Ny studie viser at folkelige musikkuttrykk gentrifiseres, og festivalen gir mer til den middelklassen som allerede har mange festivaler å velge i.

Fra kirkekonserten under Norsk Countrytreff , 2016, © Runar Sandnes

Saken er oppdatert: Kulturrådet mener selvsagt at kriterier for vurdering av kvalitet IKKE er universelle.

– Som svar på knutepunktkriteriene ga Norsk Countrytreff flere konsertopplevelser til den øvre middelklassen; det publikummet som allerede har mange tilbud. Spørsmålet er da hva det mer folkelige publikummet sitter igjen med som resultat den såkalte demokratiske kulturpolitikken, sier musikkforsker Stian Vestby ved Høgskolen i Innlandet.

Han avsluttet nylig doktorgradsavhandlingen Folkelige og distingverte fellesskap: Gentrifisering av countrykultur i Norge. Avhandlingen er en av tre delstudier av forskningsprosjektet Musical gentrification and sociocultural diversities.

– Vi er kjent med gentrifiseringsbegrepet fra byfornyelse. Den materielle gentrifiseringen handler om at unge og privilegerte flytter inn i gamle bydeler, skyver ut den opprinnelige befolkningen og forandrer bydelene etter sine behov. Vi flytter begrepet inn i det symbolske nabolaget og musikkfeltet spesielt.

– I tilfellet countrymusikk handler det om de hippe og toneangivende lytterne og utøvernes omgang med ulike tradisjonelle countryuttrykk, og hvordan de tar opp det i sin kultur og endrer sjangeren.

Stian Vestby Foto: Privat

Politisk perspektiv
Endringene kan sees fra flere perspektiv. Vestby har valgt å se på det kulturpolitiske, med utgangspunkt i Knutepunktordningen, som nå er avviklet. Norsk Countrytreff var den siste festivalen som ble tatt opp i ordningen i 2012. Festivalen ble evaluert av Kulturrådet på oppdrag fra departementet i 2014. Evalueringen så på hvordan festivalene levde opp til kriteriene i Knutepunktordningen.

Rådets konklusjon var at festivalen ”ikke blir vurdert til å holde det kunstneriske nivået innenfor sin sjanger som er forventet av en knutepunktfestival”. Den ble også kritisert for ”å opprettholde en del fordommer og stereotypier som over tid har gjort seg gjeldende for sjangeren,” samt at det var for lite utvikling og nyskaping i valget av såkalte headlinere.

– Kulturrådet kom i denne forbindelsen inn som en kulturelite- og maktpolitisk representant. Rådet ble gjennom ordningen en aktør som kunne påvirke festivalen, og potensielt endre den utfra gjeldende kriterier og sin kvalitetsforståelse.

–Det kom krav om å være innovativ, om å være kunstnerisk ledende. Akkurat hva som ligger i det er litt vagt. Studiens utgangspunkt var at disse kriteriene for faste overføringer over statsbudsjettet ville endre festivalen.

Vilje til å satse
Gjennom arbeidet fikk Vestby i betydelig grad bekreftet hypotesen. Som knutepunkt etablerte festivalen flere nye konsertformater. Vestby har sett på programmeringen, og gjort feltstudier, i etterkant av knutepunkttildelingen. En av nyvinningene var konseptet Blågras, ledet og kuratert av folkemusikeren Sigrid Moldestad.

Denne satsingen var ifølge Vestby en direkte konsekvens av knutepunktstatusen, og kan knyttes til utviklingskriteriet; altså det å utforske sjangeren og trekke den videre. I tillegg ble det etablert en egen åpningskonsert samt konkurransen Norsk Countrytalent. Dette var ifølge evalueringen ikke nok.

– Min oppgave har ikke vært å forsvare festivalen mot Kulturrådets dom. Men studien viser en festival med vilje til å satse i møte med de nye kravene.

– Konsertene var flotte i den forstand at publikummet jeg kartla meldte om sterke konsertopplevelser. Det var verdifullt for dem som var der. Samtidig ble publikum mer delt på festivalen, utfra både musikalske preferanser, hva en liker å gjøre på festival og klassetilhørighet. De nye konseptene gjorde den sosiale oppdelingen på festivalen.

Vestby fant at de sosiale skillelinjene gikk ved utdanning, i større grad enn alder og kjønn. Aldersmessig er flertallet av festivalgjengerne på Norsk Countrytreff over 30 år, og hele 12 prosent over 60 år. Festivaldeltakerne har hovedsakelig tilhold på Vestlandet.

Desert Rose-band, på Norsk Countrytreff i 2014 Foto: Runar Sandnes

Verdifull lavkultur
Avhandlingen er for øvrig også et forsøk på å vise hvordan det som ofte blir avfeid som enkel eller dårlig musikk, og som tradisjonelt blir ansett som folkelig lavkultur, er verdifullt selv om musikken av enkelte blir brukt funksjonelt.

– Hva sitter det folkelige publikummet igjen med etter endringene?

– Jeg fant ikke at de nye konsertformatene, med mer hippe, urbane artister på programmet, gikk på bekostning av det opprinnelige publikummet. Jeg kan heller konkludere med at disse nye formatene kom i tillegg til det som allerede lå der av tilbud.

– Men denne typen gentrifisering bidrar kanskje til å sette nye standarder for hvilke musikalske uttrykk som er verdig offentlig støtte. I et større bilde kan man da tenke seg at den gamle, arbeiderklasse-countryen blir satt under større press.

Press kan her forstås som marginalisering, ettersom de som sitter på den kulturelle kapitalen er de samme som definerer godt og dårlig, som er grunnlaget for støtte.

Ikke nøytrale kriterier
Vestby peker på at det i evalueringsdokumentene fra Kulturrådet settes en ganske annen kvalitetsstandard og vurdering av estetisk innhold enn hva mange av festivalens tradisjonelle publikum opplever som god kvalitet.

– Countrymusikken vil vedvare uavhengig av Kulturrådet. Men den forandrer seg når deres og andres kriterier om nyskaping kommer inn.

Disse kriteriene er heller ikke nøytrale. Vestby trekker i studien frem preferansene for nettopp det sjangeroverskridende og nyskapende som uttrykk for et elitistisk ståsted. Han skriver blant annet:

Det å være ’musikalsk altetende’ – i det minste åpen og tolerant overfor et mangfold av uttrykksformer, sjangre og stiler – kan representere en slik distingverende holdning og gjøremåte. ’Alteterne’ vil, til forskjell fra personer med ensporede musikalske preferanser, kunne fremstå som mer demokratiske og kosmopolitisk orienterte mennesker.

– Et interessant funn er at folk heller mot å foretrekke enten ’myke’ eller ’harde’ uttrykk på tvers av ulike sjangre. Det har blitt en floskel å kalle seg selv altetende. Samtidig er det kanskje kulturelitens forse å evne å være mer reelle altetere, noe som gjenspeiles i kulturpolitikken.

Les også: Flere fylker forvirret om flerårig festivalstøtte

Hardt eller mykt
I avhandlingen anvender Vestby en teoretisk klassifisering av sjangerens estetiske uttrykk. I store trekk kan country innenfor dette rammeverket forstås som mer eller mindre ’hard core’ eller ’soft shell’, som går på tvers av undersjangre. I studien beskrives dette slik:

hard-core’ country (er) typisk bærer av nære, uformelle og rustikke musikalske egenskaper, mens ’soft-shell’ country motsatt er distansert, formalisert og glatt. Musikkuttrykk i den førstnevnte kategorien beskrives gjerne som ekte og verdifulle, mens uttrykk i den sistnevnte kategorien heller omtales som falske og verdiløse.

Førstnevnte vil ha en tradisjonell instrumentering med for eksempel fele, steel-gitar og/eller banjo, mens soft-shell-countryen åpner for å ta inn nye og andre instrumenter, som for eksempel synth og blås.

– Selv om man fikk en del sjangeroverskridende ’soft-shell’-uttrykk i Blågras-konseptet, hadde festivalen sett under ett en hovedvekt på ’hard-core’-artister. Festivalen er ganske kompromissløs sånn, særlig når du åpner opp begrepet og tar inn for eksempel Vassendgutane. De synger på ørstadialekt og ikke amerikansk sørstatsdialekt. De har sin egen nasale twang, mens en ’soft-shell’-artist synger mer med standard uttale og lener seg mer mot popen.

Problematisk kvalitetsbegrep
Dette skillet skal imidlertid ikke leses som at det ene uttrykket er bedre eller dårligere enn det andre. Vestby mener dagens kriterier, der det stilles krav til høy kunstnerisk kvalitet, er problematisk i forbindelse med festivalstøtteordninger.

– Kvalitetsbegrepet er relativt. Denne forskningen viser at publikums opplevelser ofte er sterke, til tross for at artisten ikke anses som stueren av eliten, sier han, og henviser blant annet til de kvalitative intervjuene der mange snakket varmt om festcountryen.

– Ligger det en implisitt kritikk av Kulturrådets vurderinger her?

– Ja. I Kulturutredningen 2014 tas det til orde for at man i kulturpolitikken må skille mellom god og dårlig musikk innenfor gitte sjangre for å ha en fungerende politikk. Jeg er ikke enig i det, all den tid det bidrar til å forsterke forskjeller og ujevnheter.

– Jeg tenker at når resultatet stadig er innrettet mot den dominerende smaken hos tilskuddsgiverne, så er det noen som ikke får anerkjennelse for sine kulturuttrykk og den ekspressive kulturen som er viktig for dem. Jeg tror ikke vi kan si at disse får klare seg på egen hånd, innenfor sin egen økonomiske logikk. Tildelingskriteriene er tegn på at både folkelig country og ikke minst dansebandmusikk opplever økt press. Jeg mener at man ved kommende tildelinger og evalueringer trenger kvalitetskriterier som er tydeligere, samtidig som de må bli brede nok til å favne det som kultureliten avfeier som dårlig musikk.

Løfte lekfolkompetanse
Informanter i avhandlingen fremsetter tydelige kriterier Vestby mener er relevante, og ikke minst, gode nok kriterier for kvalitet. For eksempel sier ’Eirik’ at han vil at musikken på festivalen skal ”lyde godt med tydelige instrumenter, klar tekst og klar rytme”.

– Formuleringene fra Kulturrådet om den kunstneriske måloppnåelsen til Norsk Countrytreff er veldig runde og vage. Eirik er i hvert fall tydelig, og forteller hva som funker for han. Nå skal ikke han gi offentlig støtte, og jeg anerkjenner at det er en forskjell der. Men jeg ønsker å løfte frem at også vanlig musikkinteresserte mennesker med lekfolk-kompetanse er bevisste rundt sin musikkbruk i større grad enn man kanskje tror.

– Min forskning viser samtidig at festivaldeltakerne er minst like opptatte av musikken som av det sosiale på festivalen. Selv om ikke alle har den kulturelle kapitalen og det distanserte blikket på plass er det likevel bevisste strategier for hva som fungerer eller ikke for den enkelte. Det er derfor viktig å ivareta et mangfold som ikke undertrykker den folkelige smaken.

Preben von der Lippe Foto: Kulutrrådet

Ulike sjangerkvaliteter
Fagansvarlig for musikkseksjonen i Kulturrådet Preben von der Lippe finner det merkelig at Kulturrådet skal tilegnes et kunstnerisk ståsted, med en bestemt oppfatning om kvalitet, ettersom rådet er sammensatt av en rekke faglige utvalg.

– Generelt kan man si at utvalgene anerkjenner at kvalitet oppstår og er forskjellig i ulike sjangre og uttrykk, og at kriterier for vurdering av kvalitet ikke er universelle, men hviler på et faglig skjønn og kompetanse som består av inngående kjennskap til forståelser, vurderinger og forhandlinger om hva som vurderes som bra og dårlig innenfor musikkformer, uttrykk og sjangre. Sjangeroverskridende og tverrkunstneriske uttrykk er en del av musikkfeltet, men har selvsagt ingen særlig posisjon eller prioritet i vurderingene. Tilskuddsordningene i Kulturrådet er åpne for all musikk.

– I hvilken grad reflekterer dere over eget ståsted i kvalitetsvurderinger?

– Jeg kan ikke svare for de enkelte utvalgsmedlemmene, men si at det er gjennomgående stor sans for kunnskapen om sjangre og uttrykk. Med denne respekten hører samtidig det å lytte til og diskutere vurderingene til den som har størst kunnskap om de enkelte musikkuttrykkene, om musikkens betydning, og dens kulturelle og bransjemessige sammenheng.

– Ser dere en fare for at dere representerer en kvalitetsforståelse som fører til at festivaltilbudene blir likere?

-Mange er opptatt av dette spørsmålet, og det er viktig å stille. Det er et klart mål for behandlingen av søknadene at mangfoldet av kvaliteter og musikkulturer skal utvikles. Dette er i tråd med et kulturpolitisk mål om å støtte og bidra til at en stor bredde av musikalske uttrykk og risikovillig programmering kan utvikles.

Han understreker videre at sammensetningen av de ulike musikkutvalgene nettopp gjøres for å sikre at ikke ett spesielt kunst- eller kultursyn skal bli rådene. Utvalgsmedlemmene oppnevnes derfor også annet hvert år.

– Når rådet oppnevner utvalgene søker vi etter bredde – faglig og geografisk – i kompetanse om ulike sjangre og uttrykk.

– Hva gjør dere for å motvirke den gentrifiseringen avhandlingen peker på?

– Det finnes rimeligvis ingen plan eller samlet holdning til et slikt spørsmål i musikkutvalgene, selv om personene i faglige utvalg og fagadministrasjon har synspunkter på interessen for «andre» musikkformer og sjangre, både i musikermiljøet og musikkulturen. Gentrifisering viser til motivene for denne interessen. Mange vil være opptatt av dette som en viktig del av diskusjonen om kvalitet og verdier i musikk.

– Kulturrådet gjennomfører for tiden et større forskningsprosjekt og en serie essays om kvalitetsforståelser i kunsten, og viser på denne måten en særlig interesse for at det skal foregå en diskusjon om hvordan kvalitet forstås i kunsten i dag.

Nils R. Sandal Foto: Runar Sandnes

Fikk ikke tid
Artistansvarlig Nils R. Sandal i Norsk Countrytreff mener festivalen ikke fikk vist sitt potensiale innenfor Knutepunktordningen.

– Vi var de siste som kom inn under ordningen. Vi leste nøye hvilke føringer som lå i Knutepunktstatusen. Vi forsøkte å innrette oss best mulig utfra disse føringene, innenfor de rammene vi hadde.

– Vi var i starten av å utvikle festivalen vår for å tilfredsstille de kriteriene som var lagt. Men vi fikk faktisk ikke muligheten til å nå de målene vi hadde satt oss på den korte tiden.

Innenfor sjangeren
Sandal understreker at festivalen fra oppstart, og gjennom den nå avsluttede ordningen har vært tydelig på at det aldri har vært snakk om å lage en sjangeroverskridende festival. Målet har vært å tilby en festival for alle som er interesserte i countrymusikk i bred forstand.

– Enkelte år har vi nærmet oss sjangergrensene, gjennom enkelte artister på programmet. Men ambisjonen har hele tiden vært å tilby et så bredt tilbud som mulig innenfor countrysjangeren. Vi vil ikke gå over grensen og dra inn andre sjangre i vår countryfestival.

– Opplevde du at Kulturrådet ønsket at dere skulle gjøre noe annet enn det dere gjør?

– Jeg vil tro at vi fikk denne statusen utfra våre ambisjoner for festivalen. Vi var på rett vei for å utvikle noe, og vi vil fortsette dette arbeidet med å utvikle festivalen fremover.

– Man kan samtidig selvsagt diskutere hva som er kvalitet. Festivalen er kvalitet for de som er der og liker den. Det er viktig for oss.

Norsk Countrytreff har søkt femårig støtte innenfor den ny festivalstøtteordningen fra Kulturrådet. Ifølge Sandal er signalene gode for at både regionale og kommunale myndigheter om at de vil følge opp en eventuell slik støtte.

– Vi har de samme holdningene til føringene som ble gitt tidligere. Vi ser at det vil heve kvaliteten på festivalen. Vi ønsker et bredt artisttilbud, og vi vil forsøke få til flere nisjekonserter.

Publisert:

Del: