Musikkterapi har helseeffekt til å regne med. Den forståelsen begynner å etablere seg – også der hvor avgjørelsene tas. Men midt i suksessfortellingen, risikerer barn og unge med psykiske utviklingshemminger å bli glemt.

Illustrasjonsfoto: Annette Øvrelid for CREMAH

Det er Karette Stensæth som gir denne statusrapporten for faget. Hun er førsteamanuensis og leder for CREMAH – senter for forskning i musikk og helse ved musikkhøgskolen.

I høst feirer musikkterapistudiet 40 år som eget fag i Norge. Forskningssenteret CREMAH feirer samtidig sine første 10 år.

– Vi kan i dag snakke om et paradigmeskifte. Faget blir møtt med større forståelse og større vilje til inkludering i et helhetlig helsearbeid. Vi ser særlig et gjennombrudd i anerkjennelsen av musikkterapi som behandling i rus- og psykiatrifeltet. Når det gjelder behandling av schizofreni, for eksempel, blir musikkterapi anbefalt på høyeste evidensnivå. I min lange tid som musikkterapeut, siden jeg var ferdigutdanna i 1987, har jeg aldri hørt noen på høyeste politiske nivå snakke så kunnskapsrikt om musikkterapi som det vi kan oppleve nå, sier hun.

I november 2017 sto hun sentralt da det ble avholdt et toppmøte om musikkterapi i rus- og psykisk helse-feltet. Politikere som Inga Marte Thorkildsen og Oslos ordfører Marianne Borgen imponerte der med sin innsikt.

– Politikerne sier ”dette er kjempeviktig”. Samtidig er det et stort gap mellom de politiske anbefalingene og viljen til å opprette stillinger. Vi har altfor få arbeidsplasser for musikkterapeuter, understreker Stensæth.

Foto: Norges musikkhøgskole / Kimm Saatvedt

Forskning gir vekst
Derfor er det viktig for fagfeltet at det fremdeles blir jobbet politisk. Samtidig er det tydelig at faget har oppnådd påfallende mye om vi sammenligner det med terapiformer knyttet til andre kunstfag.

– I motsetning til relaterte fag som kunstterapi og danseterapi/bevegelsesveiledning, har musikkterapien greid å hevde seg, forteller Stensæth, og begrunner:

– Forskning innen feltet er avgjørende. Og vi er godt organisert. Forskningsvolumet øker, og utdanningene i Oslo og Bergen samarbeider med hverandre og med miljøer internasjonalt. Utviklingen har gått relativt fort siden Even Ruud med flere starta musikkterapistudiet her i Oslo for 40 år siden.

Det virker altså som at en positiv trend ser ut til å ha fortsatt siden Ballade også for ti år siden lagde statusrapport for faget.

Men når et felt utvikler seg fort, og søkelyset dreier i takt med trender i politikk og helse, er det likevel fare for at noen områder havner i bakleksa.

Jeg spør Stensæth om hva som eventuelt ikke blir med når deler av feltet får ny positiv oppmerksomhet:

– Barn og unge med psykisk utviklingshemninger har lett for å havne nederst på prioriteringslista i vårt fag som i mange andre fag. Spesialskoler og spesialpedagogikk var startstedet for musikkterapien, men nå er det mindre forskningsresultater herfra sammenlignet med andre områder. Her kan det synes som om mange praktiserer mer i det stille.

Terapi, læring, kultur
I samtalen med Karette Stensæth merker jeg at jeg savner noen gode indre bilder på hva musikkterapi kan være og hvordan en terapeut jobber. Ligner det på musikktimer, psykoterapi, interaktive konserter – eller hva?

Jeg bestemmer meg for å oppsøke en terapeut som jobber med nettopp barn med psykiske utviklingshemminger. Turen legges til Haug skole og ressurssenter – her gis det skoletilbud til barn med ulike og ofte sammensatte hjelpebehov. Jeg møter en av de erfarne: Musikkterapeut Merete Lippert Tobiassen.

– Jeg jobber med både helse, undervisning og kultur, forteller hun.

Musikkterapeuten på spesialskole er i hennes øyne altså gjerne en som arbeider i grenseland mellom mange disipliner. Dette får undertegnede oppleve i en økt med tilpasset musikkundervisning, der fire barn og tre assistenter møter lærer og terapeut for en kort gruppetime.

Én av barna blir henrykt av å få en mikrofon i hånda. Én blir stum. Hun som vegrer seg for mikrofonen får en tromme isteden. En assistent hjelper til så grepet om trommestikka blir litt fastere. Musikkterapeutens stemme er stødig og tydelig, og over tangentkompet hører jeg plutselig hvordan hun fletter hostingen til et av barna inn i sangen, så kommer navnet til et annet barn – og en kommentar til han som gleder seg til karneval i morgen. Alt blir en del av musikken.

Her kombineres helseeffekter med musikkundervisning. Andre steder arbeider terapeuten i grenselandet mellom helse, kultur og sosial rehabilitering, har jeg forstått.

Å komme i form
Barna er så ulike! Hvor befinner de seg egentlig? Er de i samme musikktime, eller hver sin verden? lurer jeg. Det er når musikkterapeuten spiller musikk klart og stødig – og med full oppmerksomhet utover mot alle at jeg synes det kaotiske rommet liksom ordnes. Her finnes harmoni. Noe er strukturert her – på en måte som tåler at vi kan ta plass i strukturen med våre ulikheter. Er dette noe av hemmeligheten med at musikk har festa grep som terapeutisk redskap?

Jeg kommer på hvordan psykiater Finn Skårderud snakker om å ”komme i form” som kunstens gave til helbredelsesprosesser i sinnet. Hva er musikkens gave til den som trenger hjelp? Hjelp til å lære, hjelp til å leve. Er den noe i seg selv, eller blir musikken en støtte som godt kunne vært erstattet av annen aktivitet? Trengs musikeren, egentlig?

Karette Stensæth har lagt seg til en bestemt respons når noen bekymrer seg for at musikkterapien gjør musikken reint instrumentell:

– Hvis du ikke møter musikken som musikk – som estetikk, som noe som engasjerer oss sanselig og personlig – kan du ikke forvente virkning av den. Studentene våre drilles i musikalske ferdigheter, sier hun, og forteller om opptaksprøvene til musikkterapistudiet:

– Kandidatene testes i teori og gehør og improvisasjon. BA- og MA-utdanningene på NMH er generalistutdanninger som står trygt på musikkens grunn. Men vi får iblant søkere som ikke greier det med å kaste seg ut i det relasjonelle og lekende. Da holder det ikke å kunne spille Chopin på piano, liksom. I terapien er fokus mer hos den andre enn hos musikeren. Den andre – der og da – er partituret, på en måte.

I utdanningen er det også viktig for oss at terapeutene forstår musikk er et sterkt medium. En må kunne ta ansvar for at musikk kan sette i gang sterke følelser og responser og at feil bruk gjøre skade. Musikk kan f.eks. i enkelte miljøer trigge skadelig rusbruk.

Illustrasjonsfoto: Annette Øvrelid for CREMAH

Kommunikasjonsutfordring
På Haug skole forstår jeg mer av hva Stensæth mener: Terapeut Tobiassen må beherske det musikalske så trygt at hun også kan være med i andre hendelser.

– Det er visst noe på magen som er mest spennende akkurat nå. Klør det litt, kanskje? Tobiassen setter navn på hvorfor den unge eleven ikke greier å konsentrere seg om rytmen denne gangen.

– Jeg er veldig glad i Maslows behovspyramide, for å si det sånn, forteller hun etterpå.
Det er klart det er vanskelig å ha oppmerksomheten på musikken når en bleie er full, eller når en mangler kommunikasjonsheftet med elevens språksymboler. Vi trenger at de grunnleggende tingene er på plass.

Les også: Musikk: ein ressurs for barn og unge i barnevernet?

Men så er estetikken nettopp grunnleggende, den også. Karette Stensæth sier det på denne måten: Musikk er en menneskerett – en måte å være i verden.

Én side ved dette er at mennesker har behov for deltagelse gjennom et godt kulturtilbud.
– Tilgang til kultur og musikk er likevel noe annet enn å få terapeutisk oppfølging. Her hender det vi må rydde litt og stadig jobbe med å kommunisere tydelig omkring hva som ligger innenfor musikkterapibegrepet og ikke. Musikerbesøk med Den kulturelle spaserstokken er flott – men det er noe annet enn demensbehandling ved hjelp av musikkterapi.

I et leserinnlegg i Ballade i fjor var professor i musikkterapi Brynjulf Stige fra Griegakademiet inne på forvirringen som kan oppstå: Når helsefagarbeidere som har fått korte kurs i å bruke musikk i pleie kan bli ansett som utøvere av musikkterapi når de synger på jobb, og dette blir et argument for å la være å supplere staben med en musikkterapeut “…kan (det) samanliknast med å vise til tiltak for fysisk aktivitet som respons på eit forslag om utvikling av fysioterapitenester.”

Mangel på stillinger
– Hva er så neste steg for musikkterapien, Karette Stensæth?

– Nå handler det om at det kliniske må komme de menneskene til gode som trenger det. Vi skal etter hvert kunne levere mange nok terapeuter fra utdanning, men politikerne må også følge opp anbefalingene sine med stillinger.

Dessuten jobber vi stadig mer bevisst med hva det gjør for hele arbeidsplassen når musikkterapi blir implementert i et helhetlig tilbud. Musikkterapeuten kan bli en som jobber både direkte med pasienter og indirekte med hele miljøet. Og terapeutene kan bli enda tøffere i å skape egne arbeidsplasser. Det kunne vært mer sosialt entreprenørskap i feltet – vi kunne lagt mer vekt på dette i studiet vårt også. Men masterstudentenes prosjekter fører ikke så sjelden til jobb, så her er vi i bevegelse, sier hun.

Tilbake på Haug skole i tankene, slår det meg at det Tobiassen gjør i klasserommet er langt unna terapi som ”helbredelse fra sykdom”. Her skal grunnleggende ferdigheter opprettholdes og økes. Men enda mer er det livsmestring ved hjelp av rytme, tone, lyd og lek. Ingen skal ”fikses”, men liv skal leves. Den ambisiøse musikeren får neppe den store tilfredsstillelsen her. Ikke en doktor med dårlig tid heller. Dette er uspektakulært arbeid, tålmodighetskrevende og finstilt. Antakelig livsviktig for noen.

– Utfordringen er å utløse midlene som trengs. Det er ingen hemmelighet at medisinske behandlings- og forklaringsmodeller dominerer i psykiatrien. Om synet på supplerende behandling med mer helhetlig og humanistisk grunnlag har endret seg, er det likevel kamp om ressursene, avrunder Stensæth.

Spørsmålet er antakelig det som brenner i hele helsesektoren: Tør man å prioritere terapeuter og ”nye” former for terapi med en gang forskningen sier at det gir resultater? Eller kan det, tross alt, bli oppfatta som for kostbart sammenligna med mer etablerte behandlingsformer?

Publisert:

Del: