Slagverkeren gjør feltarbeid på Finnmarksvidda, lager egne instrumenter og dykker ned i samisk kultur. Målet er å lyd-identifisere Nord-Norge.

Kristine Hansen

– Mange tror jeg er en eksperimentell raring, men jeg er slagverker. Både repertoar og arbeidsmetoder er fra en klassiske slagverk-verden, sier Kristine Hansen

Hun har en mild personlighet, men må bare få avkreftet denne og andre myter. 28-åringen fra Halden vil nemlig også få frem at det ikke er isbjørner i Tromsø, som enkelte trodde da hun skulle studere på Konservatoriet i nord. Og ja, det går an å leve både som komponist og utøvende klassisk musiker med base i Alta.

Feltseng på konsert
Noen dager etter lmøtet med Ballade skal hun urfremføre sitt eget verk «Láhpoluoppal», som er en del av prosjektet Lyd-ID.

– Konserten foregår i auditoriet på Alta Museum. Jeg har oppfordret publikum til å ta med å ta med liggeunderlag, feltseng, madrass, pute eller lignende ting. Men det er selvfølgelig også stoler tilgjengelig. Lyset vil bli slukket. De skal få sin særegne opplevelse av konserten.

Kristine Hansen har markert seg på mange områder etter at mastergraden i slagverk var fullført. Ved siden av jobben i kulturskolen i sin nye hjemby Alta, frilanser hun som både musiker og komponist. I tillegg er hun med i slagverkduoen Is_beat. Hun har hatt flere solokonserter, urfremført komposisjoner, skrevet egen musikk og gitt ut CD. I 2016 var hun Ungkunstner hos Festspillene i Nord-Norge.

Fra Kristine Hansens konsert i Alta Foto: Emil Bekkevold

Fra Asia til samisk kultur
I 2017 ikk hun et ett-årig arbeidsstipend fra Samisk Kunstnerråd. Det resulterte i prosjektet Lyd-ID og «Láhpoluoppal». Samisk kultur har nemlig vært en del av henne siden studietiden i Tromsø.

– Jeg har alltid vært fascinert av østlig filosofi og etniske instrumenter. Nå ønsket jeg å ha et prosjekt rettet mot en kultur i Nord-Norge, med instrumenter tilknyttet denne kulturen. Jeg ville finne ut hvordan en gammel kulturarv kan rendyrkes og implementeres i alle aspekter av den nye musikken. Resultatet ble «Hvor er ur», der samisk kultur har et hovedfokus både musikkteoretisk og i instrumentasjonen.

Ikke fint, ekte
Urlyder er et viktig ord for Kristine Hansen. Hun har ingen samiske aner, så hun gjorde mye research. Hun hørte på ulike typer joik, var på en urfolk-konferanse og fikk etter hvert ideen om et feltarbeid på Finnmarksvidda.

– Jeg fant ut at skulle jeg få det samiske inn i musikken, måtte jeg bort fra de «fine» lydene. Jeg måtte mer inn i de ekte naturlydene, urlandskapet. Det ble et viktig kriterium for meg, men jeg kan ikke beskrive det nærmere. Urlyder og hva det er, blir en evigvarende jakt.

Les også: Lyden bak lyden

Ideen om Lyd-ID kom som en følge av «Hvor er ur». Lyd-ID handler om å lyd-identifisere ulike deler av Nord-Norge. Feltarbeidet bak «Láhpoluoppal» er spesielt. Søken etter urlydene tok henne ut i naturen i tre uker, på stedet som heter det samme som verket. På vidda mellom Alta og Kautokeino sov hun i telt mens hun tok opp naturlyder. I helgene var hun hjemme for å tømme minnekort og lade mobil og opptaker. Og bli tørr. Etter mange ferier med familien i Lofoten vet hun at været snur fort, men hun tenkte at juli var vel trygt.

– Jeg hadde kun tre dager med oppholdsvær. To av dagene våknet jeg faktisk opp til snø på teltduken. Jeg kom hjem med lyder fra både regn, vind, trær, insekter og raslende blader. Tre ukers opptak ble til en 45 minutter lydfil. Så fant jeg lokale joiker fra Láhpoluoppal, som blir en del av verket. Utfordringen ble hvordan jeg skulle fargelegge opplevelsene mine musikalsk.

Noter? Ikke denne gangen
Det føltes lenge vilkårlig. Hun forsøkte å imitere naturlydene. Det stemte ikke. Ga dårlig magefølelse. Løsningen ble å dele verket opp i sju deler, som likevel spilles og oppleves som en enhet for dem som lytter.

– Noen ganger spiller jeg etter lydene på lydfilen, andre ganger egne melodier. Når jeg øver, forsøker jeg å holde det veldig fritt. Dette verket er mye mer improvisatorisk enn noe jeg har gjort tidligere. Da har jeg stort sett forholdt meg til et notebilde. Nå øver jeg på å ikke gjøre for mye, å la ting være som de er. Det er vanskelig.

Kristine Hansen under konserten i Alta Foto: Astrid Heimen

Ny type hornmusikk
På toppen av det hele bruker hun også et nytt instrument hun selv har laget. En reilimba. Den består av tre bass-strenger og stemmeskruer festet til et reinhorn.

– Det er min egen versjon av det samiske instrumentet bongolaika. To av melodiene blir spilt på reilimbaen. Det blir min særegne signatur som jeg tilfører verket.

Kristine Hansen er ikke redd for å bruke seg selv i musikken. Det er et personlig verk, hun er en del av det og det skal vises.

– Noen komponister er opptatt av å fjerne seg selv totalt fra verket. Jeg er ikke opptatt av det. Jeg lager kunstmusikk fordi jeg er nysgjerrig, vil eksperimentere og formidle på min måte. Da kan min personlighet gjerne farge resultatet. Jeg er ikke en singer/songwriter som forteller om da jeg mistet en kjæreste. Jeg er en slagverker. Som stiller spørsmål, eksperimenterer, lærer underveis og sammenfatter alt i ny musikk. Enten skrevet av meg selv eller andre komponister.

Ny festival i Finnmark
Verket fremføres som en del av Finnmark slagverkfestival. Festivalen er ny av året, og startet av Kristine Hansen selv. Det blir blant annet masterclass i pauker og skarptromme med Guri Frenning, trommeparade og kveldskonserter. Målet er å vise hvor mye slagverk kan by på. Selv spilte hun skarptromme i skolekorpset i Halden. Det ble en stor overgang da klassisk slagverk ble hovedinstrumentet hennes siste året på videregående.

– Selv om jeg hadde bakgrunn med trommer i korps, så var det en helt annen teknisk måte å jobbe på som klassisk slagverker. Jeg kjente heller ikke til det typiske repertoaret. Den store forskjellen er instrumentariumet, altså samlingen av instrumenter som blir brukt. Fra pauker til alle de små perkusjonsinstrumentene som utgjør en uendelig instrumentpark med alle sine muligheter.

Les også: Derfor er det greit at Biru Baby bruker kofte og nettingstrømper

Nytt ensemble i nord
Kristine Hansen trives i Finnmark, og har nok av muligheter til å utøve musikken sin. Faktisk er hun overrasket over at mange fremdeles har så mange fordommer mot den nordligste delen av landet.

– Det er et stort fagmiljø med ressurser og spennende folk som flere burde oppdage. Alt fra miljøene som finnes i Harstad, Bodø og ved konservatoriet i Tromsø til hele Nordkalotten. Det er så mange dyktige folk, spesielt innen ny musikk.

Kristine Hansen drømmer ikke om fast jobb i et bestemt orkester, til tross for at hun synes det er flott å spill i ett. Det er så mange sider ved musikken hun liker, så det er vanskelig å velge én retning. Så er det også noe med å ha frihet. Den brukes blant annet til å skape et slagverkmiljø i Finnmark. Slagverkfestivalen er en del av den planen. Finnmark Samtidsensemble (FinnSam) er en annen viktig brikke.

– FinnSam er et prosjektbasert ensemble initiert av meg, med musikere fra Troms og Finnmark. Målet å fremføre ny musikk, hovedsakelig med røtter i Nord-Norge. Vi debuterer med fire urfremføringer 11. november i Nordlyskatedralen i Alta!

Publisert:

Del: