Det er riktig at ungdommen har mindre tid i et mettet marked. Hvem vil være med på å hindre studenthusenes fall, spør Marte Henriksen Bollum, styreleder på studenthuset Kroa i Bø.

Turboneger på kroa i Bø Foto: Kroa i Bø

Som studentsted – helårsarrangør – er det mye å kjenne seg igjen i i spørsmålet om klubbkonserten er i ferd med å bli den nye vinylen. Dette spørsmålet har vi som driver Kroa i Bø i fortvilelse stilt oss selv.

Det er sannhet i det Gotteberg mener om at helårsarrangøren får vanskeligere kår i et marked i vekst. Den nye høysesongen definerert som tiden fra mai til august, med juni-juli som toppmåneder, er til å ta og føle på. Sammenligner vi salgstall fra både bar- og billettinntekter, trenger vi ikke å gå lengre tilbake enn to år i tid for å se at artistenes høysesong er endret.

Ved studentstedene er nettopp dette en stor utfordring. Mellom mai og august finner vi avsluttende eksamensperioder og innleveringer. Som leder på et studentsted er jeg også selv student. Jeg er av dem som drar på festivaler og sår godt for at artistenes høysesong blomstrer. Sommermånedene betyr å i snitt reise på mellom fem og seks festivaler – i innland og utland. Bandene som spiller på festivalene studentene flest drar på, er også de vi gjerne ønsker å booke til vårt studenthus.

Marte Henriksen Bollum Foto: Privat
Marte Henriksen Bollum
Foto: Privat

Men det er et noe skummelt faktum at festivalgjengerne – studentene – har blitt metta på livemusikk. Forstå det den som kan. Selv utstråler majoriteten som driver studenthuset Kroa i Bø det samme ‘’bourdieuiske’’ signalet Gotteberg bruker for å markere seg i den kulturelle rangordenen. Vi vil også vise at vi er musikkinteresserte. Å dra på en klubbkonsert tilfredsstiller oss på samme måte som når Gotteberg bruker en platespiller.

Odd Inge Sneve i Live Nation omtaler Gottebergs påstand som dristig og er ikke enig i at klubbkonsertene er i ferd med å forsvinne – i alle fall ikke i de større byene. Men ta nå studiested Bø i Telemark som eksempel. Bø er ei bygd der studentene utgjør en stor del av bygdas befolkning. Heldigvis består Kroa i Bø enda, og er ikke av de som har måttet sette kroken på døra. At dette ikke har noe å si for tilfang og rekruttering til bransjen, er noe jeg må si meg uenig i. Hvordan skal oppdragelsen av publikum gå om studenthusene ikke består?

Og jo, tendensen som angår at bandene velger festivaler, utvikler seg i retning av et problem. Jeg mener at promotører og bookingagenter bør oppdra sine respektive band og artister til å verdsette muligheten til karrierebygging gjennom klubbturneer. Dette på lik linje som at helårsarrangørene må oppdra publikum til å utøve en god konsertkultur.

The Dogs Foto:; Kroa i Bø

The Dogs Foto:; Kroa i Bø

Kombinasjonen av færre rockeband, flere festivaler og høyere aktivitet i kulturhus går, som booker Anita Halmøy Wisløff sier, ut over enkelte klubber. Påstanden om at mange studenthus har endret sine prioriteringer er også helt korrekt. For hva skal en gjøre, når klubbhonorarene blir satt etter sammenligning med festivalhonorarer – og du som studentarrangør rett og slett ikke har råd til å booke de nye bandene som ønsker å dra rundt?

Kroa i Bø, som tidligere hadde minimum én konsert i løpet av en uke, har nå gått til minimum én konsert i måneden. Heldigvis ser vi viktigheten i å ikke gi opp, og prøver å ikke la oss knekke av hvor håpløst det er når det kommer ti stykker på konsert. Vi er enig i at Terminalen i Ålesund, som Wisløff trekker frem, er et godt eksempel på at det fungerer å gjøre en grundig jobb. De er også et av våre forbilder. Dessverre er ikke alle klubber privilegert med over 40-50 000 innbyggere. I Bø i Telemark er det knappe 6000 innbyggere og det har aldri før virket så håpløst som i 2016 med klubbkonserter. Det er helt sant at studentene er travlere enn før, samtidig har det aldri vært høyere omsetning ved vårt studenthus som i år. Dette til tross for klubbkonserter, som for oss er økonomiske tapsprosjekter vi med vilje tar oss råd til, fordi vi ser viktigheten i å holde liv i denne delen av næringskjeden.

Som turnépromotør Anngunn Sørli sier, arrangeres det mange kulturarrangementer ute i distriktene. Vinduene i media er færre og smalere enn noen sinne og utfordringene med å formidle budskapet om en klubbkonsert er store. Noen artister er godt kjent og vel likt i lokalmiljøet – og det tyder på at jobben vi gjør som studenthus ikke er forgjeves. Utfordringen ligger heller i det at de lokale myndighetene og mediene ikke har innsett hvor mye studenthusene bidrar til det lokale kulturtilbudet.

Gotteberg beskriver så rett hvordan små klubber er små bedrifter. Studenthus skal tilfredsstille flest mulig studenter. Det er ytterst ønskelig å booke band av ulik størrelse og innen ulike sjangere til den typiske studenthusscenen. For å få til dette – for å kunne oppdra publikum – må vi ha med alle ledd i næringskjeden på laget. Myndighetene er nødt til å se viktigheten av oss. Artister, band og management også nødt til å se viktigheten av de små klubbene. Honorarer er nødt til å tilpasses, turnélister må kunne ha noen småveier innom eksempelvis Bø i Telemark og viktigst av alt må bandene selv si seg villige til å bli med på publikumsoppdragelsen. Hele næringskjeden bør være preget av ‘’bourdieuiske’’ signaler. Hele bransjen bør jobbe sammen mot et felles mål om å gi flere publikummere kunnskap om den kulturelle uttrykksformen livemusikk er.

Om vinylteorien er sann eller ei, så skal definitivt klubbkonsertene bestå. Det er tross alt studenthusene som utenfor høysesongen/festivalsesongen tar vare på og stimulerer den kulturelle kapitalen til store deler av det største segmentet festivalpublikumet består av – nemlig studentene.

Dette behersker vi, dette kan vi, dette interesserer oss
. Nettopp dette er forklaringen på hvorfor vi holder liv i klubbkonsertene. Nå gjenstår det bare at resten av næringskjeden i tillegg leddet som omfatter helårsarrangørene og studenthusene, blir med på dette omfattende arbeidet.

Publisert:

Del: