– Countryen tillater at man kan leke mer med klisjer. Man behøver ikke være tøff i trynet hele tiden, man kan være melankolsk, sier Unnveig Aas

Unnveig Aas, © Julia Marie Naglestad

– Jeg får ofte høre at folk tror jeg er eldre både når de hører tekstene, og musikken, sier sanger og låtskriver Unnveig Aas (26).

Hun tar det som et komplement. Hun er påvirket av eldre musikk, nærmere bestemt country og folkrock fra særlig 50-70 tallet. Dessuten skjeler hun til mer moderne popartister med referanser til samme sjangre; også de har en tendens til å skue bakover i tid. Samtidig opplever ikke undertegnede musikken hennes datert. Selv tror hun det er fordi hun ikke er tro mot noen sjangre.

– Jeg vil gjerne høres ut som noe autentisk. Musikken skal komme fra meg, uten at jeg er kopi av noe annet.

Aas har sin utdanning blant annet fra litteraturstudiet i Bø og skrivekunstakademiet i Bergen, samt en bachelor i litteratur fra Universitet i Oslo. Hun har i tillegg til debutalbumet Old Soul som kom tidligere i år gitt ut en diktsamling.

Musikalsk oppvekst
Ballade møter henne på Kulturhuset i Oslo, byen Holmestrandsjenta har bodd i de siste fire årene. Dagen vi møtes er hun imidlertid bare på besøk. Den siste tiden har hun tilbragt på kjærestens hytte på Finnskogen, for å skrive.

Les også: Hva skjer når en coyntryfestival får statstøtte?

Musikken har hun med hjemmefra, fra en far som var musikklærer og et hjem der platene som ble spilt gjerne var laget av amerikanske tradisjonsorienterte rock-, country- og viseartister som Leonard Cohen, Bob Dylan og Dolly Parton, hvis uttrykk man kan høre ekko av i hennes eget materiale. Favorittartisten er imidlertid britiske Laura Marling. Og det var to svenske folk-popsøstre som fikk henne til å ta opp gitaren.

– First Aid Kit inspirerte meg veldig. De har enkle akkorder og da jeg hørte det tenkte jeg: Dette kan jeg også få til. Jeg sang i kor da jeg var liten, og så startet jeg og noen venninner rockeband i tenårene.

– Jeg har alltid være innesluttet og sjenert. Derfor synes jeg det er så deilig å stå på en scene og komme meg ut av komfortkarakteren. Jeg kan bruke stemmen, og skrike. I musikken lever man i øyeblikket. Samtidig er jeg ofte veldig sliten etter en konsert, og har lurt på om det er fordi jeg skriver så triste låter.

Blir ikke klisje
I det siste har hun derfor skrevet flere litt mer up-beat materiale, låter hun kan danse til på scenen. Men det er fortsatt som oftest trist tematikk i tekstene.

– Det er feil å si at det triste er lettere å skrive om. Men det er lettere å skrive om uten at det blir for klisjé. Det er nesten utenkelig for meg å skrive om glade temaer. Det er ikke det jeg vil formidle.

– Hva kommer først til deg, ordene eller tonene?

– Før var det nesten sånn at sangene kom til meg. Nå likner det mer en jobb. Det starter ofte med et tema jeg har lyst til å skrive om. I det siste har jeg skrevet mest prosa, og tenkt litt på at når man bare skriver tekst går det fortere, for da slipper man å forholde seg til gitaren i tillegg. Men om det er bra, det vet jeg ikke.

– Jeg sitter ofte og tar opp når jeg spiller gitar. Så jeg har veldig lange demoer. Det å sitte for meg selv og skrive, spille og synge kan også lette det indre trykket. Det er nesten som meditasjon. Det har jeg følt helt siden jeg begynte å synge på skoleforestillinger. Å bruke sangstemmen er å frigjøre meg selv.

Unnveig Aas Foto: Julia Marie Naglestad.

Menneskelige relasjoner
Da undertegnede gjorde en anmeldelse av albumet for GAFFA skrev jeg blant annet: I låt etter låt spilles hjertesmerten ut, og hver takt, hver tone, hvert ord, hver frasering, er til troende. Det låter ganske enkelt ekte, hver gang den samme fortellingen fortelles, fra samme personlige ståsted, men med en annen vinkel, eller inngang, til det – i hvert fall tilsynelatende – samme bruddet.

Men stemmer min opplevelse? Er det hun lager et uttrykk for hennes egen historie?

– Jeg har ikke gått inn for å skrive et konseptalbum. Men jeg skriver veldig mye om menneskelige relasjoner. Den følelsen av å ikke være helt fri, å føle at tiden løper litt fra deg, en angst som kanskje er vanlig å ha i tyvårene. For meg er albumet også delt i en A-og B-side, der første del handler om et forhold, mens andresiden er mer selvransakende.

– Jeg er ellers påvirket av ulike typer låtskrivere, der noen er mer orientert mot å skrive en stemning enn å skape en historie. Åpningssporet på plata er en fortelling om et forhold, mens sistelåten er mer en stemning. Når jeg hører på musikk selv liker jeg å kunne leve meg inn i det jeg hører, at fortellingen oppleves som noe jeg kan kjenne igjen fra mitt eget liv. Det håper jeg andre gjør når de hører min musikk.

– Er det noe med country-sjangeren som appellerer til historiene du vil fortelle?

– Ja, det er det nok. Det er veldig mange countrysanger som nesten er noveller. Jeg føler kanskje at denne sjangeren er mer litterær enn andre sjangre. Men samtidig er all musikk historiefortelling.

– I tillegg tillater countryen at man kan leke mer med klisjer. Man behøver ikke være tøff i trynet hele tiden, man kan være melankolsk.

Soloartistens kontroll
Låtskrivingen på både album og tidligere utgivelser står hun for selv. Under arbeidet med Old Soul samarbeidet hun tett med produsent og gitarist Roger Græsberg, men avgjørelsene er hennes. To av låtene er spilt inn live med bare henne og kassegitar i studio. Resten er spilt inn såkalt lag på lag.

– Siden dette er min første plate, ville jeg ha så mye kontroll som mulig. Men på den neste har jeg lyst til å gjøre mer live. Det er fint når låtene er mer umiddelbare også.

Les også: Kunsten på en popscene

Hun har et band som hun sier ”hjelper henne” med arrangeringen av låten. Men det er viktig for henne å bevare det å være soloartist, både i øvingslokalet og på albumformatet, der det varieres mellom materiale med og uten band. Det er hennes uttrykk, hennes låter, som hun har skrevet ut, alene med gitaren.

– Jeg må være litt ensom for å skrive. Det er et hat-elsk forhold.

– Jeg må ha opplevd noe selv for å skrive det. Men, og dette høres kanskje pompøst ut, selve språket forandrer historien. Man velger måten man skal formidle den, og ordene fordreier fortellingen. Det gjør at det ikke blir avskrift av eget liv. Man skjuler seg alltid bak språket.

– Gjør denne bevisstheten deg friere i låtskrivingen?

– Ja. I hvert fall når jeg skriver på engelsk. Låttekstene er på engelsk, mens prosaen jeg skriver er på norsk. Diktene er moderne, så der trenger de jo ikke rime. Men de engelske tekstene skriver jeg på rim. Jeg ville skrive på engelsk siden språket er veldig rikt, og jeg er fascinert av de arkaiske ordene.

Aas har flere lister med gamle ord liggende. Ord som fickle og harrow fikk hun med på dette albumet. Og selv om hun kanskje i både tekst og tone kan stå frem som en motvekt mot det man forbinder med dagens popmusikk, er ikke målet å skille seg ut. Målet er å formidle, uavhengig av kunstart. Kanskje er noe av målet også å finne i selve variasjonen av uttrykk, og hvordan de virker på henne selv.

– Du kan på en måte sammenlikne det å spille gitar med en diktopplesning. Når man gjør en konsert får man umiddelbar tilbakemelding, mens når du skriver en bok tar det lang tid før noen sier noe. Jeg liker den umiddelbarheten. En konsert blir borte etter at man har spilt den, mens en bok blir liggende.

– Jeg føler meg fri når jeg er på en scene. Men det høres jo også pompøs ut. Man skal jo helst være ydmyk i norsk kunst.

Frykten for ikke å være nok
Tilbakemeldingene hun har fått har så nær som alle vært gode. Kritikkene er fulle av rosende ord. Men hun har også blitt spurt om hun har dårlig selvtillit etter andres lesing av hennes tekster. Hun er ikke helt uenig, samtidig som hun understreker at mye av frykten har hun overkommet. Det betyr ikke at den som hører etter hører feil om noe likner lyden av varierende tro på seg selv.

– Det er mye redsel i tekstene mine for at jeg ikke betyr nok. Forholdet jeg skriver om på plata mi, der er hun jo redd for nettopp det. Jeg vil ikke si at tekstene er direkte selvbiografiske, men jeg har vært i forhold som har tatt slutt, og det har selvsagt påvirket låtskrivingen.

– Jeg vet ikke om jeg ville trodd på deg, om du hadde sagt at du ikke hadde forhold bak deg…

– Det ville ikke jeg trodd på heller, ler hun.

Publisert:

Del: