv som stadig repeteres og utvikles. Disse felles musikalske kodene gjorde at de forsto hverandre uten å si et ord, forteller Maurseth.
Benedicte Maurseth er ikke bekymret for at sjangerblanding skal vanne ut tradisjonen. Mari Rorgemoen definerte tradisjon som «repetisjon med variasjon». – Bedre kan det ikke oppsummeres, spør du meg, sier Maurseth. (Foto: Agnete Brun)
Man kan kanskje tenke at sjangerblanding vanner ut tradisjonsmusikken. Men Benedicte Maurseth er ikke bekymret.
– Det er utrolig mange som kan tradisjonen godt, og som er nysgjerrige, respektfulle, grundige, lekne og dyktige. Sjangerblandingen har trolig eksistert lenger enn vi er klar over, men iallfall gradvis mer og mer de siste 70-80 årene, og folkemusikken blomstrer likevel i dag på alle arenaer, ja kanskje mer enn på lenge, fra tradisjonelle kappleiker til Tuvas Blodklubb, eller på festivaler som Ultima.
Sjangerblanding og dyrelyder
– Det har alltid vært bevegelse i tradisjonene, og vitaliteten og overlevelsesinstinktet ligger i nettopp evnen til å forandre seg. Jeg leste en definisjon på «tradisjon» av Mari Rorgemoen, som er forsker innen bunadstradisjon. Hun definerte det som «repetisjon med variasjon». Bedre kan det ikke oppsummeres, spør du meg.
I tillegg til sjangerblanding er dyrelyder blitt en fellesnevner i den nyere musikken, både hennes egen musikk på det forrige solo-albumet, Hárr (2022), men også i samarbeid med andre, som med komponist Kristine Tjøgersen. På Hárr etterligner ikke instrumenter dyr, men det er opptak av ekte dyr som del av komposisjonene. Det samme gjelder hennes helt ferske soloalbum Mirra, som ble gitt ut i august og der fokuset er på villreinen.
Ledige stillinger
– Jeg vil innlemme dyrenes distinkte lyder, forteller Maurseth. – Ikke som bakgrunn, men som medmusikere. Jeg opplever det som veldig sterkt som lytter selv.
– Jeg bruker det også som en påminnelse om at mennesket er en del av et større økologisk system, der alt liv har en verdi i seg selv, og med lik rett til å utfolde seg.
Samarbeid i svev
Hun forteller om samarbeidet med Kristine Tjøgersen om verket Elja, skrevet for Kronos Quartet fra USA og med Maurseth selv som medspiller. Verket ble uroppført i Carnegie Hall i New York i mars tidligere i år, og spilles på Riksscenen under Ultima 18. september.
Kristine Tjøgersen (til venstre) og Benedicte Maurseth forteller om verket Elja på Det norske generalkonsulatet i New York i mars. (Foto: Det norske generalkonsulatet i New York)
– Det er sjeldent å møte på så friksjonsfrie samarbeid. Det er jo alltid ett eller annet når man samarbeider, siden alle er mennesker, men med Kristine var det bare et svev. Jeg tror det handler om at vi har en ganske lik, intuitiv tilnærming til den skapende prosessen, en gjensidig beundring, men framfor alt et samarbeid med balansert ego. Det blir ikke noe svev uten det jeg kaller «viljeløs vilje», som krever nettopp at egoet er balansert.
Tjøgersen er et av utallige samarbeid med spennende kunstnere som Maurseth har vært en del av opp gjennom årene.
Jeg klarer ikke dy meg, og må spørre om hvilket som er det mest betydningsfulle samarbeidet.
– Det er ikke lett å velge, sier hun.
Men et navn som dukker opp er Jon Fosse:
– Samarbeidet har preget meg som utøver, og har satt i gang mye skapende arbeid. Jeg er veldig inspirert av hans kunstnerskap. Det har ført til mange nye samarbeid og prosjekter som har gjort at jeg er den musikeren og komponisten jeg er i dag.
Benedicte Maurseth og Svein Tindberg i Jon Fosses «Andvake». Stykket ble spilt på Det Norske Teatret og turnerte med Rikskonsertene i 2009. (Foto: Signe Marie Andersen/DNT/Rikskonsertene)
Sceneangst og frihetsbehov
I år ble Landskappleiken arrangert i Eidfjord i Hardanger, som er der Benedicte Maurseth er oppvokst. Når jeg spør om det kunne ha vært aktuelt for henne å stille, svarer hun kontant:
– På ingen måte! ler hun.
– Jeg er en helt annen plass i livet og i musikken nå. Jeg kan tidvis savne å høre på musikken på Landskappleiken, men jeg savner ikke stemningen og de usagte kodene og forventingene som jeg opplevde der for hvordan du helst bør spille og være som hardingfelespiller. Disse forventingene, som nok både var reelle og tidvis overdrevet av meg selv, prøvde jeg å innfri når jeg var yngre, men opplevde da bare å utvikle en lammende sceneangst, forteller Maurseth.
– Frihetsbehovet er utrolig sterkt i meg. Nå passer jeg på å unngå alle slike situasjoner som trigger den form for nervøsitet, og har derfor heller aldri hatt det bedre som utøvende musiker.
