I diskusjonen om kulturell appropriering snakker vi om hva som er «lov» og ikke. Men hva står egentlig på spill når musikere velger å aktualisere egen – eller andres – etnisitet i musikk?

Biru Baby Foto: Johannes Andersen

To utgivelser fra 2018 står fram som spesielt relevante for dette temaet. Kristin Asbjørnsens «Traces of You» (utgitt 16. februar) og Biru Babys «Ancient Call» (utgitt 16. mars). Musikalsk står albumene omtrent så langt fra hverandre som det er mulig å komme i norsk populærmusikk. Men de aktualiserer allikevel noen av de samme spørsmålene.

The gates of Sápmi
Biru Baby er et rockeband som oppstod i 2015 etter at forløperen, Cyaneed, hadde «mistet ereksjonen sin» som medlemmene selv formulerte det. I den nye konstellasjonen er ikke trommeslageren fra Cyaneed med, men trioen Hanna Krogh-Reinsnes, Karen Therese Ugelvik, og Ida Iki på henholdsvis vokal, bass og gitar, fortsatte under navnet Biru Baby.

«Biru» betyr fanden eller djevelen på samisk, og det er absolutt noe djevelsk over dette bandet. Musikken er en synthbasert punk-metal med elementer fra både trance og progrock, Estetikken, både i musikken og det visuelle utrykket, er punkete og litt «trashy» – med vilje, selvfølgelig. Bandet iscenesetter seg som rampete og rølpete. Bandmedlemmene, som er fra Alta og Tana, aktualiserer sitt samiske opphav både musikalsk og visuelt. På scenen, i videoer og i pressebilder bruker bandmedlemmene blant annet sameflagget, samiske folkedrakter, snøscootere, og bilder fra landskap som leder tankene til Finnmarksvidda eller andre gressgrente strøk langt nord. Disse samiske symbolene blandes med estetikk man oftere assosierer med den typen rock Biru Baby driver med, som nettingstrømper, hettegensere, mørke klær og fargerikt hår.

Også musikalsk er de samiske elementene til stede mest i form av symboler – noen fraser med joiking, gjerne i begynnelsen av sporet. «Ancient Call» åpner med «The gates of Sápmi», en introduksjon der bassdrone og sfæriske vind-aktige lyder skaper et bilde av en øde vidde. I dette kalde, store lydlandskapet dukker Mikkel Gaups stemme opp. Etter hvert kommer vokalist Hanna Krogh-Reinsnes inn med en engelsk tekst som ønsker oss velkommen til Sapmí. Vokalen er tung og messende, og Krogh-Reinsnes engelskuttale har, utvilsomt med overlegg, en veldig tung samisk/nordnorsk aksent. Her er det både rulle-R, apikal L og andre eksempler på «feil» engelskuttale.

På tross av at mange av de andre musikalske trekkene er generelle for vestlig populærmusikk, og kunne vært fra omtrent hvor som helst, så vil Biru Baby sende oss ut av mainstreamen og til et bestemt sted, til Sápmi. Og det lykkes de med – både teksten, den særpregede engelskuttalen, det sfæriske, store lydbildet og ikke minst Gaups nesten strupesang-aktige joik, flytter tankene effektivt langt, langt nord.

Også den mest spilte låta fra albumet, «Baby, I Was Made To Fight», og den tilhørende musikkvideoenaktualiserer det samiske med et joik-tema i begynnelsen., og videoen bygger opp under det samme, med scener fra viddelandskap og «råning» med snøscootere. Låta begynner med en tekstbit som messes rolig. Vokalen er behandlet med en vocoder-effekt som skaper distanse, og gjør den litt umenneskelig. «The land of nothing is where we find it all», begynner teksten, med den samme karakteristiske engelskuttalen. Den fortsetter: «we’re travelling. Like a pack of reindeers on the move. Free. Something’s waiting, and we’re gonna find it». Et veldig usjenert og litt nittitalls-aktig synthriff kommer inn, og låta er i gang. Det er litt retro, og har et utrolig heftig driv..

Biru Babys musikk og estetikk er interessant, fordi de markerer et så tydelig ståsted.. Det er noe veldig befriende over måten de inkluderer sin samiske identitet på, og det er også interessant hvordan de knytter det til elementer som kanskje egentlig er generelle for utkant-Norge, og ikke spesielt samiske. Biru Baby tar oss langt vekk fra byen og ut på vidda – estetikken er så lite urban som man kan få den, og så uhip at det blir hipt.

Musikalske spor
Det er en lang, og ofte kritisert, tradisjon i vestlig populærmusikk for å hente musikalsk inspirasjon fra ulike gruppers folkemusikk for å puste liv i velbrukte sjangere. Men selv om de samiske elementene i Biru Babys musikk kan oppleves mer som påklistrede symboler enn faktisk musikalsk grunnlag, er det noe helt annet å hente fra egen etnisk bakgrunn enn utenfra: Hvis Biru Baby hadde bestått av nordmenn, hadde bandet blitt beskyldt for å drive kulturell appropriering.

Begrepet kulturell appropriering har fått økt bruk og betydning i Norge i løpet av de siste årene. For de av oss som er opptatt av kultur, identitet og tilhørighet har populariseringen av begrepet gitt oss en forenklende «catch phrase» vi kan bruke for å beskrive situasjoner hvor en avsender som representerer majoritetskulturen, eller på en eller annen måte står i en maktposisjon, benytter seg av et kulturelt uttrykk som tilhører en bestemt marginalisert gruppe. Ofte vil det dreie seg om personer fra vesten som benytter seg av ikke-vestlig kultur eller urfolks-kultur.

Kristin Asbjørnsen Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Kristin Asbjørnsens plate «Traces of You» befinner seg i et musikalsk landskap hvor diskusjonen om kulturell appropriering er relevant. Her er det definitivt kulturell utveksling på gang. Geir Rakvaag i Dagsavisen adresserer det eksplisitt i sin anmeldelse av plata: «Hvis det er dette som kalles kulturell appropriasjon, så høres det ut som en god idé». Rakvaag tar ikke stilling til om Asbjørnsen faktisk driver med kulturell appropriering, han synes det er greit uansett – fordi det er bra.

«Traces of You» er et samarbeid mellom Asbjørnsen, Suntou Susso fra Gambia på kora og konting og gitarist Olav Torget, i tillegg er perkusjonist Anders Engen og vokalist Monica Ifilijeka med. Og samarbeid er et nøkkelord her. Det musikalske universet utøverne skaper bærer preg av å være en gjensidig utveksling av musikalske ideer, med et felles formål om å skape vakker, melodiøs pop med spor av soul og vestafrikanske musikktradisjoner flettet inn. Kanskje er det dette platas tittel også beskriver.

Koraen og Sussos rolle varierer i låtene, men oppleves allikevel som konstant nærværende i uttrykket. Åpningssporet «By Your Side» begynner med Asbjørnsens vokal, med en fyldig, varm klang, alene. Gitar kommer fort med i lydbildet og i andre vers dukker koraen opp. Først forsiktig, etterhvert mer fremtredende, og til slutt med et mellomspill mens Asbjørnsen trekker seg tilbake. Mot slutten av sporet kommer Susso også inn med en vokal melodilinje på det vestafrikanske språket Mandinka. Det er gjort så lyttende og musikalsk at man som lytter nesten ikke legger merke til hvordan låta plutselig ble en slags duett. Neste spor på albumet, «You Hold Me While Leaving Me» har en helt annen karakter, og her får også koraen en helt annen rolle.

I mine ører låner ikke Asbjørnsen fra Sussos vestafrikanske musikktradisjon, hun utforsker den på en åpen og gjensidig måte.

Statiske symboler eller nysgjerrig åpenhet
Jeg har begrenset kjennskap til joik og samisk tradisjonsmusikk, og skal passe meg for å fullstendig utelukke at Biru Baby har latt seg inspirere av samisk tradisjonsmusikk i sitt musikalske uttrykk. Kanskje finnes noen for meg ikke hørbare linjer til folkemusikken. Med det forbeholdet på plass, er min opplevelse av Biru Babys musikalske univers at det som planter bandet i samisk kultur er virkemidler og symboler snarere enn integrerte musikalske elementer. Fordi Biru Babys bandmedlemmer er samiske og har det nødvendige innenfra-perspektivet, oppleves det ikke som fremmed eller feil at de bruker symboler for å aktualisere og fremme sin samiske identitet på en måte som ville vært problematisk hvis avsenderen ikke var samisk.

Hvis Kristin Asbjørnsen hadde behandlet vestafrikansk identitet på den måten Biru Baby aktualiserer sin samiske identitet, med symboler og virkemidler, hadde nok mange reagert og opplevd det som respektløst – som kulturell appropriering.

Les også: Vi trenger et «Fargespill» som går lenger

Kristin Asbjørnsens prosjekt oppleves som noe helt annet fordi hun i sitt prosjekt går i dialog med Susso og de andre musikerne, ikke for å aktualisere en bestemt vestafrikansk identitet, men for å utforske melodier og klangmuligheter i et gjensidig musikalsk samarbeid. Å bruke fiks ferdige symboler (som joik, sameflagget og kofta) nærmest som effekter som klistres oppå et musikalsk prosjekt som egentlig har en helt annen musikalsk forankring, er et grep Biru Baby kan gjøre fordi de selv har samisk opphav. De har selv eierskap til disse symbolene, og ved å bruke dem sammen med sin synth-metal, er de med på å forhandle hva samiske identitet kan være i norsk rock.

Asbjørnsen har en helt annen tilgang. Hun har ikke lagt lyden av en kora oppå soulmusikken sin for å krydre lydbildet eller hurtig sende lytterens tanker sørover. Hun går i dialog og skaper vakker musikk av et gjensidig kulturelt møte.

Appropriering og inkludering
Spørsmålet som ligger i kjernen av alle diskusjoner om kulturell appropriering er hvor grensen går mellom vanlig kulturell utveksling – det som har drevet menneskeheten framover gjennom hele vår historie – og en urettmessig bruk eller utnyttelse av andres kulturelle uttrykk.

Noen vil nok hevde at bevisstheten rundt kulturell appropriering vil kunne hemme inkludering og kulturell utveksling i norsk musikkliv, fordi en ny, overdreven respekt – eller kanskje berøringsangst – for andres kulturuttrykk vil gjøre at det blir mindre utveksling i det hele tatt, fordi utøvere er redde for å bli «tatt» for kulturell appropriering. Men sånn trenger det heldigvis ikke å være. Jeg tror tvert imot at jo mer bevisste vi blir på hvordan musikk aktualiserer etnisitet, jo bedre blir grunnlaget for den kulturelle utvekslingen som uansett foregår Selv om temaer som kollektiv intellektuell eiendomsrett og skjeve maktstrukturer er kompliserte saker, tror jeg at mange overdriver frykten for å bli «tatt» for kulturell appropriering, og hvor hårsåre de som tar det opp er.

«Kulturell appropriering» er ikke noe nytt. Det er bare et importert begrep som beskriver fraværet av noe helt essensielt – nettopp det trenger for å lykkes med inkludering – nemlig respekt for andre mennesker og deres kulturelle opphav.

For å gjøre norsk musikkliv mer inkluderende er det bra om alle har et bevisst forhold til hva som skjer når musikk aktualiserer en etnisk tilhørighet – enten denne er musikerens egen eller noen andres.

Kristin Asbjørnsens plate er et eksempel på hvor nydelig det kan høres ut når vi lykkes med dette.

Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren og en av sangerne på Asbjørnsens plate, Monica Ifilijeka, i Ballades regi har vært på samme konsert og skrevet anmeldelse fra denne. Det er ingen økonomiske bindinger mellom Ifilijeka og Paus.

Publisert:

Del: