Lyden av leiligheter
Under årets Ultima portretterer Lemur og Ellen Røed rommene vi bor i.
– Dette prosjektet er spennende for oss, fordi det setter vårt språk og vår måte å tenke på i en ny kontekst. Og det har gitt oss muligheten til å snakke om hvordan man opplever rom på en mer nyansert måte enn vi kanskje trodde, sier fløytist Bjørnar Habbestad i Lemur.
Kvartetten er ensemble-in-residence ved Nasjonalmuseet – Arkitektur i år. Under årets Ultima-festival munner deres prosjekt der, som har fått navnet Samtaler om rom, ut i Leilighetsportretter – et samarbeid med billedkunstneren Ellen Røed.
– Vi går fra å jobbe med et gjennomarbeidet konsertrom, som vi gjorde med Polytop i vår, til å bevege oss inn i leiligheter for å se nærmere på hvilke rammer og begrensninger som ligger her, sier Habbestad.
På mange måter er Leilighetsportretter også en naturlig forlengelse av en mangeårig utforskning av improvisasjon i ulike rom.
– Vi har lenge interessert oss for hvordan improvisasjonen tilpasser seg estetikken og arkitekturen i rommet, sier cellist Lene Grenager.
– Og jeg har interessert meg for mye av det samme, innen videokunsten, og da kanskje særlig spørsmålet om hvordan kameraet kan undersøke omgivelsene, snarere enn å gjengi dem, sier Ellen Røed, som samarbeidet med Lemur for første gang under prosjektet Happy birthday John Cage i 2014.
Undersøker Osloleiligheter
Mens Leilighetsportretter ble til, har Lemur og Ellen Røed foretatt et slags feltarbeid – eller en etnografisk undersøkelse, som Ultima kaller det i programmet. Kunstnerne har gått inn i tre leiligheter i Oslo: Den eldste av dem er en 1970-tallsleilighet på Hovseter, de to andre er av nyere dato. En ligger på Teaterplassen på Grønland, og ble bygget på 2000-tallet. Den siste, på Sørenga, er helt nybygd.
– Vi forteller ikke de personlige historiene til menneskene som lever her, men undersøker leilighetenes tekstur. Jeg vil si at vi nesten jobber naturvitenskapelig, ved at vi for eksempel observerer hvordan lyset faller inn i rommet. Dette gjelder for lyden og hvordan vi lytter til akustikken i rommene, sier Ellen Røed.
Røed sier hun har forsøkt å bruke kameraet nesten mekanisk, som en måte å scanne og kartlese leilighetene på. Både i utstillingen og under livefremføringen av Leilighetsportretter vil en to kanals-video, med en 12 minutter lang film vises ved siden av hverandre, uklipt.
– Sammen med kameramannen, Ashley Briggs, har vi utviklet en teknikk der to kamera er festet i hver sin ende av en stang, som balanserer på skulderen. På denne måten blir kameramannen kjernen i et slags apparat, der kameraene hele tiden reflekterer hans bevegelser, sier hun.
Et annet blikk på bolig
Improvisasjon er kanskje ikke det første ordet man forbinder med boligmarkedet. Men arbeidet med rom og lyd i Leilighetsportretter sier kanskje også noe om hvordan boligene våre endrer seg, mener Bjørnar Habbestad.
– Jeg tenker at vi med dette prosjektet er med på en undersøkelse av hvordan vi bor og hvordan vi bygger.
Sammenligner man de nye leilighetene vi har jobbet i med den på Hovseter, er det liten tvil om at den sosiale boligbyggingens fokus på bokvalitet har dårligere kår i dag, sier han.
– Det som blir tydelig, selv om vi har jobbet med ganske like leiligheter, er valgene, enten det er takhøyde eller materialer. Det er som om man ikke skal leve på samme måte i de nyeste leilighetene som i den fra 1970-tallet. I de nyeste er det nakne betongelementer og lavere under taket. Det er mer gang og mindre rom.
– I den eldste leiligheten fikk vi forklart av huseier at hele borettslaget var tegnet med utgangspunkt i politiske idéer, og at det derfor var en uvanlig leilighet, der det særlig var lagt vekt på at kjøkkenet skulle være langt større, lysere og mer sentralt plassert i leiligheten enn det som var vanlig på den tiden. Det var også et stort felleskjøkken i borettslaget, der det fortsatt lages felles måltider, sier Røed, og peker på at Sørenga utgjorde et annet ytterpunkt:
– På grunn av innredningen var det som å gå inn i en Bonytt- eller lllums-katalog. Alle leilighetene hadde dessuten nesten bare hvite vegger. Men det ble alt annet enn hvitt da vi filmet. Fargemessig lever i en tid som er helt Texas med de lyskildene vi omgir oss med. Jeg har blitt mer oppmerksom på det hjemme også etterpå, at LED-teknologien gir så ulike former for lys, sier Røed.
Les også: Darmstadt 2018 – en slags stemningsrapport
Rommets innflytelse
Musikerne i Lemur er ikke i tvil om at rommene de har gått inn i påvirker improvisasjonen.
– Det er ikke så lett å sette fingeren på det, men vi hører det og opplever det helt reelt når vi jobber i rommene. En av oss kan spille på badet og en annen på kjøkkenet, og det blir en slags kommunikasjon inni boligkroppen, som også forteller noe om hvordan leilighetens deler kommuniserer med hverandre, sier Grenager.
Habbestad opplever også at det er en tydelig forskjell fra å stå på en scene og improvisere.
– Man må lytte ut på en annen måte. Bygningen blir som et filter, der du virkelig må strekke ørene. Gå ut gjennom gangen og ut på kjøkkenet for å høre: er det en kontrabass-streng der?
Går i dialog med arkitekturen
Da Lemur tidligere i år jobbet med Polytop, en elektroakustisk komposisjon spesialskrevet for Sverre Fehns paviljong i Nasjonalmuseet, var de engstelige for hva arkitektene ville synes, innrømmer Habbestad.
– Men det kom arkitekter til oss og var over seg av begeistring over at de endelig har fått sett rommet, og at noen hadde forstått det. Hvem skulle trodd at det var nødvendig med 48 høyttalere for å komme dit?
Her lydsatte de forskjellige deler av rommet på en slik måte at det oppsto lydlige særegenheter: Man kunne få opplevelsen av å gå inn i gjennom en vegg. Eller å være i et rom og samtidig i et annet.
– Arkitekturen er et felt med forskjellige tradisjoner, som i ulik grad betoner ingeniørskap, konseptutvikling og estetikk. Men det sosiale og det politiske utgjør også en sterk del av arkitekturen. Da vi begynte å jobbe med Nasjonalmuseet, var vi nysgjerrige på hvilke elementer ved arkitekturfaget vi ville kommunisere best med, men vi opplever at vi går på tvers av skillelinjene.
Ultima
Ultima er Nordens største samtidsmusikkfestival og arrangeres i Oslo. I år finner festivalen sted 13.-22. september.
Leilighetsportretter baserer seg på opptak fra bevegelige videokameraer og mikrofoner som forsterker klangen fra rommene og Lemurs improvisasjoner. Man kan oppleve verket i to versjoner: En kortversjon, som fremføres live, og installasjonen, som blir en to ukers utstilling.
Ledige stillinger
Kommunikasjonsrådgiver og prosjektmedarbeider
FolkOrg Søknadsfrist:08/01/2025
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025