Etter 20 år som rapper på engelsk feirer Andreas Tovan med å gi ut debutplate på norsk. Målet? En pris fra Språkrådet.

Som journalist er det ikke ofte man møter intervjuobjekter som i forkant har gjort like mye research på deg som du har på dem. Men Andreas Tovan, også kjent som rapperen TOVANSKÏ , er av den grundige typen. Han liker å vite hva han går til, liker å ha kontrollen.

Kreativt gir det seg utslag i perfeksjonisme – det litt utopiske begrepet, som er en av grunnene til at det er først nå, etter 20 år som rapper, han slipper plate. Han gir æren for det til rapper og kompis Martin Massiv, som han ga ut EPen Vårsøg sammen med for noen måneder tilbake.

– Det er frustrerende som faen å jobbe med Martin Massiv. Han er så effektiv, så stikk motsatt av meg. «Fuckit, det blir sånn, få det ut», der er han, mens jeg får abstinenser av å skulle gi ut noe som ikke er perfekt. Det er derfor jeg jobber med ham. Det er viktig å henge ut med folk som lærer deg noe, ikke bare folk som du er enig med.

Det er tidlig formiddag. På stamkafeen ved rundkjøringen på Bislett nipper Tovan til en kopp te med melk. Etter 10 år i London er det kanskje ikke så rart at 33-åringen, som de fleste andre engelskmenn, starter dagen med en «cuppa». Da han vendte tilbake til Oslo over en ettårsperiode i 2012/13, hadde han med seg en utdannelse innen visuell kommunikasjon fra Goldsmiths universitet, flere foto- og videokunstprosjekter og en haug med liveopptredener under navnet Chosen Fume .

TOVANSKÏ og Martin Massiv Foto: av Audun Braastad

Forankret i klassisk musikk
Interessen for musikk ble plantet tidlig. Han fordelte tiden sin mellom faren i Molde, som spilte piano og tok ham med på jazzfestival, og moren i Oslo som serverte visemusikk i form av Jan Eggum, Ole Paus og Leonard Cohen. Mormoren sørget for en jevn strøm av Otis Redding, Aretha Franklin og Elvis, og som førstesopran i Sølvguttene ble han tidlig eksponert for klassisk musikk.

– Kormusikken har gitt meg en forståelse av melodi, en varhet for å bruke pauser, bygge ting opp, crescendo, pianissimo. Klassisk musikk er jo jævlig dynamisk. Til tider altfor dynamisk. Det går jo ikke an å høre på klassisk musikk hvis du har besøk, plutselig er det jævlig lavt og vakkert, plutselig jævlig høyt! Men det går rett i sjelen. Krystallklare toner, dissonanser som skjærer. Jeg blir veldig beveget når jeg hører på det.

Å ha sansene åpne for ulike soniske impulser er viktig om man skal kunne lage bra musikk, ifølge Tovan. Det handler om å skape uforutsigbare og interessante lydbilder, noe han som barn og tenåring fant i band som Rage Against the Machine og System of a Down.

– I hiphop, som er såpass låst i looping og sampling og repetering, går jeg fort lei. Det må være jævlig mye rikdom i tekst og lydbilde for at jeg skal gidde å bli fan.

Les også: Skjuler seg i språket

Språkpris neste
Tovan beskriver seg selv som en visuell person. I tillegg til musikken har han opp gjennom årene laget videoer for andre artister, jobbet med videokunstprosjekter, fotografert. At han begynte å skrive skyldes først og fremst en trang til å uttrykke bilder. Han husker samtidsmaleriene som hang på veggene hos farfaren – hvordan han som liten likte å dykke inn i det abstrakte universet, og etter hvert som han fikk has på et språk, sette ord på opplevelsene det ga. Hiphop valgte han fordi det var den eneste musikksjangeren som ga muligheten til å presse mye tekst inn på kort tid.

– Jeg ga faen i hiphop sånn egentlig. På barneskolen syntes jeg rapping var kult, og kunne Coolio og Informer utenat. Men jeg har alltid vært glad i å skrive historier. Jeg syntes det var dritgøy å skrive stil. Da jeg på et eller annet tidspunkt ble sint i tillegg og skjønte at i rap gikk det an å skrive stil på hver låt, tre A4-sider med tekst over tre-fire minutter, var det ingen vei tilbake. I tillegg har jeg en relativt enspora hjerne, jeg henger meg opp i ting og går dypt. For meg er det ikke et problem å høre på en fire beats-loop i åtte timer og skrive, liksom.

Da han som 12-åring fikk egen datamaskin, opprettet han Word-dokumentet «cool words» og pløyde seg gjennom engelsk ordbok fra A til Z på jakt etter ord med en form for sonisk rikdom. Funnene ble notert og brukt i egne tekster. Han visste at han skulle stikke fra Norge på et tidspunkt, like greit å lære seg engelsk først som sist. Nå, etter mange år som ordsmed på sørøst-Londonsk, rapper han på norsk for første gang.

– Jeg har et mål med å skrive på norsk, og det målet skal jeg nå: Å få norsk språkråds pris. Det er et flosklete mål jeg har satt for å gi meg selv et kick i raua. Jeg vet ikke om jeg bryr meg så mye når jeg får den, det er jo dødskjipt å komme til et mål, da er du ferdig. Målet med å få prisen er å gi meg selv et kompass på hva jeg sier nei til og hva jeg sier ja til.

Valgets kvaler
Tovan trenger det kompasset for å holde fokus. Han liker nemlig ikke å ta valg, han vil helst bare være. Forteller med intensitet hvor mye han «hater mindfulness», som oppfordrer til å velge sinnsstemning («Ta en pust, kjenn på følelsen. Velg om du skal være sint eller ikke. Velge?!?»). Husker hvordan han som liten lett leste de voksne, og hvordan det var enklere å leve opp til forventninger enn å jobbe frem en egen identitet.

– Til slutt var det jo ingenting igjen av meg, kun et kakofoni av ulike stemmer, impulser, forventninger og ønsker. Så ja, jeg er fundamentalt imot konseptet om å måtte velge.

Les også: Spill først, tenk etterpå.

Men selv om han hater valg i én setning, tar han flere i neste. Etter lang tid som ja-menneske har han valgt å si nei til ting som ikke betyr ja til seg selv. Denne tosidigheten er også med ham inn i språket, selv om han nå har tatt valget om å rappe på norsk. Gjennom hele samtalen har han konsekvent pratet romsdalsdialekt, men vrir plutselig over til kav østlandsk:

– Jeg kan velge om jeg skal være Andreas som vokste opp med mamma …

… tilbake til romsdalsk:

– … eller Andreas som vokste opp med faren sin. Jeg er Clark Kent og Supermann. Eller, kanskje mer Jekyll og Hyde.

Det er en ting jeg er jævlig opptatt av, å være kun den du er full ut. Men det er det vanskeligste du kan gjøre, for du kommer til å skuffe så jævlig mange.

Norsk versus engelsk
Som 19-åring og ny i London svarte Tovan på en annonse som søkte etter rapartister. En av tilbakemeldingene han fikk var, hvorfor rappet han med amerikansk aksent når han var norsk? Han følte seg truffet, gikk i forsvarsposisjon og det ble stille. Fra Simon Fuller, hjernen bak Idol-konseptet.

– Du svarer på én annonse i ditt liv, så er det Simon fuckings Fuller som har tatt seg tid til å høre på greiene. De ordene hans har gnagd i skallen siden, selv om det har tatt lang tid før jeg skjønte hvordan jeg skulle bruke det, sier Tovan.

– Uansett hvor gøy det er å uttrykke seg på et språk med så mange muligheter som engelsk, så er norsk noe jeg har under huden. Det kommer jeg aldri bort fra, det har jeg endelig innsett.

– Hva skjer med tekstene når du bytter ut engelsk med norsk?

– I skjer. Det er noe som connecter på et dypere plan. Det blir råere, mer taktilt og et til tider mer utfordrende uttrykk når jeg bruker romsdalsmålet.

– Det at du selv har valgt norsk, gjør det at du tenker annerledes om andre norske som rapper på engelsk?

– Det blir flaut, fort. Det er seff enkelt på et språk, som har så mye «cultural capital» som amerikansk-engelsk, å bare falle inn i et spor noen før deg har gravd ut. Ord, holdninger og uttrykk kun fordi de er forventet og tilgjengelige, ikke fordi du kan relatere til det. Det er en ting jeg er jævlig opptatt av, å være kun den du er full ut. Men
det er det vanskeligste du kan gjøre, for du kommer til å skuffe så jævlig mange.

Mørkt søg
«Men i daaa’ e i bare glaaa’ for at rap på Vival har så lang vokaaal» rapper han sløvt på Sexyshløv, drar ut vokalene mens det spraker tørt bak i halsen. Åpningssporet på Vårsøg EP glir over i Kvae, en tung, stødig beat som Tovan feier over med tekstlinjer som «Fole værbitt, røttern rusle på berga svae. Hogg ei øks i me, sjå no renn d kvae».

– Plata ble skrevet på våren. Jeg hadde det jævlig, ønsket å få slippe verden, var full av angst. Martin har en nerve for slike ting. Han var akkurat ferdig med soloskiva si, hadde studiohookup på Heads. En uke senere hadde vi nok materiale til å gi ut en EP.

– Hans Hyldbakks dikt Vårsøg leses ofte som en frigjøring. Er ditt Vårsøg også det?

– Hm, det var en fin tolkning. Men plata heter Vårsøg av tre grunner. Søgr er et gammelt norrønt ord, og betyr ståk, støy fra stemmer, men også sus fra trær, brus fra naturen. Vi skrev skiva på en angstfull, mørk og jævlig vår, det er tankestøy fra våren 2016. Så kan du ikke kalle en skive Vårsøg uten å hinte til Hans Hyldbakk. Det er en breial tittel, men jeg føler vi kan påberope oss litterær plass, vi er dyktige lyrisk. Legg merke til at jeg ønsker ikke å få Grammy for at musikken er så bra, jeg vil ha språkpris for at det jeg skriver er bra. Dessuten er plata Martin og jeg sammen. Det er vår søg, vår støy.

TOVANSKÏ i studio

Tovan planlegger slipp av ny plate sammen med Martin Massiv i høst. Tanken er å gi ut en EP for hver årstid, med ny produsent på hver utgivelse. Seewhyeff var produsent på første skive, Kyber står bak neste.

– Det blir et helt annet lydbilde. Kyber er med og driver Records of the Fleshgod, et jævlig sært plateselskap som gir ut noisemusikk. Jeg tror faenmeg vi er inne på noe ganske drøyt. Det er et lydbilde som stikker deg i øynene og trommehinnene, det er knuste synther og støy. De som likte Vårsøg kommer sikkert til å droppe og høre på denne hvis det var lydbildet de var ute etter.

Les også: Humor, helt seriøst

«Åpen for å feile»
På Vårsøg-låten Sååå Forvirra har Tovan og Martin Massiv fått med seg folkemusiker Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars. Hun spiller ikke fele eller synger, hun rapper: «Forresten, hvem sine baller må man elte med kjeften for å få denne EPn her omtalt av pressen, hæ?».

– Alle som har et kreativt behov har to grunner til å drive med ting. En, de er nødt til det ellers blir de gal. Det blir i alle fall jeg. To, man vil ha en form for anerkjennelse. Når man legger flid i ting, prøver å lage noe som er tidløst, da ønsker man jo at folk på et tidspunkt skal nikke og si, det treffer meg.

Men ikke for enhver pris. I London kom Tovan i kontakt med manageren til blant annet Tricky og Massive Attack, som likte musikken hans, men som etterlyste et image. Tovan fikk hetta. Hvordan skulle han velge image når han selv ikke visste hvem han var? Han likte heller ikke at han ble bedt om å skrive mer poppete refreng, droppa hele greia og fortsatte i samme spor som han gjør i dag – skrive og opptre med ting han selv vil lage. Forskjellen er at han er blitt «mer åpen for å feile».

– En ting jeg alltid gjorde før var å tenke at når jeg har blitt god nok, når jeg får den og den mikrofonen, når jeg har det ideelle studioet, da skal jeg ta opp og gi ut. Men før det skal jeg øve. Men all musikken jeg har skrevet og opptrådt med i mange år nå er det jo ingen som har et forhold til annet enn de som var tilstede da det var live. Det er vanskelig å se utviklingen min både for meg selv og for andre, som artist. Så nå må jeg bare spille inn skit akkurat der jeg er, ikke vente til jeg skal bli så god at jeg selv kan stå 100 prosent for det. For jeg er ekstremt perfeksjonist. Sykelig perfeksjonist.

Publisert:

Del: